På sykehuset

Take Action Sign Shows Inspirational Encouragement
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Etter andre natten på rad med altfor lite søvn, våknet jeg nokså omtåket i morges og gjorde meg klar til den store dagen på sykehuset. Jeg var blitt advart på forhånd om at det kunne bli en del venting, og det ble det også. Om ikke stolene hadde vært så vonde å sitte i, hadde jeg glatt sovnet igjen.

Da jeg endelig ble tatt inn, hadde den andre legen måttet løpe for å assistere ved et keisersnitt, så jeg fikk valget mellom å vente enda lenger eller å ta sjansen på at den første legen fikk det til alene. Vi ble enige om at vi heller fikk vente om hun ikke fikk det til, men at det var verdt et forsøk iallfall.

Jeg fikk først litt bakoversveis da jeg fikk se pessaret, for det var mye større enn det jeg hadde forstått ut fra bildene jeg hadde sett på nettet tidligere. Legen syntes også at det så litt stort ut, men det var den eneste størrelsen de hadde, og hun visste ikke om det fantes mindre.

Det var ikke annet å gjøre enn å la det stå til. Med det samme føltes det som om dette aldri i livet ville gå, men plutselig satt det på plass allikevel, og da kjente jeg det nesten ikke en gang. Ble derfor veldig positivt overrasket.

Men etter en stund føltes det som om det var en menstruasjon på gang, så jeg måtte ta magnesium for å roe ned murringene, og sånn har det fortsatt resten av dagen. Håper at kroppen snart venner seg til det.

Så snart jeg var ferdig på sykehuset, hastet jeg av gårde til forsinket avtale hos fertilitetsakupunktøren og ba henne sette nåler som kunne få meg til å sovne. Enten var det nålene eller lettelsen over at det nå var over som gjorde det, men da jeg kom hjem, fikk jeg meg endelig en sårt tiltrengt ettermiddagslur.

Deretter bar det videre til uteservering med to gamle venninner. Da vi gjorde avtalen, visste jeg ikke at jeg skulle sette inn arabinpessar samme dag. I så fall hadde jeg nok heller funnet en annen dag, men vi hadde ikke sett hverandre på så lenge at jeg ikke hadde lyst til å avlyse heller. Så jeg slepte meg av gårde mens jeg lengtet tilbake etter sengen, men så fort jeg kom fram, var det heldigvis fort glemt.

I morgen skal jeg starte nedtrappingen av Progynova og tenkte jeg skulle begynne å gjøre det samme med progesteronsprøytene, men pga. arabinpessaret tror jeg at jeg først skal la kroppen få lov til å roe seg litt ned. Jeg har akkurat rundet uke 10, dvs. at jeg nå starter på uke 11, så nå er det heldigvis ikke lenge til morkaken har tatt over progesteronproduksjonen. Tror det skal skje en gang mellom uke 10 og 12. 

Legen skulle også prøve å henvise meg til diagnostisk ultralyd i uke 12-13. Jeg har sagt at jeg ikke vil ta duotesten, dvs. selve blodprøven, men at jeg gjerne vil ta den ultralyden som man tar rett etterpå. Hun trodde det kunne la seg gjøre, så krysser fingrene.

En av grunnene til at jeg ikke vil ta duotesten, er at den ikke gir noe klart svar. Man får bare vite at fosteret sannsynligvis har så og så stor risiko for å ha kromosonfeil. Det syns jeg vil være mer stressende å vite enn å kutte ut hele testen. Dersom sykehuset mener at risikoen for kromosonfeil er stor nok, vil de henvise videre til fostervanns- eller morkaketest, men pga. litt forhøyet abortrisiko etter de testene, er det uansett helt uaktuelt for mitt vedkommende.

En som har opplevd dødfødsel som følge av fostervannslekkasje, tar ikke frivillig en test som i verste fall kan føre til nettopp fostervannslekkasje. Det nytter ikke å si at risikoen er forsvinnende liten, for jeg har allerede gjennomgått mye som bare skjer med en liten prosentandel.

