Om noen hadde spurt meg om hvor lenge det var siden jeg var på sist ultralyd og jeg skulle tatt det bare på fornemmelsen, ville jeg ha sagt minst en uke, men det er faktisk bare tre dager. Jeg trenger tydeligvis mange forsikringer om at alt står bra til med den lille.
I går kjente jeg litt nedpress for første gang på lenge da jeg var på vei hjem fra fertilitetsterapeuten, og det skrudde selvsagt på alle alarmklokkene med en gang. Heldigvis gikk det fort over, men jeg føler meg mørbanket i hele kroppen og har verket overalt i natt. Det føles som om jeg har vært med på skikkelig harde treningsøkter når jeg bare har spasert rolig rundt omkring. Det har ikke føltes så tungt mens jeg har gjort det, med unntak av oppoverbakker som begynner å bli slitsomme, men kroppen får en reaksjon etterpå, så det er tydelig at den ikke beveger seg optimalt for tiden.
I dag har jeg derfor bestemt meg for å la den hvile ut hjemme. Eneste tingen jeg må gjøre, er å vaske håret. Har klar en ferdigmiddag fra Arne Brimi i kjøleskapet, så trenger ikke henge over grytene om jeg ikke føler for det; vi får se. Akkurat nå sitter jeg halvt oppreist i sengen og lar progesteronstikkpillene og stoffskiftetablettene godgjøre seg før jeg lager til frokost og har foreløpig bare drukket vann. Jeg bør som tidligere nevnt ikke bevege meg for mye den første halvtimen etter at jeg har satt stikkpillene, og stoffskiftemedisinen tas best opp på tom mage, så man skal helst unngå å spise den første halvtimen etterpå.
Naturterapeuten ga meg homeopatmedisinen Pulsatilla i går, det vil si at hun skrev det ned på en lapp og så måtte jeg dra innom apoteket etterpå. Det er alltid litt styr med det, siden det er få apotek som har disse medisinene inne, men jeg har et fast som jeg går til. Der har jeg bare måttet bestille en gang, så det fungerer fint, men det ligger dessverre ikke på veien hjem fra fertilitetsterapeuten. Okke som fikk jeg disse “sukkerpillene” først og fremst for den urolige blæren, men om jeg var heldig, kunne de muligens virke på håndleddene også. Den som lever, får se! Jeg skal i første omgang bare ta dem morgen og kveld i tre dager og deretter ta en statusoppdatering. De har virket på blæren tidligere, men det ville vært nærmest et under om jeg attpåtil hadde fått effekt i håndleddene.
På mandag var jeg tilbake hos kiropraktor, og han bekreftet at stikk i skambeinet kom fra symfysen. Vi har visstnok tre bindeledd i bekkene, to bak og symfysen framme. Noen med bekkenløsning får visst mest vondt framme og andre bak, men han behandlet som regel smerter framme med å justere på leddene bak, for det var visst der ubalansen pleide å komme fra uansett. Rykkene jeg har kjent fra lysken når jeg reiser meg opp, er visst også typisk for gravide og kommer av at alt er blitt løsere.
Hodepinen er blitt nesten borte nå, og jeg antar at det både er fordi kiropraktor har justert nakken og akupunktøren har behandlet bihulene. I tillegg har jeg tatt Bella donna mot infeksjon som jeg har fått foreskrevet av naturterapeuten. Heldigvis har pollenallergien lettet en del med værskiftet, og det har hjulpet mye, men til gjengjeld har nok både ledd og bihuler reagert på den plutselige temperatursenkningen. Vel, vel, satser på at det bare er en overgang. Noe må det jo alltid være, men alt i alt er jeg i mye bedre form nå enn jeg var for bare noen dager siden.
I morgen skal jeg i ny fødselsdagsfest, og denne gangen tror jeg faktisk at jeg skal klare å gjennomføre det. Føler litt på at jeg bør benytte denne perioden til å være så sosial jeg kan, så lenge formen varer. Om kort tid får jeg kanskje innskrenket bevegelsesfriheten for resten av svangerskapet, og etter at Lille mirakel er født, vil det jo også bli mye vanskeligere å komme seg ut blant folk den første tiden. Har virkelig kjent på brakkesyke etter den isolerte sommeren der jeg bare har kunnet ligge flatt ut innendørs.
I dag hadde jeg endelig time hos revmatologen som jeg har ventet på hele siden mai. Jeg var forberedt på at jeg kanskje måtte gå derfra med uforettet sak siden jeg var gravid. Det var også delvis sant, for det var noen undersøkelser jeg måtte utsette til to måneder etter fødsel, men til gjengjeld fant hun andre ting som jeg ikke hadde vært forberedt på.
Grunnen til at jeg ble henvist, er at jeg har hatt smerter i hofter, knær og håndledd, samt økt sekning og crp over lengre tid som ingen har kunnet finne noen forklaring på. Disse verdiene gikk kraftig ned etter nsaid- og prednisolonhestekuren jeg tok før dette forsøket, imidlertid har de gått opp igjen senere. Problemet er bare at alle gravide har økte senkningsnivåer, men visstnok ikke crp, og mine senkningsnivåer ligger også litt over normalen for gravide. Dessuten har mange av plagene tatt seg opp igjen etter at jeg sluttet på Prednisolon, særlig i håmdledd og knær.
Først fikk jeg meg en skrekk da jeg skulle vise at jeg hadde hyperbevegelige ledd, for plutselig kunne jeg ikke bøye tommelfingeren ned til håndleddet som jeg pleier, men ble stoppet halvveis fordi det gjorde vondt. Så noe var blitt adskillig stivere. Legen satte så i gang med å undersøke meg med et ultralydapparat på de stedene jeg hadde vondt (samt noen av stedene der jeg ikke hadde sagt noe om vondt), og tror dere ikke at hun fant lett artrose (slitasjegikt) nesten overalt?! Men det forklarte visst ikke de høye betennelsesverdiene, for selv om området kunne bli irritert og dermed betent, slo visst ikke det ut på blodverdiene på samme måte som f.eks. leddgikt som er forårsaket av betennelse. I tillegg fant hun ganglion som jeg aldri hadde hørt om før, i ene håndleddet, som visstnok kunne forklare smertene.
Av de to undersøkelsene hun ville jeg skulle ta etter fødsel, var nytt mr av bekkenet det viktigste. Det viste seg nemlig at fastlegen hadde sendt feil bestilling sist, nemlig en undersøkelse av prolaps (som jeg ikke har), mens det er revmatiske endringer de skal se etter, og det krever visst andre innstillinger på apparatet. Vi mistenker først og fremst spondylitt som er nært forbundet med en genetisk blodprøve jeg har testet positivt på. I tillegg vil hun ha mr av ene håndleddet for å følge med på ganglionet som visstnok både kan bli verre eller forsvinne av seg selv.
