Licensed from: darrenwhittingham / yayimages.com
Jeg fikk helt sjokk her om dagen da jeg leste overskriften om at leder av Unge Venstre går inn for å tillate selvbestemt abort helt fram til uke 24. Hadde det vært 1. april, ville jeg vært sikker på at det var en dårlig aprilsnarr. Nå skal jeg ikke gå inn i abortdebatten her, selv om det sikkert ikke er så vanskelig å forestille seg at det for meg som ufrivillig har gjennomgått to senaborter, virker fullstendig absurd at noen frivillig skulle ønske å gjennomgå noe så grusomt med et friskt barn.
Men det som stakk enda mer i hjerteroten, var at noen politikere argumenterte med at barn helt nede i uke 21 og 22 kunne overleve om de ble født så tidlig. Engletvillingene mine ble født i uke 22, men sykehusreglementet hindret personalet i å prøve å redde dem. Er ikke politikerne klar over det? Det er tøft å lese svart på hvitt at barna mine kanskje kunne ha overlevd om forskriftene hadde vært annerledes. De var tross alt på et av sykehusene med landets beste nyfødtavdelinger, var like store som de skulle være for alderen og viste ingen tegn til sykdom.
I dag har jeg vært hos akupunktør igjen. Urinen var like blank og fin som sist, mens blodtrykket nå var oppe i hele 120/83, mao. komfortsonen min, hurra! Det forklarer at jeg har følt meg så mye mer sosial i det siste. Jeg benyttet anledningen til å spørre om ganglion kunne forverres av graviditet, noe hun svarte ubetinget ja på siden det siver mer væske ut i vevet under graviditet. Hun kunne imidlertid ikke si om det hadde noe å bety for artrosen. Miltpulsen var visst adskillig bedre enn da jeg slet som verst med bihulene, og den kunne tydeligvis bli bedre av spaserturer, men om jeg ble kvalm av å gå, kunne det tyde på at det hadde blitt for mye gåing, så det gjaldt å finne den rette balansen.
Mot slutten av nåleseansen ble jeg litt kvalm, noe som også har skjedd meg en gang under soneterapi. Akupunktøren sa det var fordi nålene stimulerte hormonene og rådet meg til å spise mer med en gang. Heldigvis hadde jeg tatt med meg en banan i vesken som sikring, så problemet ble fort løst. Jeg følte meg ikke sulten da jeg spiste bananen, men det varte ikke lenge etterpå før jeg fikk akutt lyst på noe salt. Heldigvis hadde jeg ikke lang vei hjem.
Jeg hadde sovet ganske godt i natt uten å måtte løpe på do flere ganger for å tømme blæren, og jeg våknet nokså uthvilt av meg selv rett før klokken ringte. Likevel varte det ikke lenge etter at jeg kom hjem igjen i dag før jeg sloknet momentant. Fra og med lørdag har jeg gått litt ned på dosen jeg tar av stoffskiftemedisinen og har lurt litt på om det kan merkes allerede. Det sies jo at det tar litt tid, men samtidig påstås det at tablettene også kan virke litt oppkvikkende der og da, og at det derfor helst anbefales å ta dem om morgenen. Okke som var jeg ganske zombie i hele går.
Grunnen til at jeg gikk ned i dose, var at tsh-verdien min var under normalskiktet på siste måling. Fastlegen min var likevel i tvil siden jeg var gravid, for da kan visst tsh bli kunstig lav pga. hcg, så han ba meg om å dobbeltsjekke med klinikken. De har akkurat svart meg i dag at så lenge jeg ikke svetter mye eller har unormal hjertebank, kan jeg trygt fortsette med samme dosen som før, så da gjør jeg det fra nå av. T3 og T4 ligger tross alt fremdeles i normalområdet, og som gravid skal stoffskiftet uansett ligge 20% høyere enn ellers. Dessuten sa fastlegen at det først og fremst er lavt stoffskifte som kan være farlig for fosteret under en graviditet, selv om han selvfølgelig helst ikke vil ha meg på for høyt stoffskifte heller. Ellers mente han å huske at fosteret begynte å produsere sitt eget stoffskifte en gang i uke 20-22, så da ville det ikke lenger være avhengig av mitt.
