Licensed from: vaseninadaria / yayimages.com
Helt siden jeg mistet et barn i spontanabort mot slutten av 1. trimester for åtte år siden, har jeg følt at det har vært en del av meg som manglet. Hadde jeg hatt en fast partner på den tiden, ville jeg ha prøvd igjen med en gang uten å nøle. Det hadde lite å si at svangerskapet ikke var planlagt. Barnet var like fullt ønsket så fort jeg fikk vite at jeg var gravid, og til tross for alle bekymringene var jeg ekstremt lykkelig. Det fikk meg til å innse hva jeg virkelig ville, og hva som betydde noe i livet mitt.
Å starte med fertilitetsbehandling satt mye lenger inne. Bare det at man blir erklært infertil i alle legepapirene idet man søker hjelp, er nedslående nok i seg selv. De medisinske kodene skiller nemlig ikke mellom dem som har forsøkt på egen hånd og ikke fått det til, og dem som bare mangler tilgjengelige sædceller. One night stands med fremmede på byen har aldri vært noe for meg, og å lure menn jeg kjente, føltes veldig feil, så sæddonor ble det mest ryddige alternativet.
Selv om jeg langt fra har drevet med kontinuerlig prøving i disse åtte årene, har det hele tiden ligget i bakhodet, og jeg har ikke vært meg selv. Det har vært umulig å leve fullt og helt, og tro meg – jeg har virkelig prøvd! Da jeg endelig ble gravid med tvillingene for to år siden, følte jeg meg for første gang på lenge hel igjen.
Jeg tror det er mye hormoner og biologiske prosesser som spiller inn her. Nå snakker jeg ikke om den biologiske klokken, for den uroen jeg tidligere hadde følt ved at tiden gikk fra meg uten at jeg hadde fått stiftet familie (før jeg ble gravid), kan ikke sammenlignes med den sterke trangen til å få barn som kom med en gang jeg hadde mistet et. Plutselig var det ikke lenger så viktig at jeg var alene om det, selv om det fremdeles var et sårt punkt. Om jeg ikke kunne finne en passende mann som ville det samme som meg, fikk det bare våge seg – kroppen min formelig skrek etter å bli gravid igjen uansett.
Både en psykolog og en osteopat har sagt til meg at det er mye som tyder på at kroppen husker. Et svangerskapsbrudd er derfor et like stort sjokk for den som det er for meg rent mentalt. Den har ikke fått fullført det den er blitt satt til å gjøre, og syklusen er ikke blitt fullført. Gamle urinstinkt driver dermed kvinner til å hige etter å bli gravide igjen så fort som bare mulig. Jeg tør påstå at det nærmest er et fysisk behov – iallfall føles det slik.
Det er vondt å miste uansett, og det gjør også vondt ikke å bli gravid når man ønsker seg barn mer enn noe annet i verden, men for kroppens del blir det verre jo lenger man er kommet i graviditeten når ting går galt. Spontanaborten helt på tampen av uke 11 gav meg en alvorlig knekk, men senabortene med tvillingene fikk meg til å miste lysten til å leve.
Samtidig var det en fin ting midt i all sorgen med tvillingene, og det var samfunnets anerkjennelse. De fikk nemlig både innvilget status i folkeregisteret (riktignok under mitt personnummer) og støtte til en offentlig begravelse. Det stod i stor kontrast til den lille spiren som ble kastet i toalettet av legen som behandlet meg, i kjølvannet av spontanaborten. Hun presterte til og med å si at jeg vel kunne se at det ikke var noe ordentlig barn. Den sorgen var jeg helt alene om.
Etter at jeg ble gravid med Lille mirakel, har jeg fått tilbake roen, særlig etter 1. trimester, men pga. det forferdelige som skjedde med tvillingene, i tillegg til de tre gangene jeg har mistet etterpå, har lykkefølelsen foreløpig uteblitt. Den tør jeg nok ikke slippe løs før jeg har fullført uke 23. Det er slitsomt å gå på nåler hver gang jeg kjenner noe som kan minne om de gangene det har gått galt før, men jeg vil nok slappe betraktelig mer av når jeg kommer til det stadiet at sykehuset faktisk vil gripe inn om noe skjer igjen.
Regner med du får (krever) ekstra oppfølging. Har du vært på ultralyd? Når har du termin?
nymfemamma: Ja, jeg har fått ekstra oppfølging på sykehuset der jeg fødte tvillingene – ellers hadde jeg nok ikke turt å prøve igjen. Det tas ultralyd hver gang for å følge med på livmorhalsen siden det var den som sviktet sist. I den forbindelse har jeg også fått satt inn et arabinpessar som foreløpig er ganske sjelden her til lands. Jeg har også tatt vaginalprøver tre ganger og fått forebyggende antibiotikakur i form av stikkpiller, i tillegg til hyppig sjekk av urin. Infeksjon kan nemlig forårsake tidlig åpning, selv om det sannsynligvis ikke var tilfelle da jeg mistet tvillingene – der kom infeksjonen i kjølvannet av åpningen og holdt på å ta livet av meg til slutt.