Dessuten er jeg mer opptatt av å få vite at barnet ikke har f.eks. ryggmargsbrokk, leppe- og ganespalte eller hjertefeil. Det er ting de vil prøve å gjøre noe med ved f.eks. å ha et spesialistteam klart ved fødsel, mens kromosontestingen egentlig bare har ett formål, og det er å gi meg et valg om jeg likevel vil beholde fosteret.

Det er en problemstilling jeg aller helst vil slippe å bli stilt overfor. Som motstander av aktiv dødshjelp generelt klarer jeg ikke å se for meg at jeg under noen omstendighet skulle klare å velge bort mitt eget barn, uansett hvor sykt det måtte være, og jeg er redd for at om jeg tar alle disse testene, kan jeg ende opp med å bli satt under massivt press til å gjøre akkurat det. Selvbestemt abort kan fort fortone seg som frivillig tvungen abort.

Uansett ville det forsure resten av svangerskapet og i verste fall føre til dårligere oppfølging (det gjelder særlig de tilstandene som legene noe forenklet kaller “uforenlig med liv”), og det vil jeg ikke risikere. Samtidig vil jeg ikke gå glipp av verdifull informasjon om tilstander som legene kanskje til og med kan utbedre mens jeg ennå er gravid, og derfor har jeg takket ja til ultralyddelen, så får vi se hva det blir til.

Om livmorhalssvikt

illustration of vagina
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Like etter at jeg hadde mistet tvillingene, kom jeg over denne gamle bloggen som jeg nileste den første tiden: http://mittrisikosvangerskap.blogspot.com/2010/03/cervix-insufficiens-og-cerclage.html

Jeg hadde inntrykk av at livmorhalssvikt var en såpass sjelden tilstand at det var vanskelig å finne utfyllende informasjon om det. Da var det en lettelse å snuble over en sjelesøster som hadde gått gjennom noe lignende, og gjort seg mange av de samme tankene som jeg balet med. Selv om historien hennes var hjerteskjærende, kom hun takket være iherdig egeninnsats i mål til slutt, men for meg var det betegnende at hun måtte ta grep selv. Bloggen inneholder også mye god faktainformasjon, og jeg sugde til meg alt jeg kunne. Det har lønnet seg i møte med legene senere.

Jeg kom også over dette innlegget som viste at det faktisk fantes sykehus i dette landet som satte på nødcerclage midtveis i svangerskapet (i motsetning til retninslinjene ved mitt): http://christinebirkemo.blogg.no/1430942017_mitt_risikosvangerska.html

Ergo kunne ikke dette være et medisinsk ubestridt fakta som stod skrevet i stein. 

På sykehuset mitt fikk jeg ellers beskjed om at nyere forskning hadde vist at sengeleie ikke hadde noen klar effekt, men da jeg gikk inn på nettsidene til Universitetssykehuset i Stavanger, var dette likevel noe de anbefalte. Ved den russiske fertilitetsklinikken Ava Peter anbefaler de strengt sengeleie ved den minste blødning, og de ligger i tet i fagmiljøet. Kona til en god venn av meg i Spania opplevde også livmorhalssvikt og fikk beskjed om å legge seg mest mulig ned. Spania ligger mye lenger fremme i fertilitetsforskningen enn Norge. Jeg vet ikke hva det er som gjør at man her på berget alltid tror at man vet aller best, men jeg tror mangel på mangfold i fagmiljøet er en helt avgjørende faktor. Det blir for mange konger på haugen rundt omkring som styrer hver sin tue. Sånn blir det gjerne i et lite land som vårt.

Til syvende og sist stoler jeg mest på magefølelsen og egen erfaring, for den viste seg å slå til hver bidige gang mens jeg var gravid med tvillingene. Så om noe føles galt, er det sannsynligvis det. Da er det kroppen min som bestemmer hva jeg skal gjøre, og ikke A4-skjemaet. Kartet må tilpasses terrenget og ikke omvendt. Jeg har ikke råd til å tvile på det flere ganger.