Ganglion kan visst opereres bort, men det er sjelden de gjør det med mindre man har store plager. Atrose er det dessverre ingenting man kan gjøre med, annet enn å avlaste og trene muskulaturen rundt. Så jeg må finne meg en god fysioterapeut etter fødsel. Ellers kan det visst avlaste den vondeste hoften å sette kortisonsprøyer, men det er dessverre ingen varig løsning. De par siste årene har jeg ikke kunnet ligge på den siden i det hele tatt, men legen sa det var i senefestene jeg hadde vondt, og ikke i selve hofteleddet. Mest sannsynlig kommer det av irritasjon pga. hofteleddsdysplasi. Okke som har jeg gått i behandling for det de siste ti årene hos osteopat og kiropraktor uten noen tegn til bedring, og det har gradvis blitt verre.
I tillegg hjelper det å være lettest mulig, så presset kommer til å være stort på å få bort hormonkiloene etter fødsel. Får bare håpe jeg får til å amme, så jeg iallfall får drahjelp av det. Klarer liksom ikke helt å se for meg at jeg skal ha overskudd til å styre med spesielle dietter den første tiden, men mor har sagt at hun holdt seg naturlig slank de første årene vi var små fordi hun løp rundt etter oss hele tiden og knapt nok hadde tid til å spise. Det virker mere realistisk enn å sette i gang med spesielle matregimer bare for meg. Ser liksom for meg at det kan bli en del rester etter babymat å spise opp istedet.
Vel, vel, jeg er glad det foreløpig er overstått, og at jeg iallfall har fått noen svar og blitt litt klokere, så får jeg ta resten etter barseltiden.
I dag hadde jeg for første gang med meg urinprøve til jordmor før timen, og når jeg først hadde banket på hos jordmødrene, ble jeg beordret til en samtale i samme slengen, inkludert måling av blodtrykket. Urinen var fin, blodtrykket 105/80 og jordmor sa seg fornøyd med at hun ikke så noen antydning til hevelser i kroppen. For første gang ble det også spurt etter helsekort for gravide som fastlegen har fylt ut. Det er det ingen andre som har brydd seg med fram til nå. Hun etterlyste også blodprøvene som alle gravide må ta, og det minnet meg om at de sikkert er avhentingsklare hos fastlegen nå. For øvrig var jeg helt klart ikke den eneste gravide hos dem som hadde slitt i sommervarmen i år.
Lille mirakel lå på tvers ganske høyt oppe i livmoren og sprellet som vanlig. Pessaret satt fint på plass, og livmorhalsen ble målt til hele 3,6 cm. Jeg ble bedt om å hoste for å se om den muligens ga etter da, men det gjorde den heldigvis ikke. Legen tok også vaginalprøver for sikkerhets skyld, selv om utfloden visstnok så helt normal ut.
Hun sa at alt så veldig fint ut, også Lille mirakel som virket frisk og full av liv. Mest sannsynlig ville alt holde seg stabilt de neste to ukene, men så kom jeg over i den perioden der livmorhalsen kunne begynne å svikte om man var disponert for det. Det er derfor mulig jeg dropper ny sjekk i neste uke, men uken etter der igjen vil jeg senest på ny kontroll. Om tre uker skal jeg på oul, men der sjekker de ikke livmorhalsen.
Jeg fikk beskjed om å dra hjem og fortsette rugingen da timen vel var over, med vekt på at det var en meningsfull jobb <3 Statsministeren har nylig uttalt at nordmenn må få flere barn, og her i gården har det iallfall ikke stått på innsatsen. Så får det heller bare våge seg at det er blitt en heltidssjobb. Det er den eneste måten jeg kan bære fram et barn på. Noen ganger må man bare velge, selv om man aldri så gjerne skulle hatt i både pose og sekk.
Da jeg kom hjem, varte det ikke lenge før hodepinen kom sigende på, til tross for at jeg hadde vært hos kiropraktor igjen i går. Det kan se ut som om den står klar til å ta over for kvalmen, men begge deler var visst helt vanlige plager, ifølge jordmor i dag. Det visste jeg jo også, men jeg slapp unna hodepinen da jeg var gravid med tvillingene. Ser heller ikke bort fra at det kan komme av at jeg stresser mer i denne graviditeten. Har dessverre en tendens til å få stressutløst hodepine.
På fredag var gåformen like elendig som dagen før. Jeg fikk akupunktøren til å måle blodtrykket, men det var hele 107/77, så bedre enn hos fastlegen tre dager før. Ikke var det særlig varmt heller – snarere tvert imot hadde jeg for en gangs skyld tatt på meg strikkejakke da jeg gikk ut – så det kunne ikke være det som var årsaken. Bekkenet var imdlertid “tungrodd”, og det stakk rundt skambeinet (er det det de kaller symfysen?) når jeg gikk, så for første gang begynte jeg å lure på om dette er svangerskapet der jeg skal få kjenne på denne bekkenløsningen som “alle” snakker om. Men siden jeg aldri har kjent det på kroppen selv, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal tolke symptomene.
Okke som gjorde det at dagens ærender ble fryktelig tunge og mye tyngre enn de ellers ville vært. Jeg hadde ikke kommet langt hjemmefra før jeg innså at det var best å ta trikken, selv om det bare var snakk om ett stopp og jeg hadde dårlig tid for å rekke akupunktøren. Heldigvis måtte jeg ikke vente så lenge denne gangen før den kom. Da jeg vel var ferdig med akupunkturseansen, kom utfordring nummer to, for da hadde været skiftet imens. Jeg hadde akkurat nok klær på meg til ikke å fryse, men hadde ikke tatt med paraply. Ved et under klarte jeg likevel å unngå de verste regnbygene, men espadrillene jeg hadde på, ble fort gjennomvåte. Jeg var et øyeblikk fristet til å dra rett hjem igjen, men bet tennene sammen og dro til revmatologen for å ta blodprøver som planlagt.
Da jeg kom inn i bygningen, var jeg klar til å segne om, men fikk hentet meg inn på venteværelset. Selve prøvetakingen gikk overraskende kjapt og effektivt. Hun skulle bare ha to glass i motsetning til fastlegen som skulle ha hele seks glass forrige gang. Jeg begynte til slutt å lure på om jeg hadde noe blod igjen. Deretter måtte jeg slite meg hjem igjen, inkludert å sitte og fryse på holdeplassen, sammenkrøpet som en spurv i noe som føltes som en hel evighet, men egentlig bare var i sju minutter. Det hadde nemlig blåst kraftig opp mens jeg hadde tatt blodprøver. Noe slikt tror jeg aldri jeg har oppevd i hovedstaden før. Det minnet meg mer om været ute til havs i fiskebåt som barn.
