Jeg kom tilfeldigvis over bloggen Kjerringtanker 16. mai og endte opp med å lese meg bakover i gamle innlegg til øyet ble både tørt og vått. Siden vi mer eller mindre tilhører samme generasjon, var det mye jeg kunne kjenne meg igjen i, selv om vi har levd to helt forskjellige liv etter at vi ble voksne og kunne bestemme kursen selv. Men det er likevel ingen tvil om at holdningene vi har, er blitt formet av tiden vi vokste opp i. Dermed får man automatisk mye til felles bare ved å være født rundt samme tid. Nok om det.

En ting jeg bet meg merke i, er at vi begge ser ut til å være litt på kollisjonskurs med dem vi vanligvis omgir oss med, i synet på abortloven. Jeg har tidligere skrevet om mine betraktninger rundt den omstridte paragraf 2C, så det skal jeg ikke gjenta her. Derimot har jeg lyst til å si noen ord om den såkalte tvillingparagrafen, eller fosterreduksjon som det egentlig heter.

For det første blir jeg mektig provosert når store politikere som vet bedre, bevisst feilinformerer ved å bruke retorikk av typen “regjeringen har endret på abortloven og tatt fra kvinner en rettighet de har hatt i 40 år”. For samme hvilket syn man måtte ha på fosterreduksjon, er dette rett og slett ikke sant.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Selvbestemt rett til fosterreduksjon fikk man nemlig ikke før i 2016. Vi snakker altså om en rettighet norske kvinner hadde i to skarve år før den ble tatt fra dem igjen av den nåværende regjeringen i fjor. En rettighet som hverken ble debattert eller vedtatt av Stortinget, men som ble innført med et pennestrøk via bakveien av embetsmenn i Justisdepartementet (som på finurlig vis argumenterte for i et notat at man juridisk sett kunne gjøre dette uten å endre abortloven.)

Det er sjelden jeg kjenner meg igjen i ordet embedsmannsvelde, men akkurat her syns jeg det kan være på sin plass. Og for ordens skyld kan man jo også nevne at det var den samme regjeringen som satt med justisministeren da denne nye rettigheten ble innvilget. En rettighet ingen av våre medsøstre i de andre nordiske landene hadde, som vi ellers liker så godt å sammenligne oss med.

At noen på Stortinget etterhvert stusset over at de folkevalgte ikke hadde hatt noe de skulle ha sagt om endringen – selv om den aldri så mye ble fremstilt som “bare” en endring av praksis, dvs. tolkningen av loven – var høyst berettiget i mine øyne. En så kontroversiell endring, både etisk og medisinsk, burde være forankret av de folkevalgte.

Midt i all ståheien og den retoriske villedingen sitter mange igjen med inntrykk av at det ikke lenger er lov med fosterreduksjon i Norge under noen omstendigheter. Det er feil. Man kan fortsatt søke en nemnd om fosterreduksjon, akkurat slik man kunne før endringen i 2016. Og når det foreligger gode medisinske eller sosiale grunner til det, vil man fremdeles få det innvilget, akkurat som før. Ingenting er endret der. Forskjellen er at man ikke bare kan bestemme det selv, slik man har kunnet i 2016-2018.

Hadde jeg blitt gravid med flerlinger igjen, ville jeg garantert ha fått innvilget fosterreduksjon om jeg hadde søkt om det. Ikke av sosiale grunner, men av medisinske. Fordi både mitt og barnas liv ville stått i fare med min personlige historikk. Jeg ville da ha stått i et stort etisk dilemma: Skal jeg velge bort ett barn for å ha større sjanse til å berge det andre og meg selv? Jeg kunne risikert å miste begge i prosessen da tvillingabort medfører betydelig risiko for det barnet som blir igjen. Dette er en grusom situasjon å havne i som jeg ikke ønsker min verste fiende, men med dagens abortlov ville det i praksis vært mitt valg – og mest sannsynlig etter påtrykk fra legene.