Det hjelper heldigvis mye å ha fertilitetsklinikken i ryggen. Deres klare anbefaling ble tungen på vektskålen i dag da det ble bestemt at jeg skulle få satt på cervikalt pessar. Jeg gruer meg litt til i morgen fordi jeg tror det i beste fall vil være ubehagelig og i verste fall vondt å få satt det inn, men samtidig syns jeg det er ganske spennende på en god måte også. Håper bare at jeg venner meg fort til å gå rundt med det. Kan ikke tenke meg noe annet enn at det må kjennes litt. Leste på et utenlandsk forum for en tid tilbake at det kunne være litt ubehagelig med det samme, men at det gikk over. Husker bare ikke om det var snakk om timer eller dager. Håper selvsagt på det første.

 

Lettelse

Elated jubilant young blond woman
Licensed from: Instudio68 / yayimages.com

Jeg var veldig spent før første timen på fødepoliklinikken i dag og sovnet ikke i natt før fuglene hadde begynt å synge igjen. Var derfor rimelig groggy da jeg stod opp, og hadde mild hodepine idet jeg dro hjemmefra, men motstod fristelsen til å ta en Paracet. Det ble heldigvis litt bedre da jeg kom ut i frisk luft.

Vel fremme kjente jeg plutselig gråten i halsen, for der var det veldig mye som trigget vonde minner: Sykehuskapellet der vi holdt minnestund for tvillingene og jordfestet dem og uteområdet der jeg hadde prøvd å gå tur på skjelvende føtter etter dødfødslene. Jeg så også benken der mor var blitt sittende alene etter minnestunden fordi hun ikke orket å bli med meg opp på fødeavdelingen igjen for å hente epikrisen.

Sist jeg var på poliklinikken, var på ettersamtale med overlegen. Da hadde vi ennå ikke rukket å få satt opp gravsteinen eller hatt urnenedsettelse på kirkegården, så jeg følte meg fremdeles i krise, selv om jeg gjorde gode miner til slett spill og fokuserte på det praktiske i samtalen.

Forut for denne timen var jeg livredd for at Lille mirakel kunne ha takket for seg siden jeg hadde sluttet med Prednisolon, men det viste seg heldigvis å være helt ubegrunnet: Han eller hun måler nå et sted mellom 2,7 og 2,9 cm, alt etter vinkelen på bildene. Begynner så smått å ligne på en ordentlig baby og lå og sprellet rolig inni forsterhulen under hele seansen. Legen var også fornøyd med hjerterytmen. Livmorhalsen måler fortsatt 3,4 cm og er godt lukket.

Det tok ikke lang tid før vi landet på å sette inn arabinpessar. Overlegen hadde riktignok aldri gjort det før, men de hadde ett liggende på fødeavdelingen, så jeg skulle komme tilbake dit i morgen formiddag. Da ville det være en lege fra et annet sykehus der også som hadde mer erfaring med dette, som kunne bistå. De skulle dessuten ta vaginalprøver samtidig for å sjekke for infeksjon.

Jeg skal altså få hjelp av hele to leger i morgen, og deretter skal jeg komme tilbake på kontroll om fjorten dager. Jeg teller litt på knappene om jeg skal ta meg bryet med å gå en gang privat innimellom. Om alt føles ok med pessaret og jeg ikke har noen flere kramper, nedpress eller blødninger, er det egentlig ingen stor grunn til det, men jeg må se an psyken. Om jeg får det for meg at livmorhalsen er i ferd med å forkorte seg eller blir redd for at fosteret kan ha dødd, er det nok best med den lille forsikringen allikevel. Alt for sjelefreden!

Før timen lurte jeg på om jeg måtte bestille billetter til Riga i løpet av helgen, i tilfelle det skulle vise seg umulig å få satt på arabinpessar her (enten fordi de ikke ville eller ikke kunne det), så nå er jeg bare så utrolig glad og lettet over at det hele løste seg så lett uten noe mere om og men. En stor bør er falt av skuldrene, for denne samtalen har jeg gruet meg til lenge. 

Bare må ha eller tåler ikke en gang lukten av

salty pregnancy craving
Licensed from: FtLaudGirl / yayimages.com

Et tema som ofte kommer opp når man er gravid, er ulike former for mer eller mindre rare matlyster og hva man bare “må” ha. 