Da jeg endelig hadde karret meg hjem, hadde jeg søle oppetter leggene og var så utmattet at jeg ble nødt til å legge meg nedpå og sove litt. Det verket i bekkenet og langt nede i underlivet hele resten av ettermiddagen og kvelden, men det var ikke nedpress og heller ikke vanlige murringer, så det er vanskelig å beskrive. Jeg ble selvsagt også redd for om dette hadde påvirket livmorhalsen, men bestemte meg for å ha is i magen og vente til neste kontroll på tirsdag. Men jeg ble stadig mer bekymret for lørdagens planer om den elendige bevegelsesformen skulle fortsette slik.
Dilemmaet løste seg neste morgen da jeg våknet opp med bihulebetennelse og kraftig hodepine. De ulmende bihulene mine hadde selvsagt ikke tålt røskeværet jeg havnet dårlig kledd og skodd i dagen før. Jeg burde selvsagt ha sjekket værmeldingen siden den for en gangs skyld faktisk hadde rett, men det er lett å være etterpåklok. Okke som ble det senga istedenfor to selskap på meg i går. Det var nok det lureste, for selskapene skulle begge være utendørs, og gjestene hadde blitt kalde mot slutten. Etter å ha tatt en durabelig ettermiddagslur, var hodepinen som blåst bort, og jeg pustet lettet ut. Jeg er egentlig kjent i vennekretsen for å dukke opp uansett form, om jeg så må stappe i meg både energidrikk og tabletter for å klare det, men nå er spillereglene blitt helt annerledes, og jeg tar ingen unødige sjanser.
Ellers har jeg prøvd ut to nye tips jeg har fått og plukket opp mot halsbrann, nemlig riskaker og grøt. Riskaker viste seg hverken å kunne dempe allerede oppstått halsbrann eller la være å generere ny halsbrann i egen kraft, så de fikk dessverre stryk. Melkebasert grøt derimot gjorde susen. Det forklarer kanskje hvorfor jeg har mer lyst på grøt når jeg er gravid enn ellers. Er egentlig ikke noe grøtmenneske i det hele tatt, men fikk litt sansen igjen da jeg var gravid med tvillingene for to år siden.
For øvrig gikk jeg på en lakrissmell i går og forgårs. En venninne hadde det med som vertinnegave forrige søndag istedenfor vin fordi hun trodde det var noe jeg trygt kunne spise som gravid, men siden finske myndigheter anbefalte totalavhold pga. fare for fosterskade, bl.a. adhd, har jeg tenkt at det sikkert bare er et spørsmål om tid før norske myndigheter følger etter og holdt meg helt unna. Men enn så lenge gir de norske graviditetsrådene ganske romslige dagskvoter, og det er først og fremst pga. faren for høyt blodtrykk at gravide skal være forsiktige, ifølge dem, ihvertfall er det slik det har vært praktisert til nå. Det betyr mao. at for sånne som meg som sliter med synkende blodtrykk i svangerskapet, er det veldig fristende med lakris nettopp når man er gravid, og siden den allerede var i hus, ble det rett og slett uimotståelig når jeg følte meg slapp og dårlig. Jeg klarte imidlertid bare å spise en halv pakke om gangen før det begynte å svi i magen, så det begrenset seg heldigvis selv. Farlig godt var det uansett med salt, myk lakris i luksusklassen, så det må jeg bare holde unna husholdningen heretter.
Nå som jeg endelig er over 15 uker på vei, begynner jeg å nærme meg den tiden der livmorhalsen flatet ut og åpnet seg sist. Strengt tatt vet jeg ikke når det skjedde siden jeg ikke var på kontroll mellom 16+3 og 20+2 da det ble oppdaget. På oul i uke 18+6 ville jo ikke jordmor se på livmorhalsen da jeg spurte og henviste til legekontroll med innvendig ul i uke 24. Den ble heller ikke målt spesifikt på den foregående kontrollen siden det ikke var noe tema da, men slik som jeg kjenner akkurat den gynekologen, regner jeg med at hun likevel tok en rask titt, selv om hun ikke sa noe. Hovedfokus den gangen var å undersøke tvillingene, og jeg fikk for første gang vite kjønn på begge.
Siden formen var stigende da jeg endelig var ferdig med progesterontilskudd i uke 17+0, dvs. at jeg var mindre svimmel, trøtt og kvalm, begynte jeg for alvor å bevege mer på meg da jeg kom inn i uke 19 og følte meg egentlig bedre enn noen gang før – til tross for at jeg var andpusten og kjente på murringer når jeg var ute på tur, samt svimlet når jeg satte meg på huk eller stod lenge i kassakø – da det ble oppdaget at alt hadde gått fryktelig galt. Jeg kjente derfor angsten stige da det begynte å bli tungt å bevege seg på torsdag og fredag denne uken og ble redd for at kroppen kanskje prøvde å fortelle meg noe som jeg hadde oversett da jeg var i 2. trimester med tvillingene. Det skal derfor bli godt å komme på ny kontroll snart, men jeg kommer nok til å gå rundt med hjertet i halsen til jeg har kommet så langt at de iallfall vil sette alle kluter til for å unngå fødsel om det verste skulle skje igjen.
Akkurat nå virker det heldigvis som om kroppen har kommet seg over fredagens strabaser, og dermed har jeg også fått tilbake sjelefreden, ihvertfall enn så lenge.
Til tross for at jeg har tatt av over to kg i løpet av de siste seks ukene, merket jeg i dag at det var blitt adskillig tyngre å bevege seg så snart jeg kom ut av huset. Regner med at vektomfordelingen til magen gjør sitt, i tillegg til at det økte blodpmløpet gjør at jeg for alvor er begynt å bli andpusten for ingenting. Det ble en strevsom tur til kiropraktor i dag, og turen hjem igjen gikk ikke noe lettere. Det er mulig at det lave blodtrykket også gjør sitt. Får bare håpe at det ikke synker ytterligere som sist.
Kiropraktor gikk litt hardere til verks i dag siden jeg ikke hadde merket noen særlig endring etter forrige gang. Da var han mer forsiktig enn han pleier fordi jeg er gravid, men det er ikke noe særlig å gå rundt med låsning i nakken heller, så nå fikk det bare stå til. Forhåpentligvis vil jeg merke det på hodepinen framover.
I morgen må jeg både tilbake til akupunktøren igjen og ta blodprøver til revmatologtimen neste uke. Det er litt lang vei til stedet der revmatologen holder til, så jeg gruer meg litt. Da er det mye enklere å komme seg til akupunktøren som heldigvis ligger i samme retning.
