Da koronaen kom til landet, tenkte jeg umiddelbart at dette var det siste jeg trengte nå. Om jeg ikke hadde vært gravid, ville jeg ikke vært så veldig bekymret for min egen del, men som gravid – og attpåtil i høyrisikosvangerskap – var jeg mye mer sårbar enn jeg ellers ville vært. Det gjaldt både hva som kunne skje med meg og barnet rent medisinsk om jeg ble smittet, og praktiske konsekvenser for svangerskapsomsorgen som jeg var så avhengig av tett oppfølging fra. Nå som jeg endelig hadde fått på plass et opplegg som funket i et ellers nervepirende svangerskap, risikerte jeg at alt plutselig kunne rakne over natten.
Første dag av nedstengingen var det såvidt jeg fikk kommet meg på kontroll fordi jeg fremdeles småhostet etter en stygg influensa jeg hadde pådratt meg fem uker tidligere (og tre uker før det første koronatilfellet ble påvist her til lands). Legekontoret ville først få meg til å avlyse timen, men gikk heldigvis fort med på å løse problemet ved bruk av beskyttelsesutstyr – munnbind til meg og munnbind pluss hansker til dem.
Jeg skulle mer enn gjerne ha testet meg i alle tilfelles skyld, men det var jo ikke mulig siden helsemyndighetene ikke regnet gravide med i risikogruppen, i motsetning til mange andre land. Legen ba meg likevel om å holde meg mest mulig hjemme for å være føre var og unngå å bli smittet. Det gikk heller ikke særlig lenge før britene ba alle sine gravide om å holde seg isolert hjemme de neste tolv ukene, i likhet med gamle og syke.
Problem nummer to var at jeg allerede var kommet til det punktet i svangerskapet der jeg burde ta drosje for å unngå belastning på livmorhalsen, men jeg skjønte instinktivt at drosjene hentet de importerte smittetilfellene på flyplassen, så det var ihvertfall ikke trygt. Så jeg endte opp med trikken likevel, selv om det strengt tatt var for langt å gå til holdeplassen. Jeg hadde nemlig fått streng beskjed av legen om at jeg kun fikk lov til å gå rundt i min egen hage – dette var før korona ble aktuelt. Den gode nyheten var at det var svært få medpassasjerer på trikken den dagen, så av rene smittehensyn føltes det ganske trygt.
Dagen etter måtte jeg på apoteket, men da hang det oppe en lapp ved inngangen om at alle med tegn på luftveisinfeksjon ble bedt om å holde seg borte, helt uavhengig av om man hadde vært utenlands eller ei, i kontakt med andre som hadde vært utenlands, eller når symptomene hadde oppstått. Siden jeg begynte å småhoste og bli snørrete med en gang jeg kom ut i frisk luft, måtte jeg derfor få noen andre til å gå på apoteket for meg. Det hjalp lite at jeg ikke hadde vært utenlands helt siden jeg ble gravid og hadde unngått mer eller mindre all sosial nærkontakt med unntak av helsepersonell etter at jeg hadde fått influensa tre uker før viruset offisielt kom til landet.
Neste gang jeg skulle på kontroll, diskuterte jeg problemstillingen med legen, som beroliget meg med at alle på legekontoret, inkludert ham selv, hadde hostet siden jul, men ingen av dem hadde hatt korona da de ble testet. Han lyttet for sikkerhets skyld på lungene mine, som var helt fine. Jeg ble også forsikret om at jeg ville bli prioritert, selv om mange andre pasienter nå ville få avbestilt timene sine for å unngå trengsel på legekontoret. Men hver gang jeg fikk ny time, ble jeg likevel advart i resepsjonen om at hele kontoret plutselig kunne bli stengt på kort varsel. Mao. kunne jeg risikere at jeg mistet gynekologspesialisten min, som var den eneste som hadde kompetanse på oppfølging av gravide med intern cerclage. Det var en skremmende tanke da hele den trygge forankringen i dette svangerskapet stod og falt med ham. Uten ham var det bare usikkerheten og angsten igjen.