Da jeg var gravid med tvillingene, var jeg såpass kvalm hele tiden at det mest handlet om hva som bød meg minst imot enn hva jeg hadde lyst på, ihvertfall de første femten ukene. Sjokolade tålte jeg f.eks. ikke synet av, men etterhvert fikk jeg stadig mer sansen for iskrem. Fet fisk som laks og ørret bød meg imot, mens jeg var hekta på hvit fisk og skalldyr. Fiskekaker (som jeg vanligvis spiser mye av) ble for sterk kost pga. fett, løk, hvitløk og krydder, mens fiskeboller i hvit saus og fiskegrateng skled godt ned. En stund var crabsticks og lobnobs nesten det eneste jeg klarte å spise, men en dag syntes jeg plutselig at de var kvalmende søte (spør meg ikke hvorfor i all verden produsenten tilsetter sukker i dem), og da var det helt slutt. Syrlig frukt gikk det mye i, særlig nektariner, klementiner og Pink Lady-epler, samt kirsebær og moreller som jeg liker godt til vanlig også. Eller var det ufiltrert eplemost som var den store hitten, enten ufortynnet eller blandet med mineralvann, mens appelsinjuice gav meg for mye magesyre. Poteter (bakte eller kokte) ble også min store venn som hjalp meg med å roe ned magen. For ikke å snakke om melk som var den store redningen når jeg ikke fikk sove pga. halsbrann. Rå gulrøtter gikk ned i bøtter og spann, og på de dagene der jeg ikke greide å få ned noe, var ingefærøl og -te en sann velsignelse. Etterhvert fikk jeg også lyst på salt lakris, men der turte jeg ikke å slå meg løs pga. alle advarslene mot lakris. Veldig synd siden jeg slet med lavt blodtrykk, og det kunne kanskje ha hjulpet litt. Potetgull som jeg ellers nærmest er avhengig av (kan derfor ikke ha det i hus), bød meg forresten fullstendig imot pga. alt fettet. Jeg hadde også aversjon mot kaffe og hadde lyst på peppermyntete. Sistnevnte drakk jeg en del av, særlig på turen til Riga for å hente medisiner, helt til jeg fant ut at det visstnok ikke skulle være så bra for gravide likevel. Sannsynligvis fordi det kan trigge halsbann. Luktesansen min var dessuten fenomenal, og jeg kunne lukte sigarettrøyk på lang lei og bli skikkelig dårlig av den.

Denne gangen syns jeg at det varierer veldig, men innimellom får jeg f.eks. sterkt behov for brunost eller prim, noe jeg ellers aldri har i kjøleskapet. Jeg har også begynt å få avsky for fett, så både avocado og mandelmelk er ute for tiden. Av vanlig melk greier jeg bare den ekstra lette varianten. Flate, hvite ferskener har vært en hit, men det er de til vanlig også, og dessuten har jeg satt ekstra stor pris på jordbær i år. Lysten på mager sjømat er den samme som i tvillingsvangerskapet. Ellers drikker jeg mest vann, enten fra springen eller mineralvann. Lysten på te forsvant med varmen. Iskrem har smakt skuffende søtt i dette svangerskapet, så det har ikke vært noen suksess så langt. Holder meg ellers unna sjokolade, men ikke fordi jeg ikke har lyst på det denne gangen. Har ellers fryktelig lyst på gelefrukter, men har foreløpig klart å holde meg unna. Og innimellom har jeg falt for søte bakevarer som jeg ellers fort får nok av. Den siste store slageren har for øvrig vært smelteost på tube fra Kavli (fortrinnsvis med skinke eller bacon) og Wasa havreknekkebrød. Syltede rødbeter frister også mesteparten av tiden. Kvalmen har ellers vært mye lettere i denne graviditeten, så har nesten ikke hatt behov for ingefær. Da jeg var tvillinggravid, begynte jeg å brekke meg hver gang jeg stakk tannbørsten inn i munnen, men det slipper jeg heldigvis nå. Jeg har heller ikke problemer med å stå oppreist i dusjen denne gangen. Men jeg våkner om morgenen av at jeg er kvalm, og da er det bare mat som hjelper, og spiser jeg for mye om gangen, blir jeg fort kvalm da også. Har lett forhøyet luktesans denne gangen også, men det kan overhodet ikke sammenlignes med tvillinggraviditeten.