Da jeg var hos akupunktøren forrige gang, spurte jeg om hun hadde registrert noen sammenheng mellom eldre mødre og for tidlig fødsel, og til det svarte hun ja. Som fegel var det visst morkaken som sviktet pga. dårlig sirkulasjon. Sistnevnte var visst generelt et problem hos godt voksne mødre, noe som gjorde det desto viktiger eå gå hyppig til akupunktur for å holde omløpet i gang. Hver gang jeg har fått sjekket sirkulasjonen hos gynekolog, har den riktignok alltid vært veldig god, men jeg vet jo ikke hvordan kroppen vil reagere når jeg kommer enda lenger ut i svangerskapet enn det jeg var med tvillingene.
Jeg har forresten gått opp en trusestørrelse allerede. Dvs. at den jeg pleier å bruke, begynner å bli litt vel stram. Kjøpte noen større til å ha senere i graviditeten, men de passer faktisk perfekt nå. Hm, lurer på hvordan dette her skal ende til slutt?
I skrivende stund føler jeg meg ganske mørbanket etter turen til kiropraktor og regner ikke med å få gjort noe særlig mer fornuftig resten av dagen, annet enn å mate katten. Greier nesten ikke å holde hodet oppe fra puta lenger. Tror kanskje det er på tide med en litt forsinket ettermiddagslur.
Jeg ringte fastlegekontoret i dag for å få vite resultatet av blodsukkermålingen fra i går. Kom nemlig på at den pleier å bli analysert av legesekretærene, så den kunne jeg egentlig ha fått resultatet av allerede da jeg gikk fra kontoret i går. Til min store overraskelse og glede var blodsukkeret lavere enn noen gang før, til tross for at jeg ikke hadde spist noe annerledes til frokost enn det jeg pleier. Det stemmer forsåvidt godt overens med at jeg ikke har merket noe til blodsukkersvingninger i det siste. Jeg har nemlig registrert at hver gang jeg har hatt høye målinger, har det ikke gått lang tid før jeg har fått blodsukkerfall med ditto symptomer på føling, så jeg har bare vært nødt til å spise noe med en eneste gang, selv om det ikke har vært så lenge siden jeg sist hadde spist.
Jeg regner med at grunnen til den store forskjellen er at den høyeste målingen ble gjort mens jeg var midt i den to måneder lange Prednisolonkuren, mens mellomverdien som ble målt helt på slutten av kuren for seks uker siden, stemte mer overens med de målingene jeg har pleid å ha, så denne gangen var den faktisk mye lavere enn normalen for meg det siste halvannet året. Siden jeg er redd for svangerskapsdiabetes, som gjerne betyr at verdiene stiger utover i graviditeten, er jeg lettet over at det foreløpig har gått motsatt vei. Da har jeg forhåpentligvis mer å gå på senere også.
I dag våknet jeg opp temmelig tett, men det kom seg heldigvis etter at jeg fikk tatt an antihistamintablett. Tror nok også at jeg takler det bedre nå som det er kjølig ute. Den friske luften gjør at jeg føler meg ganske våken til tross for at jeg tydeligvis ikke er helt frisk. Bihulene har jo vært tette lenge, og inimellom har det kommet ut både gult og grønt, men merkelig nok klarer jeg å puste med nesen, selv om det gjør fryktelig vondt å ta på selve bihulene. Skjønt innimellom må jeg nyse kraftig og temmelig ukontrollert. Tok også lang tid før jeg sovnet i natt fordi hele kroppen var i ulage, men heldigvis har jeg sovet ganske godt når jeg først sovnet. Til slutt måtte jeg stå opp pga. full blære, men da var jeg mer eller mindre utsovet. Er jo greitt ikke å snu døgnet helt heller, for det blir så slitsomt når jeg har avtaler jeg må rekke om formiddagen.
I morgen er det ny runde hos kiropraktor, og jeg teller på knappene om jeg orker å dra til sykehuset for å ta blodprøver til revmatologtimen i samme slengen. De må nemlig tas noen dager på forhånd, så fredag er siste frist, men jeg skal også rekke å kjøpe gaver til de store begivenhetene på lørdag, og de bør helst være litt gjennomtenkte. Vanligvis elsker jeg å ordne med gaver, men akkurat nå føles det bare som et ork.
Jeg er litt urolig fordi jeg ikke har vært på ultralyd denne uken, men jeg har rett og slett ikke overskudd. Jeg har heller ingen grunn til å tro at noe er galt, annet enn at jeg heller ikke merket noe da livmorhalsen forkortet seg med tvillingene, og det er skremmende nok i seg selv. Men nå blir iallfall urinen sjekket mer regelmessig, og det er en trøst i seg selv. Jeg testet riktignok negativt på urinprøven som ble tatt den dagen det ble oppdaget åpning på sykehuset, så vi gikk ut fra at jeg ikke hadde noen infeksjon da, men den prøven ble tatt på sykehuset, og da hadde nok ikke urinen ligget stort lenger enn en time i blæren, noe som gir usikkert resultat.
Uansett hadde jeg en kraftig infeksjon bare en uke etter da jeg fødte tvilling 1, og da hadde den også spredd seg til skjeden og sannsynligvis fostervannet til tvillingjenta som var grønt da hun ble født. Det ble imidlertid ikke konstatert før senere, for siden det var helg, ble ikke prøvene analysert før et par dager etter. Jeg fikk derfor heller ingen antibiotikabehandling etter at jeg hadde født tvilling 1. Jeg var på det tidspunktet ferdig med den forebyggende tablettkuren jeg hadde fått en uke tidligere. Da resultatene endelig kom tre dager etter mens jeg lå på intensiven etter å ha mistet den andre tvillingen også, viste det seg at den bakterien jeg var blitt smittet med, kun kunne kurereres med intravenøs antibiotika, så den tablettkuren jeg hadde fått, hadde ikke hatt noen virkning.
I mellomtiden hadde infeksjonen spredd seg til livmor, morkaker og blodbane og forårsaket blodforgiftning som satte i gang fødselen til tvilling 2. Før det, på dagen mellom de to fødslene, øynet de to vakthavende gynekologene håp om likevel å kunne redde tvillinggutten min da han lå høyt oppe i livmoren med rikelig fostervann, og magen min var mindre hard enn dagen før da jeg fødte tvillingjenta. Det jeg aldri kommer til å forstå, er hvorfor de prøvene ikke ble regnet som øyeblikkelig hjelp og analysert med en gang.
