For to døgn siden så jeg det første blodsporet, og i går ettermiddag kom de første mørke klumpene. Foreløpig foregår alt veldig pent og pyntelig, så jeg vil tippe at dette bare er forspillet, men om jeg har forstått gynekologene rett, liker de å se klumper i denne sammenhengen … Da jeg aborterte i påskeferien, kom det mest friskt, tynt blod, og da var det masse rester igjen som til slutt måtte fjernes med utskrapning. Det håper jeg virkelig på å unngå denne gangen.
Selv om jeg nå har Cytotec i bakhånd, fungerer selv det bare i 85% – 90% av tilfellene. Resten må likevel ty til utskrapning til slutt. Man kan jo da spørre seg om det ikke kan være like greitt å ty til utskrapning med en gang og bli ferdig med det, men siden abortpillen kom på markedet, ser det norske helsevesenet ut til å ha omfavnet den stadig mer. Først kunne man kun ta den på sykehuset, men så ble det tydeligvis stadig mere vanlig at man heller ble sendt hjem. Jeg regner nesten med at sistnevnte praksis har utviklet seg i takt med stadig større kamp om sengeplassene.
De argumenterer med at det skal være mere skånsomt for kroppen med såkalt medsisinsk abort enn kirurgisk abort. For klinikken min i Riga er dette en helt fremmed tankegang. For dem er den ene metoden vel så god som den andre med tanke på videre fertilitetsbehandling. Når man får innvilget selvbestemt abort, heter det i forskriftene at man har rett til å velge mellom kirurgisk og medisinsk abort. Jeg kan derfor aldri tenke meg at de av oss som ufrivillig avslutter svangerskap, skal ha mindre rettigheter i valg av metode, men en del sykehus ser ut til å la være å opplyse om dette, så mange får inntrykk av at Cytotec er eneste muligheten. Jeg tar forbehold om at jeg ikke har drevet systematisk forskning på dette, men dette er det bildet jeg personlig sitter igjen med etter å ha hørt diverse historier fra kvinnene det gjelder.
Et eksempel er da Ønskemamma i bloggen onskemamma.no hadde hatt en MA (når fosteret dør uten at kroppen selv har satt i gang en spontanabort) og troppet opp på Asker og Bærum sykehus for å få satt i gang aborten. Om jeg husker riktig, var hun i grenseland for å ha kommet langt nok i graviditeten for innleggelse. Hun tok likevel som en selvfølge at hun skulle få være der siden hun bodde alene. Forskriftene sier nemlig uttrykkelig at man ikke må være alene hjemme. Sykepleieren som møtte henne, var likevel så oppsatt på å få henne ut av veien at hun på ramme alvor mente at hun jo kunne få den ukjente nabokjerringa til å se til seg under hele seansen (!) Say no more. Hun greide heldigvis å krangle seg til en seng allikevel, men det er ikke det man skulle måtte trenge å bruke kreftene på i en slik allerede fortvilende situasjon. På toppen av det hele nektet de å gi henne mere smertestillende enn paracet og ibux, selv om hun hadde veldig vondt. Dere kan lese mer om det i bloggen hennes (litt lenger bak i tid.)
Hva er det egentlig som gjør at så mange avfeier underlivssmerter som noe man bare må leve med, og at tilsynelatende de aller fleste kvinner finner seg i det som noe nærmest gudegitt? Dette er ikke tull en gang, selv om jeg skulle ønske at det var det, men på enkelte av landets fødeavdelinger lever fremdeles den gamle myten videre om at “Du skal føde ditt barn i smerte” i aller beste velgående. Jeg har dette fra sikre kilder. Det forundrer meg slett ikke, men gjør meg temmelig opprørt. Heldigvis ser det ut til at stadig flere i den yngre garden er i ferd med å gjøre opprør. You go girls! Fordi dere faktisk fortjener det; det skulle bare mangle.