Den gangen jeg var naturlig gravid og spontanaborterte en uke før slutten av 1. trimester, merket jeg i grunnen bare at jeg var gravid på morgenkvalme, svimmelhet, utmattelse og generelt økt matlyst. Dessuten kastet jeg opp etter en stor middag en gang. Etterhvert ble jeg også kvalm av lukten av øl, og det fortsatte en liten stund etter at jeg hadde abortert også. Det var forsåvidt det samme med tvillingene: Da jeg skulle ta meg et lenge etterlengtet glass rosevin første kvelden etter at jeg endelig var kommet hjem fra sykehuset, tok jeg bare en slurk som smakte så pyton at jeg måtte spytte den rett ut igjen, he, he. Hcg sitter lenger igjen i kroppen enn man gjerne tenker over.

 

Slaraffenliv

Outdoor restaurant
Licensed from: f/2sumicron / yayimages.com

I dag våknet jeg av full blære og kvalme igjen. Faktisk har begge deler holdt meg våken en god stund i natt. Jeg tror nok at kvalmen er blitt mere fremtredende nå pga. fraværet av Prednisolon. I tillegg er jeg blitt strengere på hva og ikke minst hvor mye jeg putter i meg, og da blir jeg dessverre mer utsatt for kvalme enn før.

I går sov jeg bort mesteparten av dagen og var generelt bare veldig trøtt. men klarte å lage hirsegrøt til lunsj. Spiste den med kanel og granateple. Har aldri prøvd den med granateple før, men det kan virkelig anbefales. Granateple skal dessuten være utmerket fertilitetsmat.

Etter at jeg hadde tatt morgendosen med medisiner i halvsøvne i dag morges, la jeg meg til å sove igjen. Sløvet helt til det var en time til jeg måtte gå før jeg gikk i dusjen og vasket håret. Det er en stor fordel med varmt sommervær ute at man slipper å tenke på at håret må bli tørt før man går. 

Akupunktøren sa at pulsen var mye bedre siden sist, noe som betydde at livmoren nå var oppe av bekkenet og hadde dratt livmorhalsen med seg. Vi får håpe det med livmorhalsen stemmer, men jeg har iallfall ikke hatt noe særlig mer murringer siden lørdag. Så en mikroskopisk rest av gammelt blod en gang i går, men heldigvis ingenting mer.

Jeg fikk også streng beskjed om å la være å massere innsiden av leggene og begge sider av hælene, for det var visst abortpunkter som kunne sette i gang for tidlig fødsel. Det er nettopp på innsiden av leggene at jeg ofte har hatt kramper, så det har instinktivt vært der jeg har massert meg selv. Så lenge jeg har holdt betennelsen rundt senefestet av kneet unna, har jeg ikke følt behov for det, men etter seponeringen av Prednisolon har det kommet litt tilbake igjen, så veldig kjekt å vite at jeg må holde fingrene unna!

Koordinator svarte i dag at de ville vente til jeg hadde fullgått uke 10 med nedtrapping av Progynova. Legen var fornøyd med livmorhalsmålingene, men sa at jeg godt kunne sette på cervikalt pessar med en gang, selv om man vanligvis ventet til uke 13 med det. Får høre hva de sier på sykehuset nå på torsdag, og om de er i stand til å kaste seg rundt på kort varsel.

Etter akupunktørtimen har jeg tilbrakt resten av ettermiddagen på uteservering med en god venninne. Hun har flyttet ut av byen for en stund siden, så vi hadde mye å ta igjen. Det var veldig hyggelig og tiden gikk fort, men nå kjenner jeg at jeg har vondt i hodet, så det var nok på tide å vende nesen hjem. Endte med å ta siste retten med som doggybag da porsjonene var adskillig større enn det vi var blitt forespeilet, og akkurat nå er det helt uaktuelt å overspise av flere grunner.