Det skjedde ikke før jeg fikk frostrier med mistanke om blodforgiftning noen timer før riene satte i gang. Da fikk jeg også endelig forebyggende intravenøs antibiotika, men da var det allerede for sent å redde gutten, så de tiltakene var kun for å redde meg. På det tidspunktet måtte han bli født for at jeg skulle overleve, så om ikke fødselen hadde startet av seg selv, ville det ikke vart lenge før jeg ville blitt satt i gang mot min egen vilje. Jeg så nemlig ingen mening i at jeg skulle overleve på bekostning av barnet mitt, men så syk som jeg var, kunne ikke barnet heller ha overlevd så mye lenger i magen da. Jeg unner ingen andre mødre å komme i den situasjonen!
Så med den historien som bagasje, er det slett ikke lett å slappe av og stole på at alt går av seg selv. Hadde jeg vært gravid for første gang, ville jeg tatt som en selvfølge at alt var i orden og holdt meg til standardopplegget for gravide. Historier om ting som kunne gått galt, ville ikke ha angått meg. Men slik er det nå en gang ikke, og jeg trenger å vite med meg selv at jeg har gjort alt i min makt for å styre unna alle de tidligere fallgruvene denne gangen. Går det da likevel galt, er det iallfall ikke noe mer jeg kunne ha gjort for å hindre det.
Etter at jeg ble gravid, er ulike former for behandlinger og legekontroller blitt hovedbeskjeftigelsen min og det som hverdagene organiseres rundt. Nå som alle etterhvert er kommet tilbake fra ferie, er trykket tilbake igjen for fullt.
I går begynte jeg uken med tur til akupunktøren med bihulebetennelse. Nålene gjorde både ekstra vondt og gjorde ekstra godt i den seansen. For at det ikke skulle sette seg enda mer i kroppen, kom jeg tilbake igjen for ny runde i dag. Det var heldigvis blitt litt bedre siden i går, men jeg må tilbake en tur til på fredag, så denne uken blir det faktisk hele tre akupunkturbehandlinger på meg. Vanligvis er det bare to. Om økonomien eller formen svikter, har jeg vurdert å redusere til en gang i uka, men det er tydeligvis ikke tingen riktig enda.
I dag var det også tid for ny kontroll hos fastlegen. En av legesekretærene kalte meg inn på laboratoriet allerede før timen siden jeg kom litt tidlig. Der ble jeg først kommandert opp på vekten, som til min store lettelse viste at jeg hadde gått ned 2,2 kg etter forrige kontroll for seks uker siden. Det har tydeligvis hatt effekt å slutte på Prednisolon, for jeg har hverken spist eller drukket mer eller mindre fornuftig siden sist, bare mindre. I tillegg har jeg nok holdt meg mer i ro den siste tiden. Deretter tok hun de vanlige blodprøvene som alle gravide må gjennom. Det skulle komme svar fra Ullevål om ca. en uke som jeg kunne komme og hente.
Etterpå målte fastlegen blodtrykket da jeg hadde kommet inn til ham. Det var 102/80 som er litt i underkant av velværenivå for min del, men det er ikke krise heller. Han brydde seg ikke om å lete etter hjerteslag med doppler siden jeg nylig hadde vært på ultralyd. Han så heller ikke noe poeng i å måle omkretsen av magen før i uke 24. Men jeg fikk en ny time om fem ukers tid for å følge opp stoffskiftet siden jeg går på Levaxin. Urinen skulle dessuten sendes til dyrking siden jeg hadde hatt urinveisinfeksjon da jeg fødte tvillingene (som spredte seg oppover til livmoren og forårsaket blodforgiftning).
Heldigvis er fødselsdagsmiddagen jeg skulle på i morgen kveld avlyst, for nå begynner det å bli nok på timeplanen resten av uken. Har måttet ta paracet hver morgen for å greie å komme meg opp av sengen, og innimellom også om kvelden for å greie å sovne, så er ganske redusert av bihulebetennelsen, selv om jeg er hakket bedre i dag. Men tror ikke jeg har feber, så unngår helst antibiotikakur om jeg kan. Vil ikke ha underlivssopp og trøblete mage som hjerne følger i kjølvannet av slike kurer. Har tross alt nylig tatt en tre dagers kur for å forebygge underlivsinfeksjoner og vil ikke belaste det naturlige miljøet enda mer.
Jeg hadde gått over i uke 22 og vært hjemme fra sykehuset i tre dager. Det var gått seks dager fra jeg fikk den brutale beskjeden om at det ukompliserte tvillingsvangerskapet mitt hadde gått over i kategorien truende for tidlig fødsel på bare ti dager.
Jeg skulle sette en stikkpille med Lutinus den ettermiddagen som satte seg på tvers og nektet å gå lenger inn. Det trigget murringer som etterhvert gikk over i magekramper som minnet om omgangssyke. Jeg hadde også diare og tenkte det var grunnen. Da det ble oppdaget at livmorhalsen hadde åpnet seg, ble jeg nemlig utstyrt med bredspektret penicillinkur som jeg skulle ta forebyggende i en uke, og etter at jeg begynte på den, var magen blitt stadig løsere for hver dag som gikk.
Neste morgen våknet jeg med gjennomvått, iskaldt fostervann i bindet som alle de andre morgenene etter at det ble oppdaget at den ytre, felles fostersekken til tvillingene lakk. Men det hadde i tillegg kommet til noe nytt: Det kjentes som om jeg hadde et stramt belte rundt hele bekkenet, og jeg klarte nesten ikke å stå oppreist. Jeg greide heller ikke tisse noe særlig, for det stramme bekkenet gjorde det umulig å presse, så jeg fikk bare ut litt som sildret av seg selv når jeg slappet av på muskelen, men det var på langt nær nok til å tømme blæren. Ellers var magesmertene fra kvelden før helt borte.
Jeg skulle på kontroll på fødepoliklinikken og måtte ligge i baksetet på vei til sykehuset pga. sterkt nedpress. Jeg måtte også sitte på en stol i dusjen før vi dro. Siden jeg knapt kunne gå, droppet vi å gå innom blodprøvelaboratoriet først, slik overlegen hadde sagt jeg kunne gjøre om det ble for mye. I teorien kunne jeg også droppet legetimen, men det turte jeg ikke å ta sjansen på. Stramt bekken gav jo assosiasjoner til nyrebekkenbetennelse, selv om jeg ikke hadde noen andre symptomer på det.
Legen som tok imot meg, virket som om hun var orientert, men uten helt å ha forstått alvoret i situasjonen og var bl.a. helt uforstående til at jeg ikke hadde tatt blodprøvene. Hun undersøkte først tvilling 2 og gikk deretter over til tvilling 1. Der konstaterte hun hjerteaktivitet før hun ble taus og brøt ut: “Jeg tror fosteret ligger i bekkenet.” Så kom den fatale beskjeden: “Urinblæren din er for full; du må gå på do og tømme den, for jeg klarer ikke å se noe her.” Det nyttet ikke at jeg prøvde å forklare at jeg ikke hadde fått det til hjemme; noe kateter var hun ikke innstilt på å sette.
