I dag har jeg gjort det utenkelige: Jeg har sendt av gårde noen dråper blod fra underlivet med pakke i posten til en klinikk i Athen. Det har tatt meg rundt halvannet år fra jeg først hørte om dette til faktisk å gjøre det fordi det virket så absurd. Her er greia:
Denne klinikken tester for infeksjoner som f.eks. chlamydia. Jeg hører til blant dem som rutinemessig alltid har testet for dette ved bytte av partner og har derfor følt meg trygg. Nå viser det seg imidlertid at man likevel kan ha en infeksjon inni livmoren, selv om vaginalprøven er negativ, derav testing av blod som kommer derfra. Dette er kontroversielt, men det fins flere eksempler på par som har vært uforklarlig barnløse i årevis som tester positivt på disse prøvene i Athen, og etter å ha tatt en skikkelig hestekur med antibiotika, får de plutselig likevel barn uten problemer. Disse infeksjonene kan visst både føre til at man ikke blir gravid og at man mister. Siden jeg nå hører til i katergorien av dem som stadig mister, føles det på tide å vende denne steinen også, selv om jeg strengt tatt ikke tror de finner noe om jeg skulle gjettet, men man vet jo aldri …
Ellers blødde jeg litt mer da jeg kom hjem fra posten i ettermiddag, og i kveld har jeg vært direkte svimmel, kvalm og mo i knærne, så det har blitt tidlig kveld på meg.
Hehe, det er ikke måte på hvor mye rart vi gjør i denne prosessen. Det morsomme er at vi (hvertfall jeg) har flyttet ganske mange grenser for hva som er greit å snakke høyt om osv. Blod, eggløsningsslim osv er liksom hverdagskost:p
Onskemamma.blogg.no: Ja, mange av disse tingene hadde jeg knapt vokabular for en gang siden det var noe jeg aldri snakket om. En nær venninne sa at mens hun var gravid, mistet hun følelsen av at kroppen var hennes fordi det var så mange som hele tiden skulle undersøke henne. Slik er det utvilsomt i fertilitetsbehandlingen også.