Licensed from: vicnt / yayimages.com
Jeg startet dagen med å ta en hjemmetest på urin. Den gav svakt utslag på leukocytter og nitritter, så jeg turte ikke la være å konferere med lege. Etter litt fundering landet jeg på å ta en tur til privat gynekolog og slå to fluer i en smekk. Der kunne jeg nemlig få målt livmorhalsen på nytt med oppgradert utstyr (les superduper ultralydmaskin). Dessuten kunne jeg få tatt en rask fosterdiagnostikk i samme slengen og attpåtil få målt stoffskiftet (skal måles hver 4. uke siden jeg går på Levaxin, og det blir for lenge å vente på neste måling til fastlegen er tilbake fra ferie), så egentlig fikk jeg slått hele fire fluer i en smekk.
I dag var det for en gangs skyld behagelig temperatur ute. Jeg gikk i solkjole og var akkurat passe varm. Kvalmen forsvant med sydenvarmen. Ren lykke!
Legen var like lykkelig som meg over at jeg endelig var gravid igjen etter den lange veien jeg har måttet gå siden tvillingfødslene. Det er så viktig å ha moralsk støtte underveis, for ellers er det altfor lett å miste motet. Noen som engasjerer seg og gjør alt de kan for å hjelpe deg, i stedet for å riste på hodet og lene seg tilbake som mange dessverre gjør.
Livmorhalsen ble i dag målt til hele 3,48 cm, og det var ren og skjær lettelse. Lille Mirakel så også mye større ut på skjermen i dag og var 5,47 cm fra hode til bak, noe som tilsvarte 12+1. Altså tre dager foran målingen på sykehuset. Da legen skulle måle hjertefrekvensen, ble det imidlertid krøll. Det viste seg nemlig at pessaret lå og blokkerte den vaginale ultralyden. For med den var hjertefrekvensen 124, men da legen istedet tok ultralyd på magen, var den plutselig økt til 172(!) Jeg fikk høre hjertelyden for første gang i dag <3 Det var heller ingen problemer med nakkefold, ryggmargsbrokk eller noen av de andre organene, og det var mye liv i lille Mirakel, så legen var godt fornøyd og jeg veldig lettet.
Morkaken lå dessuten på bakre vegg, så jeg kom til å kjenne sparkene godt, mente gynekologen. Det gjorde de også med tvillingene, men til tross for at jeg kom halvveis ut i uke 22, kjente jeg aldri noen tydelige spark, selv om det var masse liv i dem på ultralyd. Tidligere i dette svangerskapet har fosterhulen ligget godt oppe i livmoren, men nå lå morkaken helt nede ved mormunnen. Riktignok ikke over den, men jeg ble litt urolig siden det kan forårsake blødninger om morkaken kommer for nære. Legen beroliget meg med at det visstnok var ganske vanlig på dette stadiet, og at den mest sannsynlig ville trekke seg lenger opp igjen senere i svangerskapet. Hvis ikke kan det bli keisersnitt, enten jeg vil eller ei. Ellers lå fosteret nå midt i livmoren (rett under navlen), mens tvillingene naturlig nok lå på hver sin side. Deres morkaker lå hele tiden høyt oppe, særlig den til tvilling to, som nesten lå på toppen av livmoren. Det skal visst være aller tryggest.
Det var heldigvis ingen utslag på urinprøven, så da må den hypernervøse blæren min rett og slett skyldes graviditet allikevel. Siden progesteron er muskelavslappende, greier den ikke å holde på så mye urin som vanlig, så jeg løper ofte på do med bare halvfull blære. I det siste har jeg imidlertid vært noen bomturer på toalettet der det bare har kommet noen dråper ut, så derfor begynte jeg å mistenke blærekatarr, men det kommer antagelig bare av nerver og lite søvn i varmen. Det var egentlig et lite under at jeg klarte å sove såpass lenge sammenhengende i natt at jeg fikk samlet opp konsentret urin i morges, men det skyldtes nok at utetemperaturen har gått såpass ned.
Det eneste skjæret i sjøen er at senkningen var gått dramatisk opp siden sist. Den går gjerne opp når man er gravid, men jeg var gravid på forrige måling også, og da lå den bare rett over normalverdien. Det som har skjedd siden sist, er at jeg har sluttet på kortison, noe jeg kjenner godt på småvondt i knær og håndledd. Skal jo til revmatolog neste måned, og da får jeg forhåpentligvis noen gode svar til tross for at det er vanskelig å utrede den slags når man er gravid. Det eneste som bekymrer meg, er om det på noen måte kan gå utover graviditeten.
Men nå runder jeg iallfall 1. trimester i kveld, og det er en stor milepæl i seg selv. Den første vanskelige etappen er endelig et tilbakelagt stadium!