Mor ble lettere sjokkert over at legen faktisk sendte meg over gangen på et offentlig toalett på egen hånd – hun hadde vært klar til å skaffe meg rullestol om ikke jeg hadde nektet da vi ankom sykehuset og visste hvor hjelpeløs jeg var. Jeg hadde ikke klart å gå uten å lene meg på henne på veien opp til poliklinikken. Så hun hadde fulgt etter meg uten at jeg merket det.
Da jeg satt på do, kom det fortsatt ingen dråper ut, men jeg prøvde likevel å presse til tross for at det føltes helt feil, siden legen hadde vært så insisterende. Istedenfor urindråper kjente jeg plutselig at det rutsjet noe tungt ned i skjeden som stanset rett foran åpningen, og ut kom en svær ballong som jeg skjønte måtte være fostersekken til tvilling 1. Jeg hadde tross alt sett den seks dager tidligere i samme situasjon, men da var den bare på størrelse med en såpeboble. Men da hadde fosteret blitt liggende i livmoren. Nå lå tvillingjenta mi i skjeden og var så godt som født uten en eneste rie. Om hun ikke hadde ligget i seteleie, er jeg stygt redd hun kunne ha havnet i toalettskålen.
Jeg nærmeste krøp ut i gangen der jeg møtte på mor som hjalp meg tilbake til gynekologkontoret. Der møtte jeg en rådvill lege som helt klart hadde tatt seg vann over hodet, og en likblek legestudent som stod helt fastfrosset og bare stirret på meg med store øyne. Legen beordret meg tilbake oppå benken som jeg naturlig nok hadde store problemer med å få til, men jeg hadde ikke før kommet meg på plass før hun konkluderte med at jeg ikke kunne føde der og ringte fødeavdelingen. Da kom det fort to rutinerte jordmødre som tok hånden min for å berolige meg – endelig litt menneskelig varme etter den iskalde gynekologen – og fikk meg over i en seng som de trillet opp på fødeavdelingen.
Jeg følte for å gå helt amok som et hysterisk barn, men istedet lå jeg som lammet nesten som om jeg var utenfor kroppen for å slippe å føle på det forferdelige som var i ferd med å skje, akkurat som mange voldtektsofre beskriver det. Det var rett og slett for grusomt til at jeg kunne ta realiteten innover meg, så jeg holdt den på en armlengdes avstand. Jeg skjønte at slaget var tapt uansett, og at det var bedre å spare på kreftene.
Vel framme tok begge to tak i tvillingjenta mi og telte til tre, og dermed var hun ute med ett rykk, uten at jeg hadde presset i det hele tatt. Mor så at hun beveget på seg og gråt i strie strømmer. Fødestuen var et øyeblikk før fødselen full av folk, men de forsvant fort ut igjen. Jeg var i sjokk og klarte ikke å løfte hodet i mer enn noen sekunder da de holdt fram bekkenet de hadde lagt jenta i for at jeg skulle få se henne. Hun lå der helt livløs og sammenkrøpet.
Deretter kom vakthavende lege og forklarte at det ville vært uetisk å prøve å holde liv i den nyfødte. Jeg bare så tomt på henne mens jeg tenkte: “Dette vet jeg jo fra før, og jeg har ikke protestert på noen ting – bare latt oss føre til slaktebenken som to lam – og nå har jeg akkurat mistet barnet mitt, så trenger du å gni det inn?!” I mine øyne handlet det mest om at hun hadde behov for å rettferdiggjøre seg selv og sykehusets rutiner, og timingen kunne ikke vært verre.
Dette var om formiddagen, og jeg ble liggende på fødeavdelingen i 12 timer mens de ventet på at jeg skulle få rier og føde tvilling 2, men det skjedde ingenting annet enn at vi fikk studert jenta litt mer. Deretter ble jeg trillet tilbake til observasjonsposten der jeg hadde ligget helgen før. Der var det en jordmor som møtte meg med ordene: “Vi vet hva du har gått igjennom,” og dermed var isen brutt. Endelig noen som faktisk brydde seg om hvordan jeg hadde det. Jeg senket straks skuldrene og kjente at her var det et menneske jeg kunne stole på. Kort tid etter kom hun inn med jenta mi tullet inn som en baby i en ordentlig seng, med hjemmestrikket rosa lue på som var donert til sykehuset av frivillige til premature barn. Det varmet et sønderknust morshjerte.
Etterhvert fikk jeg vite at hele fødeavdelingen hadde fått seg en skrekk den dagen da dette tydeligvis ikke var hverdagskost for dem heller. Da det nærmet seg leggetid kom det en ny, hyggelig gynekolog inn på rommet med et ultralydapparat. Hun ville jeg skulle få se at alt stod bra til med gutten min slik at jeg kunne få sove. Jeg ble rørt av omsorgen, særlig fordi den stod i slik kontrast til de to andre legene jeg hadde møtt samme dag. Det var så sjelden jeg møtte sykehusleger som viste omsorg at jeg nesten hadde sluttet å tro at de fantes. Og jeg sov faktisk ikke så verst den natten, med mor liggende i sengen ved siden av meg. Det var også en stor trøst at hun faktisk fikk lov til det, for det hadde jeg slett ikke regnet med. Jeg hadde i grunnen sluttet å forvente noen ting som helst.
Det ble ingen kino i går allikevel. Venninnen jeg skulle se filmen med, ville heller nyte finværet på uterestaurant siden det var meldt at det snart skulle bli kaldere. Vi gikk i sju-tiden, og jeg hadde bare på meg en kjole med trekvart arm, men selv det ble i grunnen for varmt. Solen varmet fortsatt ganske godt, og det var varmt i skyggen også helt fram til leggetid.
I dag ble det besøk i hagen hjemme, men utover kvelden føltes det skikkelig kaldt, selv om det faktisk var tjue grader ute.
I går var formen elendig hele dagen, men i dag våknet jeg mer eller mindre uthvilt og følte meg sånn noenlunde kvikk hele veien. Det gjør virkelig underverker for humøret, for i går begynte jeg nesten å bli skikkelig deppa av at alt skulle være så tungt. Det tar på både motet og kreftene i lengden.
Jeg har en ganske travel uke foran meg i min målstokk, både medisinsk og sosialt. Håper jeg greier å gjennomføre det sosiale også, men det medisinske går selvsagt foran og må prioriteres om kreftene ikke strekker til alt. Det inkluderer to turer til akupunktør, en til kiropraktor, en til fastlegen og en til blodprøvetaking hos revmatolog. Ellers er jeg invitert på hele tre fester neste uke, en midt i uken og to på lørdag. De to på lørdag er ganske store begivenheter, og den midt i uken er til en god venn. Alle føles viktige å være med på.