Jeg tenkte forresten nylig på at jeg svetter påfallende lite i dette svangerskapet sammenlignet med da jeg var tvillinggravid, men da var det til gjengjeld sommer og varmt hele tiden. Allikevel har jeg opplevd å bli gjennomkald på føttene i dette svangerskapet, selv under den verste varmebølgen, og det ville aldri i verden ha skjedd mens jeg var tvillinggravid. Husker også at en av jordmødrene på observasjonsposten syntes jeg virket varm en morgen, men da hun tok tempen, hadde jeg likevel ingen feber, så det var bare normaltilstanden min på den tiden.
Dette blir spennende å følge videre. Jeg er to år yngre enn deg og fikk mitt fjerde barn da jeg var 36 år.
Jeg er også englemamma til min sønn, men han fikk være hos oss i 20 mnd.
Forferdelig trist å lese om dine tvillinger som kom så alt for tidlig.
Er du sikker på at sykehuset kunne gjort noe?
Nei ikke vet jeg. Men de jeg kjenner som har fått så tidlig som du fikk dine tvillinger, de har også englebarn.
Jeg håper at alt vil gå fint med deg og den lille i magen <3
poesimylife: Jeg vil aldri få vite om sykehuset kunne gjort noe siden sykehuset ikke prøvde å redde dem pga. alder. Alt jeg vet, er at begge levde da de ble født og døde straks etterpå fordi de ikke kunne puste uten hjelp. Det var også en lege som forklarte at det ville være uetisk å redde dem pga. stor risiko for livskange handicap. Det er derfor de har reglementet om ikke å gjøre noe før i uke 24. Jeg vet likevel om barn som er født helt på slutten av uke 23 uten å få handicap. De sa også at mine ville dø så fort de kom i fødselskanalen, men det skjedde likevel ikke, til tross for at tvilling 2 ble liggende fast der ganske lenge. Når de vil redde premature barn før uke 34, tar de alltid keisersnitt for sikkerhets skyld, men barn som er under 24 uker, har ingen slike rettigheter.
Må være helt forferdelig å miste et barn på 20 måneder! Stor klem <3
Nei det får du aldri vite. Men jeg tenkte også litt på dette med hvilken tilstand de ville vært i om de hadde overlevd i uke 22. For det er ikke lett verken for barna eler forelde å pleie barna som ikke greier noe selv, eller som må ha hjelp til det meste. Jeg forstår at du ville at de skulle prøvd. Hvilken foreldre ville ikke det?
Vår sønn døde på grunn av krybbedød. Han merket ingenting selv da han sov, og det hjelper meg veldig å tenke slik. Men forferdelig tungt å overleve sine barn. Men livet går videre, det er jo både du og jeg et bevis på.
Ønsker deg alt godt <3
poesimylife: Var ikke klar over at man kunne dø i krybbedød så sent! Et søskenbarn av meg mistet ene datteren sin under en ettermiddagslur da hun var ti måneder, og vi syntes det var uvanlig sent …
Nei det er flere som ikke tror det. Men det er flere tilfeller i den alderen . Ett barn på 4 år og to som er 18 år. Er nok ikke noen aldersgrense på slike tilfeller.
Trist å høre at dette også skjedde med barnet til ditt søskenbarn. Jeg håper at det har gått bra med dem etter det de opplevde. Det er hardt å overleve sine barn, men livet må bare gå sin gang.
God natt <3
poesimylife: De er fremdeles preget av opplevelsen, selv 20 år etter, men de har heldigvis fått et nytt barn etter det. Og livet går videre, enten vi vil eller ei, så man gjør det bare enda verre for seg selv om en stritter imot. Det er vanskelig å akseptere, men livet er urettferdig.