Licensed from: Gajus / yayimages.com
I går var jeg for en gangs skyld ikke kvalm i det hele tatt og trengte ikke spise frokost med en gang jeg slo øynene opp om morgenen. For en lettelse! Jeg følte meg i fin form og dro i selskapet om ettermiddagen som planlagt, men jeg hadde ikke før gått den lille strekningen til bussholdeplassen før jeg kjente at muskler og skjelett ikke var helt med. Det ble ikke bedre av at jeg klarte å ta feil buss ved neste korsvei (gravidtåke deluxe!) og dermed endte opp med både å komme for sent og gå fryktelig mye mer enn planlagt. Det minste problemet var at vinden ødela hele frisyren min før jeg kom fram.
Selve selskapet var veldig hyggelig, og jeg ble værende mye lenger enn jeg hadde tenkt, men til slutt sa magen stopp, og da takket jeg for meg og dro hjem. Humøret var på topp, men om natten ble det dårlig med søvn fordi kroppen protesterte mot den hardhendte behandlingen, så jeg hadde kramper og låsninger både her og der. Man skulle virkelig tro jeg hadde alvorlig overtrent og ikke bare gått litt lenger enn vanlig. Hadde ikke sånne problemer da jeg var tvillinggravid, men da bevegde jeg ikke så mye på meg heller, så kanskje jeg bare aldri fikk testet det ut? Vanskelig å si.
I dag har heldigvis krampene roet seg etterhvert, men så har jeg heller ikke gjort noe annet enn å halvt sitte og halvt ligge i ro, kun avbrutt av at jeg har hentet mer mat og drikke fra kjøkkenet og hyppige dobesøk. Bærer preg av å ha sovet altfor lite i natt, men ellers går det bra. Får se om jeg orker å gjøre noe mer fornuftig i morgen, men har ingenting på planen som jeg absolutt må gjøre, og det føles ganske befriende akkurat nå.
Jeg har virkelig kviknet til nå, og det er nok både fordi jeg er kommet såpass langt uti svangerskapet, og fordi varmen har gitt seg. Til gjengjeld jar jeg fått mer problemer med å gå, så noe skal det alltid være, men det hjelper mye på humøret at jeg iallfall orker å gå rundt og småpusle hjemme for meg selv. Ting føles mye mer lystbetont når man ikke føler seg mer eller mindre syk hele tiden.
Eneste problemet med kulden, er at jeg langsomt må begynne å gå med strømpebukser igjen. Da jeg prøvde på det tidligere denne uken, holdt jeg på å krepere av kløe, så jeg måtte bare ta den rett av. Har tenkt på det at jeg ikke har klødd på lårene i dette svangerskapet slik jeg gjorde med tvillingene, men kanskje det rett kg slett bare er fordi de knapt har vært tildekket i sommer? Jeg har jo kun gått rundt med løse og lette kjoler og bare legger.
Har ingenting regntett som passer over magen lenger, så i dag har jeg bestilt en regncape på nettet. Får bare håpe at den er like romslig som den ser ut, og at jeg ikke må vente så lenge at den er blitt for kald å gå i. Satser på en lang, mild høst og sen vinter! Vinterkåpen er uansett på plass; den skaffet jeg på salg i januar. Kjøpte den en størrelse for stor med vilje, og fasongen er som skapt til å være gravid i.
Jeg har fått flere purringer fra optiker i det siste om ny synsundersøkelse. Strengt tatt burde jeg gå, for jeg ser ikke optimalt for tiden, men siden øynene ofte forandrer seg når man er gravid, har jeg ikke lyst til å investere i nye, dyre brilleglass akkurat nå, og jeg har fortsatt igjen noen par med månedslinser som jeg ikke har tenkt å kaste før de er utslitt. Samtidig kan jeg ikke se altfor dårlig heller, så jeg må se det litt an.
Har sett gjennom bloggen din, da jeg ble litt forvirra av banneren og beskrivelsen som ikke passa helt med de nyeste innleggene. Kanskje på tide med en aldri så liten oppdatering? Ble noen tårer, for historien din er hjerteskjærende! Krysser fingrene for deg. Har mista to ganger, og tror ikke jeg takler å bli gravid igjen om noe skulle skje nå. Hvor du henter motet og styrken fra, det skjønner jeg virkelig ikke!
nymfemamma: He, he, ja banneret ble skrevet da jeg opprettet bloggen og var gravid i 1. trimester med tvillingene. Har prøvd å oppdatere det et par ganger, men ikke fått det til av tekniske grunner. Har levd i konstant hormontåke de siste to og et halvt årene. Det å leve med tapet av tvillingene var så tøft at den eneste måten jeg kunne klare å se framover på, var ved å fortsette å prøve. Tror det rett og slett handler om rent overlevelsesinstinkt.
Ja. Vi har jo en fra første forsøket vårt, og vi har sagt oss fornøyd med en om det ikke skulle bli flere. Hadde nok taklet mer for å få den første enn jeg gidder å takle nå for å få nummer to. Jeg blir et mentalt vrak mens forsøkene pågår, så føler jeg heller vil være en god mamma for nummer 1. Vi er jo også såpass unge at vi kan søke om adopsjon hvis vi vil/ har lyst.
nymfemamma: Nei, jeg klarer heller ikke se for meg at jeg skal kunne greie eller ville gå gjennom alt dette igjen om jeg allerede har et barn å ta meg av fra før. Nå har jeg jo bare meg selv å tenke på. Adopsjon er dessverre ikke lenger et alternativ for enslige etter at Kina som siste land endret reglene, men forstår godt at det appellerer til dere som par.