I går merket jeg for første gang at magen var blitt litt tyngre å bære på når vi skulle gå til og fra uteserveringen. Samtidig er det en lettelse at jeg nå endelig slipper å ta progesterondosen om ettermiddagen, så jeg unngår å bli så trøtt på dagtid. I går merket jeg fremdeles ikke så mye til endringen siden det var så varmt og jeg hadde sovet dårlig natten før, men i dag har det virkelig gjort stor forskjell. Det gjør at jeg ser mye lysere på tilværelsen med en gang. I hele juli har jeg følt meg så elendig at jeg ikke en gang har greid å slappe ordentlig av.
Forresten har jeg fått liv i iPaden igjen denne uken, og godt var det, for jeg begynte å få musearm av laptopen. Eller strengt tatt så bestemte iPaden seg bare for å komme til live igjen helt av seg selv, uten at jeg gjorde noe som helst. Den lever tydeligvis sitt eget liv!
Selv om jeg ikke arbeider for tiden, merker jeg likevel stor forskjell på hverdag og helg. I helgene har jeg nemlig behandlingsfri. Hverdagene blir fort fylt opp av diverse medisinrelaterte avtaler, alt fra legebesøk og blodprøver til kiropraktikk eller alternativ behandling. Det meste handler om å komme velberget gjennom denne graviditeten, og det er tydeligvis en fulltidsjobb selv om jeg ikke har noen alvorlige sykdommer som gjør det farlig for meg å være gravid. Men jeg har mistet mange ganger allerede, og jeg regner ikke med at jeg får noen flere sjanser til å prøve på nytt, så da gjelder det å sette alle kluter til og satse alt denne gangen. Sykehuset er også veldig innstilt på det, noe jeg er evig takknemlig for.
Da jeg var i starten av uke 8 med tvillingene og akkurat hadde vært på min andre ultralyd der alt stod bra til, møtte jeg en gammel venninne på restaurant i sentrum samme dag. Da vi skulle hjem igjen, småløp jeg ca. 50 meter for å rekke trikken. Jeg hadde et øyeblikk glemt at klinikken hadde bedt meg om å la være å løpe. Det er noe av det dummeste jeg har gjort, for ikke rakk jeg trikken og fikk vondt i magemuskulaturen i flere timer etterpå. Det roet seg ikke ned før leggetid.
Neste morgen gikk jeg som vanlig rett på do da jeg våknet og fikk sjokk da det fosset rødt blod ned i doskålen. Det virket som om det hadde samlet seg opp i løpet av natten, for etterpå bare småblødde jeg. Hadde heller ingen nevneverdige smerter. Mistenkte at jeg kunne ha mistet den ene tvillingen og i verste fall begge, men fattet mot så lenge det ikke gjorde særlig vondt. Koordinator ba meg om å ta ultralyd med en gang for å gjøre opp status, så jeg bestilte time privat og dro straks ned til byen. Tok drosje og turte nesten ikke røre meg de få metrene jeg måtte gå selv til legekontoret.
Gynekologen kunne gi meg den gledelige nyheten om at begge to levde i beste velgående, og at livmorhalsen fortsatt var lang og lukket. Hun kunne imidlertid se blødningen inni livmoren, men den lå heldigvis utenfor fosterhulene. Jeg har sjelden vært så lettet som akkurat da. Hun mente videre at blødningen kom av press i buken, som det ble mye av ved en tvillinggraviditet, og syntes det var sannsynlig at den lille løpeturen hadde utløst det. Jeg fikk streng beskjed om å unngå å løfte mer enn fem kilo og holde meg i ro de neste fjorten dagene. Jeg fikk til nøds lov til å spasere rolig, så lenge jeg ikke holdt på for lenge.
Senere fikk jeg i tillegg flyforbud de neste par månedene av den faste gynekologen min. Jeg var på ny kontroll hos henne allerede uken etter, og da kunne hun fortsatt se blødningen i livmoren selv om jeg bare småblødde. Magemusklene fortsatte å være ømme resten av svangerskapet, så jeg kunne ikke lenger bøye meg ned og klappe kattene fra stående stilling, og i praksis bar jeg aldri mer enn tre kilo etter det da mer ble ubehagelig.
I de påfølgende svangerskapene fikk jeg fort samme følelsen allerede etter innsett, og særlig under småblødninger. Denne gangen har jeg sluppet å kjenne på ømme magemuskler, og det har vært en sann lettelse. Etter energikicket jeg fikk av vaniljefrappuccinoen i går, tok jeg meg derfor en liten handlerunde og endte opp med en handlepose i hver hånd. Den ene inneholdt en smørbrødgrill og den andre seks truser, en påsmurt baguette, ett brød og en kanelbolle. Ikke spesielt tungt med andre ord, men mer enn nok for meg nå. Kjente det fortsatt ikke i magemusklene, men det murret nederst i underlivet på hele veien hjem. Kan selvfølgelig også være at det ble for mye henging i butikkene til slutt, men uansett tar jeg det som et tegn på at grensen var nådd.
Den dagen jeg avsluttet 1. trimester med tvillingene og var klar for å puste lettet ut, var jeg på et arrangement i byen med venner om kvelden. Ruslet rundt i en time og så på boder da det nærmet seg slutten. Jeg var egentlig klar for å gå hjem og kjente at murringene tiltok for hvert skritt jeg tok, men prøvde å være hyggelig for de andres skyld som ikke visste at jeg var gravid. Da jeg endelig kom hjem, fikk jeg bekreftet mine verste anelser, for da hadde jeg jammen meg begynt å småblø igjen. Da jeg var hos gyn en uke etterpå, fikk jeg klar beskjed om at jeg skulle ta det som et tegn, og at det var på tide å ta innover seg at jeg faktisk var tvillinggravid. Jeg lovte meg selv aldri mer å presse kroppen utover dens naturlige grenser og ble provosert hver gang jeg leste at gravide ble oppfordret til å trene. Bare om man så etter med forstørrelsesglass, kunne man se at det stod med liten skrift i en fotnote at dette ikke gjaldt tvillinggravide som skulle fokusere mest på hvile og regelrett ruging.
Klinikken min råder alle pasientene sine til å la være å trene før de har fullgått uke 20, og selv da anbefaler de kun svangerskapsgymnastikk. Alle former for mageøvelder og benkpress er strengt forbudt gjennom hele graviditeten, samt alle tunge løft som kjennes i magemusklene. De sier de vet at alle gjerne vil løpe rett i treningsstudio nå til dags, men at de foretrekker å kjøre en konservativ linje. Jeg tenker det kommer av at de både har eldre pasienter og yngre pasienter som har strevd lenge med å få barn, og at begge disse gruppene er mer sårbare og derfor bør være mer forsiktige enn gjennomsnittet.