På det tidspunktet måtte jeg be venner om å kjøre meg til alle avtaler, siden hverken drosje eller kollektivtransport ble ansett som trygt. Dagligvarehandelen hadde jeg allerede før nedstengingen løst med å få levering på døra siden jeg ikke kunne bære mer enn 3 kg, men pga. korona kunne ikke lenger budene bære varene inn i leiligheten for meg, så da ble jeg avhengig av å ha venner på besøk i det tidsrommet. I praksis ble det en venninne som tok hele støyten siden jeg måtte begrense antallet nærkontakter mest mulig. Heldigvis medførte nedstengingen også at hun hadde fått hjemmekontor og var mer tilgjengelig. Egentlig var det moren min som skulle ha hjulpet meg da jeg begynte å bli mer hjelpeløs, men hun var i risikogruppen pga. alder og satt koronafast på andre kanten av landet.
Neste gang jeg skulle ta blodprøver på Furst, ble jeg møtt av koronapolitiet utenfor heisen, og da begynte avhøret som jeg nå har vært gjennom så mange ganger at jeg har kommet ut av tellingen:
- Har du vært utenlands i det siste? Nei, jeg har ikke vært utenfor Oslo siden jeg ble gravid fordi jeg alltid må være i nærheten av legene mine om noe skjer
- Har du hatt kontakt med noen som nylig har vært utenlands eller smittet av korona? Nei, det måtte i så fall vært noen inne på laboratoriet eller legekontoret
- Har du symptomer på luftveisinfeksjon? Ja, jeg har hatt tett nese siden jeg ble gravid og har hostet, nyst og hatt rennende nese i ukesvis siden jeg fikk det som legen har bedyret var sesonginfluensa, og nå har jeg i tillegg ekstra symptomer pga. pollenallergi fordi jeg måtte møte opp fastende til denne prøven og ikke har kunnet ta antihistaminene mine som vanlig. Dette ble for komplisert for de stakkars intervjuerne, så jeg måtte til slutt begynne å si nei. I retningslinjene rundt omkring stod det nemlig nyoppståtte symptomer av ukjent grunn.
- Har du vært kvalm, kastet opp eller hatt magesmerter i det siste? Er du tungpustet? Ja, av og på helt siden jeg ble gravid. Hallo! Ser dere ikke magen? Hvor dumt går det an å spørre?! Det var igjen sannheten om jeg skulle svare ærlig, men kunne fort virke ironiserende, så jeg konkluderte med at det var slemt mot intervjuerne som bare gjorde jobben sin, og begynte å si kort og godt nei istedet. Frustrerende var det likevel.
For all del, i tilfelle noen skulle misforstå, så syns jeg ikke at koronatiltakene har vært for strenge. Snarere tvert imot syntes jeg de var altfor slappe fra dag en, så jeg pustet faktisk lettet ut da nedstengingen kom og tenkte at myndighetene endelig hadde tatt til vettet. Før det var jeg helt fra meg av frustrasjon over den amatørmessige mangelen på målrettede tiltak og tregheten i systemet over hele linja. Krisehåndtering var tydeligvis noe de hadde øvd altfor lite på. Jeg bestemte meg derfor tidlig for at jeg var nødt til å være i forkant, slik jeg har måttet lære meg med min egen svangerskapsomsorg. Jeg kjente nemlig igjen lusa på gangen: Innen helsemyndighetene hadde fått på bordet det de kalte “dokumentert effekt”, var det allerede for sent å handle. At de presterte å si til gamle og syke mennesker at de trygt kunne reise til Spania så sent som den 10. mars fordi de ikke hadde noe “belegg” for å si at Spania var et smittefarlig sted, sa meg i grunnen alt. Mens gresset gror, dør kua er et godt gammelt ordspråk man kanskje burde gi en ny vår.