Hva kan jeg så gjøre for å unngå å sette meg selv i en slik situasjon? Jo, jeg kan la være å sette inn mer enn ett embryo. Dermed eliminerer jeg risikoen for å få toeggede tvillinger. Eneggede tvillinger kan jeg riktignok ikke gardere meg mot, men sjansen for det er heldigvis bare 1%.

Det berører meg at behovet for fosterreduksjon bl.a. oppstod fordi man i startfasen av prøverørsbehandling satte inn flere egg for å øke sjansene for gravditet. Dette økte antallet flerlinger dramatisk med ditto risiko for både mor og barn og økte kostnader for samfunnet. Og nå snakker vi om både trillinger, firlinger, femlinger og sekslinger. Tvillinger blir rene dansen på roser i sammenligning.

For å gardere seg mot dette har de aller fleste land og klinikker begynt å sette inn helst bare ett, eller maks. to egg, men jeg har hørt om klinikker i Hellas, Nord-Kypros og Ukraina som setter inn både tre og fire når de mener at sjansen for graviditet er forholdsvis liten.

Jeg har ingen problemer med å forstå at man som kvinne gjerne vil maksimere sjansene sine til å bli gravid og dermed unngå flere forsøk. Jeg har selv vært der og var derfor fast bestemt på å få satt inn to befruktede egg første gang jeg var i Riga. Pga. min relativt høye alder (og ditto reduserte muligheter) var ikke legen vanskelig  overtale; i praksis var det opp til meg.

Koordinator prøvde riktignok å advare meg om at det ville bety 15% risiko for tvillinger, men siden jeg så på tvillinger som en bonus, var det bare positivt i mine øyne. Ingen hadde jo fortalt meg at fjerningen av godartede celleforandringer på livmorhalsen i tjueårene kunne bety at livmorhalsen min var blitt varig svekket og dermed gjort meg mer utsatt for livmorhalssvikt. Jeg fikk kun vite at tvillingsvangerskap økte risikoen for høyt blodtrykk og høyt blodsukker, som i verste fall kunne føre til svangerskapsdiabetes eller svangerskapsforgiftning, men siden jeg hverken hadde problemer med forhøyet blodtrykk eller -sukker fra før, tok jeg det med knusende ro.

Det jeg imidlertid vil fram til her, er at jeg personlig har liten forståelse for at man først velger å få satt inn flere befruktede egg, deretter blir gravid med flerlinger og så ber om fosterreduksjon – bare fordi man ikke ønsker seg mer enn ett barn. Det er å leke med livet for meg. Jeg forstår likevel desperasjonen bak som får folk til å ende opp slik, og jeg trives ikke som moralpoliti, men jeg syns faktisk det er på sin plass at politikerne har satt ned foten akkurat der (vel vitende om at dagens lovverk også rammer dem som “uforskyldt” er blitt naturlig gravide med flerlinger.) For ordens skyld kan jeg jo nevne at alle som gjennomgår hormonbehandling for å fremprovosere flere modne egg i en syklus, er i samme båt her, også de som deretter blir gravide etter vanlig samleie eller inseminasjon.

Men så er jo ikke jeg heller for noen form for selvbestemt abort utover 1. trimester. Da er nemlig helserisikoen ved provosert abort såpass forhøyet at jeg syns det er betryggende at de medisinske ekspertene må ta en vurdering. Sånn sett er det logisk for meg at man heller ikke fritt kan bestemme seg for fosterreduksjon selv, siden dette inngrepet per dags dato ikke kan utføres før i 2. trimester.

Uansett hvilket syn man måtte ha på saken, er det direkte misvisende å hevde at dette er en rettighet vi har hatt i 40 år. Jeg savner mere redelighet i debatten fra folk jeg ellers har stor respekt for, og er skuffet over at de er villige til å hoppe galant bukk over det for å score noen billige retoriske poeng.