Jeg kan uansett ikke trene nå pga. tidligere livmorhalssvikt med fare for gjentagelse fra og med 2. trimester, og i 1. trimester måtte jeg være forsiktig pga. blødninger og forhistorie med gjentagende aborter. Det er lett å skylde på gamle og dårlige egg i min alder, men første gangen jeg spontanaborterte, hadde jeg fått bekreftet hjerteaktivitet på ultralyd en måned tidligere. Det sies at om man først er kommet så langt, er det over 90% sjanse for å lykkes. Jeg småblødde gjennom hele svangerskapet, men tok ikke hensyn til det fordi jeg hadde hørt at det var ganske vanlig, og at det likevel ikke var noe man kunne gjøre. Jeg arbeidet overtid hele tiden og dro på eviglange flyturer i embeds medfør. Til slutt gikk småblødningen over i mentruasjonslignende blødning etter en særdeles stressende arbeidsdag, og mindre enn fire døgn senere aborterte jeg og fikk se fosteret. Aldri har jeg angret så mye på at jeg prioriterte arbeidsmoral over mitt eget barn og ikke hadde turt å følge magefølelsen.
Jeg tror rett og slett at kroppen min var for nedkjørt og stresset til å bære fram et barn på det tidspunktet. Senere har jeg lest en undersøkelse som viste at gravide over 30 stod i økt fare for å abortere i stressende arbeidsmiljø. For yngre gravide hadde det visst ikke noe å si, men det er svært få av mine venner og bekjente som har fått barn i 20-årene, så det er kanskje på tide at norske svangerskapsråd tar hensyn til det? Til en viss grad har de forsåvidt gjort det, for jeg husker fremdeles den tiden der kvinner selv kunne velge når de ville ta ut permisjonen, og det resulterte i at så å si alle arbeidet helt fram til termin fordi de ville spare hele permisjonen til etter at barnet var født. Det førte til at antall dødfødsler gikk opp, noe som ble brukt som hovedargument da myndighetene gjorde det obligatorisk å ta ut to uker før termin. Nå er denne perioden sogar blitt utvidet til tre uker.
Jeg syns likevel at det er for lite fokus på dette. Hovedbudskapet her til lands er at graviditet ikke er noen sykdom, og at man derfor kan leve som før. Man må lete med lys og lykte for å høre noe annet, og da er det ikke så rart at det går allmennheten hus forbi også. Jeg ble lettere sjokkert da en nygravid og utrent førstegangsfødende bekjent over 40 ble presset til å gjøre benkpress av en ung jypling ansatt i treningsstudio. Han mente at det burde være helt ufarlig siden hun bare var i 1. trimester. Heldigvis var hun utlending og hadde vett nok til å protestere, men det hadde vært en veldig ubehagelig opplevelse, særlig fordi den uerfarne samboeren hennes heller ikke visste bedre og presset på. Det er altfor lett å miste selvtilliten, gi etter for det sosiale presset og overkjøre kroppen i en slik situasjon når man mangler informasjon som tilsier noe annet. Iallfall er det sånn for de fleste snille piker som gjerne vil leve opp til samfunnets forventninger. Heldigvis virker det som om det er blitt lettere å få sykemelding for gravide nå enn før, og det kan nok være en ventil for mange.
Hovedutfordringen min har som sagt ikke vært å bli gravid, men å forbli det, selv om det selvsagt også ble vanskeligere å bli gravid etterhvert som årene gikk. Poenget mitt er at det kan være så mange grunner til at godt voksne kvinner ikke får barn at det er umulig å gi råd som gjelder alle. Dessuten har som sagt det personlige fokuset mitt først og fremst vært på hva jeg må gjøre for å greie å beholde barna. Men jeg tror at i mitt tilfelle streiker kroppen og støter embryoene eller fostrene fra seg når annet stress i livet krever for mye av den, så i periodene mellom forsøk har jeg arbeidet mye med å restituere meg selv og eliminere alle elementer som har tatt for mye energi.
For andre kvinner over 40 kan det være helt andre ting som gjelder, men jeg kan anbefale å ta en tid på nettsiden og ikke minst Facebooksiden til Frøyaklinikken i Oslo. Der kan man få mange gode tips og linker til vitenskapelige atikler om fertilitet generelt og eldre kvinner spesielt (eller endometriose eller pcos om man sliter med det). De er tilgjengelige for alle, så man trenger ikke å bli pasient hos dem for det. De hjelper både hjemmeprøvere og dem som er i fertilitetsbehandling og har gode resultater å vise til. Klinikk Fjeld er også spesialisert på fertilitetsbehandling og har litt info om det på nettsiden sin, men de er ikke aktive på nettet.
For øvrig holder jeg navnet på behandlerne mine for meg selv, både av personvernhensyn, men også fordi ikke alle ser like blidt på leger som hjelper enslige kvinner med å bli gravide, så det kommer jeg aldri til å opplyse om på nettet, bare så det er sagt. Her i hovedstaden er det heldigvis mange flere frisinnede å velge mellom enn ute på landet, der både eldre og enslige kvinner kan ha problemer med å finne noen som er villige til å hjelpe dem. Om jeg hadde måttet reise flere timer for hvert gynekologbeøk, hadde jeg nok gitt opp for lenge siden. Man skal ikke undervurdere hvor krevende logistikken kan være i denne prosessen. Det er vanskelig nok å kombinere hyppige gynekologbesøk (og ofte på sparket) med arbeid når begge deler er i samme by, men blir nærmest uoverkommelig i lengden om man attpåtil må bruke en halv dag på hvert besøk i tillegg.
Likevel er det flere av dem som får det til på et vis så lenge både viljen og ressursene er der, men uten penger kan man nesten bare glemme det. Noen ender opp med å ta opp lån og kommer i havn på den måten, men det går selvsagt ikke i lengden. Selv har jeg ingen gjeld, men til gjengjeld er sparekassen gått tom i prosessen. Med tvillingene kunne jeg velge og vrake i det beste og dyreste barneutstyret. Nå er jeg nødt til å vende på kronene, men det går nå på et vis, det også. Jeg har ennå ikke glemt kunsten å spare fra yngre dager, men jeg er nødt til å prioritere alt som har med graviditeten å gjøre og kan ikke bare benytte meg av det offentlige, så størsteparten av utgiftene mine går med til å dekke det. Til gjengjeld sparer jeg mye på at jeg nesten ikke orker å gå ut lenger på ting og tang, for det meste man skal gjøre, koster jo litt her i storbyen. Men det er likevel grenser for hvor langt man kan og bør strekke den personlige økonomien, særlig med tanke på at man faktisk får en ekstra munn å mette om alt går bra.
