Som allerede nevnt i forrige innlegg, har jeg hatt to helsøskenforsøk til englebarna.
Det første var sent i desember. Jeg fikk tint opp tre egg. Alle tre overlevde opptiningen og var fortsatt med neste dag. Men da jeg troppet opp for innsetting, var det kun ett som hadde nådd blastocyststadiet, og det ble selvsagt satt inn. Av de to øvrige hadde ett sluttet å utvikle seg, mens det andre stoppet opp dagen etter. Ergo var det ingen av dem som kunne fryses ned igjen.
Jeg ble værende i Riga i to netter før jeg dro hjem igjen for å feire jul. Ruget hele juleferien og testet svakt positivt på lille nyttårsaften. Blodprøven viste at hcg var 36. Ergo var jeg gravid, men koordinator ba meg om å ta en ny blodprøve 2. nyttårsdag for å sjekke stigning. Testet svakt positivt både nyttårsaften og 1. nyttårsdag.
Nyttårsaften falt jeg helt sammen rent fysisk sett etter en tur på englegraven og en siste hektisk handlerunde, så det ble en temmelig amputert feiring. 1. nyttårsdag forsvant derimot noen av symptomene, og jeg følte meg i uvanlig god form. 2. nyttårsdag var urintesten negativ, og blodprøven viste at hcg hadde sunket til 7. Da var det ikke annet å gjøre enn å slutte med hormonbehandlingen og vente på blødning. Den kom den dagen jeg skulle ha fullgått fem uker.
Det sies at om hcg er under 5, er man ikke gravid. Er hcg mellom 5 og 25, er man kanskje gravid, og er det over 25, er man helt sikkert gravid. Jeg hadde med andre ord vært gravid og deretter abortert. Imidlertid kaller ekspertene det for en kjemisk graviditet om man mister før man er fem uker på vei. I den naturlige verden vil mange ikke en gang ha visst at de var gravide, med mindre de er aktive prøvere og følger nøye med. Som ivf- er er jeg på den andre enden av skalaen, men når sant skal sies, merket jeg det allerede da jeg var en dag på overtid de to gangene jeg ble uplanlagt gravid også.
Blødningen var større enn en vanlig menstruasjonsblødning, men var ellers helt uproblematisk. Det jeg imidlertid ikke hadde regnet med, var at nedreguleringssprøyten jeg hadde tatt i det forberedende stadiet av forsøket, fremdeles satt igjen i kroppen, så da jeg sluttet å ta østrogen og progesteron, produserte kroppen fremdeles ingen av disse hormonene selv (er faktisk litt usikker her på om det kanskje bare gjelder østrogen), og jeg kom midlertidig i overgangsalderen og fikk et desto hardere hormonsjokk enn det man allerede opplever når en graviditet brått opphører. Det stod i bruksanvisningen at sprøyten i utgangspunktet kun skulle ha effekt i en måned, men hos meg varte den i to, og jeg leste på nettet at noen også hadde opplevd tre. Den psykiske bivirkningen av dette anbefales virkelig ikke!
Neste fryseforsøk fant sted i begynnelsen av mars. Da hadde jeg bønnfalt klinikken om å få slippe den forhatte nedreguleringssprøyten. De gikk med på å øke østrogendosen istedet, for å hindre eggløsning. Denne gangen ble de siste fire eggene tint opp, og nok en gang var det bare ett som nådde blastocyststadiet. Et annet var i ferd med å bli til blastocyst, og jeg fikk faktisk tilbud om å sette inn det i tillegg til blastocysten, men siden jeg hadde lovt Riksen dyrt og hellig å holde meg til ett embryo pga. overhengende fare for ny livmorhalssvikt om jeg ble gravid med tvillinger igjen, takket jeg pent nei. Dessverre stoppet det også å utvikle seg neste dag, og dermed hadde jeg ingen flere fryseegg igjen i reserve til senere forsøk.
Jeg ble værende i Riga i hele fire netter etter innsett denne gangen for å maksimere sjansene for festing. Hormonene ble tatt mer slavisk på minuttet enn noen gang før. Nok en gang testet jeg positivt, og denne gangen var det ingenting å si på hcg-stigningen. Likevel hadde jeg en økende fornemmelse av at noe var galt, og da jeg kom på første ultralydundersøkelsen i uke 6+5, kunne vi bare se en tom fostersekk på skjermen. To undersøkelser og ni dager senere gav legene opp alt håp om at en liten etternøler mirakuløst skulle dukke opp, og jeg fikk diagnosen Blighted Ovum eller ev. en veldig tidlig Missed Abortion (før fullgått uke 5). Ved Blighted Ovum går egget dukken like etter at det har festet seg, men fordi morkaken produserer hcg, fortsetter kroppen likevel å tro at den er gravid.
Da vi gikk inn i påskeuka, hadde jeg akkurat sluttet med hormonbehandlingen og ventet på den uunngåelige blødningen. Denne gangen ble det temmelig heftig, og jeg måtte holde meg i ro hjemme fra og med skjærtorsdag til og med 2. påskedag. Etter to uker stoppet den opp, og legene konstaterte at aborten var fullført uten ekstra hjelpemidler. To uker senere startet den imidlertid på nytt, og etter nok en uke ble jeg henvist for utskrapning. Etterpå drøyde det enda to uker med vedvarende blødning pga. ventetid, altså sju uker etter at aborten hadde startet. Livmoren var fortsatt forstørret i hele denne perioden, og hcg sank ikke til under fem igjen før det hadde gått rundt fem uker. Mao både så jeg gravid ut og følte meg gravid fram til 17. mai.
Det hele ble derfor en mye større fysisk påkjenning enn forventet, i tillegg til den psykiske nedturen som jeg hele tiden hadde visst ville komme den dagen eggene i fryseboksen tok slutt og jeg fortsatt ikke var gravid. Mer om det i foregående innlegg.