Vet hva du snakker om når du sier at den store lykkefølelsen har uteblitt. Tror det er helt normalt. Etter et komplisert svangerskap der jeg tydeligvis bar tvillinger, og aborterte en av dem, så slet jeg litt med å bli glad i gutten min fordi jeg følte at det var farlig å bli glad i noe jeg var sikker på å miste. Jeg følte meg ikke hel og hadde problemer med å la han fylle tomrommet.
Det er vondt å ha det sånn. Men det er vel en mekanisme man utløser sånn at man selv kan overleve på en måte. Jeg vet ikke.
nymfemamma: Jeg har termin i begynnelsen av februar, men legen har tidligere tippet at jeg ikke vil gå helt til termin. Målet er å komme til uke 34 – da går det visst som regel alltid bra. Alt utover det vil være en bonus. Mao blir det kanskje julefeiring på barselavdelingen i år, eller muligens på observasjonsposten på fødeavdelingen.
Kristin: Det er helt sikkert en beskyttelsesmekanisme som sinnet utløser for å overleve. Jeg har også hatt problemer med å knytte meg til andres barn i denne perioden fordi jeg ikke orket å kjenne på de sterke følelsene av eget savn. Da jeg ble gravid på denne tiden i fjor, trigget det mange gjenopplevelser av tragedien med tvillingene, så det var like mye sorg som glede i det svangerskapet. Tror svangerskapshormonene som gjør en mer følsom, er med på å gjøre dette enda sterkere. Denne gangen har jeg lagt enda mere lokk på følelsene enn noen gang før. Innimellom går jeg på ren autopilot for å klare å komme helskinnet gjennom dette etter en ny tung nedtur da jeg mistet igjen i fjor høst. Blir skremt av mine egne sterke følelser. Og selv om jeg tror kroppen har godt av å få fullføre et svangerskap etter alle avbruddene, kan det nye barnet aldri erstatte dem jeg har mistet, men det gir likevel en ny grunn til å leve videre i sin egen rett, og jeg håper virkelig at gleden vil komme sigende etter vel overstått fødsel. Men ender det opp med lang tid på nyfødtintensiven, kan det selvsagt ende opp med å drøye etter fødsel også før jeg tør å la gleden slippe til.
Kristin: Det er også sånn at når man mister en tvilling og sitter med en igjen, så har man likevel mistet et barn som man må få lov til å sørge over, selv om man har vært så heldig å få beholde det andre. Det må være fryktelig vanskelig å forene de to motsigende følelsene. Jeg har jo kjent litt på dem selv i de to og et halvt dager lange døgnene mellom de to tvillingfødslene mine. I den perioden måtte jeg på en måte legge lokk på følelsene for den tvillingen jeg hadde mistet, for å greie å samle meg nok til å kjempe videre for den som fortsatt levde. Senere ble jeg forfulgt i drømme av scenen der jordmor nødet meg til å holde rundt jenta mi og jeg snudde meg vekk fordi bare synet av henne satte meg i så kraftig hulkegråt at jeg ble redd for å trigge rier.
Jeg føler så med deg i sorgen over dine små barn som ikke fikk leve. Sorgen og tapet gjør ubeskrivelig vondt, og det kan være ubegripelig å tenke at “livet går videre”. På alle måter er man jo så klar for å bli/være mamma, og så brått og brutalt blir det revet vekk.
Jeg har selv mistet en datter (født i uke 34) og en sønn (født i uke 42), og vet dessverre alt hvor vondt og sjokkartet det er å miste sine små. 😢 Jeg kommer aldri til å glemme de, men jeg har lært meg å leve med sorgen. Etterhvert fulgte jeg mitt hjerte, og brennende lyst på barn – og har gitt de søsken ❤ For meg var det kun et valg; det var å få barn igjen. Det var ikke lett, og angsten var der “hele tiden”. Men tett oppfølgning, og ofte kontroller og ultralyd på sykehuset beroliget meg.
Veldig bra at du følges godt opp, ta i mot alt du kan få ❤
Glad mamma: Ja, det er mange flere skjebner der ute enn vi er klar over før vi plutselig står midt oppi det selv <3 Det er virkelig et under at det er mulig å gå videre. Møtte en gammel mann på kirkegården som fortalte at han og kona også hadde mistet sitt første barn, og de hadde aldri kommet over det ... Det tror jeg vel egentlig ikke at noen av oss gjør, selv om det kan se sånn ut på overflaten.