Det har vært stille her lenge. Ordene forsvant for meg i utvelgelsen av gravstein og urnenedsettelse for de to englebarna mine. Deretter gikk alt fokus med til to nye forsøk med fryseegg som var helsøsken til de to jeg hadde mistet. Det endte dessverre med to nye avbrutte svangerskap i 1. trimester, og nå er det ikke flere egg igjen i fryseboksen. Det betyr nytt ferskforsøk og ditto større utgift. Er blitt tilbudt hjelp av moren min, men klarer meg foreløpig selv. Får bare håpe at det klaffer snart, for dette tærer minst like mye på kreftene som det gjør på økonomien.
Jeg har hele tiden vært klar på at jeg skulle holde koken til alle fryseeggene var brukt opp, og deretter måtte jeg gjøre opp ny status. Fram til da skjøv jeg sorgen over englebarna bort. Skulle jeg tatt den innover meg med en gang i all sin gru, ville jeg aldri ha klart å gjennomføre nye forsøk. Samtidig ble forsøkene et plaster på sorgen. Et midlertidig plaster som rev såret opp igjen for hvert nye forsøk som ikke førte fram. Da eggene var brukt opp, måtte jeg kjenne på følelsen av at det ikke ble noen helsøsken til englebarna, og kanskje ville det ikke bli noe barn i det hele tatt om ikke kreftene mine strakk til lenger. Det førte til kaos i hodet mitt som var umulig å sette ord på der og da, og følelsesmessig var jeg helt ferdig. Så jeg ble nødt til å økonomisere med kreftene og konsentrere meg om å sette den ene foten foran den andre. First things først. Først utelukke et nytt svangerskap utenfor livmoren. Deretter komme meg gjennom de første smertefulle dagene med voldsom abortblødning. Jeg måtte melde meg helt ut av Facebook, inklusive fertilitetsgruppa og kommunikasjon på messenger. Det samme gjaldt familiebesøk i påsken. Orket ikke måtte forklare gang på gang hva som skjedde. Det holdt lenge med litt uforpliktende innlegg på Ønskebarns forum når jeg innimellom fikk ordene tilbake og selv kunne velge hva jeg ville dele. Vennlig interesse føltes plutselig bare som mas.
Da jeg endelig kom litt ovenpå igjen, kunne jeg begynne å tenke over om jeg i det hele tatt orket å fortsette. Det var slett ingen selvfølge. Både kropp og sjel var utmattet. Nyhetens interesse var borte; hele prosessen var bare slitsom. I løpet av det siste året følte jeg at jeg hadde fått endevendt hver eneste stein for hva som skulle til for å lykkes, og jeg hadde gått tom for nye ideer. Alt var gammelt nytt. Det ble heller ikke bedre av å vite at når de fleste andre vel kunne puste lettet ut etter fullgått uke 12, var da den virkelige bøygen ville begynne for meg, så i praksis ville jeg ikke kunne begynne med å slappe av før fosteret var så gammelt at det kunne overleve en fødsel. Til slutt kom jeg likevel til den konklusjonen at belastningen ved å gi opp ville være større enn belastningen ved å fortsette. Uten følelsen av nytt håp ble livet bare helt meningsløst. Da var det ikke lenger noen buffer mellom meg og tvillinggraven.
Dato for innsett er ennå ikke satt. Først må jeg komme meg etter utskrapning for ti dager siden. Må fremdeles ty til smertestillende innimellom. Blir av og til nervøs for at det er noe galt, men er forsåvidt vant til at jeg har mere vondt enn det legene regner som vanlig etter inngrep i underlivet. Det viktigste er at blødningen endelig har stoppet opp. Tror dette må ha vært tidenes lengste abort. Har holdt på helt siden påske, og det ble ikke akkurat bedre av at sykehuset hadde fjorten dagers ventetid på utskrapning. Utskrapningen kombinert med vedvarende abortblødning har også forstyrret syklusen min, noe som medfører ekstra ventetid til neste forsøk. Men jeg har nok bare godt av det, så prøver ikke å la meg stresse av forsinkelsen og uvissheten det medfører. Det klarer jeg best ved å skjerme meg for spørsmål fra interessenter som gjerne vil vite nettopp når neste forsøk vil bli. Når jeg går inn i min egen boble, klarer jeg å leve i nuet og ikke tenke så mye, men det betinger at jeg begrenser kontakten med utenverdenen til noen få mennesker i korte perioder. Mennesker som er så innforstått med hvor jeg står at jeg ikke trenger å forklare mer enn jeg til enhver tid føler for.
Det inkluderer også skjerming fra situasjoner der jeg må komme med bortforklaringer til de som ikke vet hva jeg har holdt på med det siste året. Opplever innimellom å bli helt stum når folk spør om hvilke planer jeg har for ferien eller hva jeg har gjort siden sist. Man skal ha litt overskudd for å greie å vri seg unna på en troverdig måte. Det er heller ikke aktuelt å innvie enda flere i prosessen, for ved de siste forsøkene har heiagjengen opplevdes som en stadig større belastning og ekstra stressfaktor, i stedet for støtte og hjelp, så jeg har bestemt meg for at jeg må få tilbake roen, og det klarer jeg best ved å gjennomføre neste forsøk uten tilskuere mens det står på som verst. Det er for all del fantastisk å vite om alle som ønsker at jeg skal lykkes, og jeg gleder meg til å fortelle dem om det når jeg vel er i havn, men inntil videre blir det dessverre altfor lett til at det bare fører til en følelse av ekstra forventningspress og at tiden løper fra meg. Dertil kommer at når folk engasjerer seg, blir man mer eller mindre forpliktet til å holde dem oppdatert, men ofte trenger jeg tid for meg selv til å sortere tankene før jeg er klar til å dele, og da blir jeg bare stresset over å tenke på alle som forventer et umiddelbart svar.
<3<3<3
Ivfetter40: Takk, søte deg!