Ettersom både Pilotfrue og Kristins hverdagsblogg har hatt noen småpauser i bloggingen i det siste, har jeg blitt fristet til å klikke meg inn på nye blogger fra felles bloggplattform. Der var det to som fenget såpass mye at jeg begynte å lese eldre blogginnlegg også, nemlig Kjerringtanker og Kampen for livet.

I dag skal jeg ta for meg Kampen for livet. Jeg har nemlig kopiert inn noen utdrag som traff ekstra godt og tenkte jeg skulle kommentere litt:

“Hvilke 3 ting er du takknemlig for i dag?”

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Viktig å minne seg selv om 🙂 I dag er jeg takknemlig for:

1. at jeg endelig er i gang med behandlingen til neste forsøk,
2. at jeg har en sorggruppe å gå til i kveld,
3. at både kropp og sjel ser ut til å være på bedringens vei.

“Hva ser du frem til i morgen?”

I morgen gleder jeg meg til ny runde hos fertilitetsakupunktøren.

“Hvordan skal du nå målene dine for morgendagen?”

Hovedmålet med akupunkturnålene i morgen er å fremprovosere blødning slik at jeg får avsluttet 1. prøvesyklus i tide. Jeg trenger ikke å gjøre noe annet enn å møte opp – resten tar akupunktøren seg av 😉

“Små skritt frem er fremdeles fremover, husk det :-)”

Ja, uten fokus på de små skrittene, ville det vært nærmest uoverkommelig å gjennomføre dette prosjektet. En dag om gangen er nøkkelen til å klare å stå i det.

“Målet kan være langt der oppe, veien opp kan være bratt og kronglete. Noen steder ser du ikke veien lenger. Fokuser på målet og bestem deg for aldri å gi deg, så vil du nå toppen en dag.”

Det er så sant som det er sagt! Men glem aldri betydningen av de gode hjelperne på veien <3 Man kan ikke være kjerringa mot strømmen hele tiden, så uten heiagjeng og støttenettverk går det dårlig i lengden.

“Hvordan du snakker, hvilke ord du bruker og hvordan du setter dem sammen gjør en stor forskjell på hvordan du fremstår for andre og DEG SELV. Dette spiller en rolle for hvilke dører du åpner på din vei, hvilken innflytelse du gir og hvor veien du er på fører deg. For at andre skal tro på deg og ditt budskap, må du først tro på deg selv!”

Amen! Dette var helt avgjørende da jeg fikk gjennomført TAC-operasjonen i vår, til tross for alle oddsene som pekte i motsatt retning.

“Dine ord former din virkelighet, påvirkningskraft og hvordan andre ser på deg. Så ei dine ord, ei dine meninger, ei dine verdier. Stå rakrygget i dem, stå støtt i måten du snakker på og formidler dine meninger og tanker.”

For at man skal greie å overbevise andre om noe, må man først og fremst tro på det selv. Der ligger nøkkelen 🙂 Jeg hadde aldri kunnet holdt på med dette om jeg ikke hadde tenkt nøye gjennom det på forhånd. Alle praktiske og etiske valg er veid nøye for og imot. Det hadde hjulpet lite om alle andre syntes det var greit, så lenge jeg ikke var overbevist selv. 

I går var jeg bakpå. Ikke direkte fyllesyk, men i kledelig passe bakrus fra bobler, høye hæler og intens sosial aktivitet dagen før. Jeg tok det derfor med ro og levde på rester av festmaten mens jeg ladet opp til kveldens store show, MGP (før i tiden var det kun britene som kalte det Eurovision Song Contest). Det eneste jeg ikke hadde, var gnagsår på føttene, så Compeed-plastrene hadde fungert over all forventning.

I motsetning til de fleste andre har jeg knapt nok fulgt med på alle forfinalene som har foregått i noe som kan virke som en liten evighet. Syns det tar feststemningen ut av selve finalen. Blir liksom som å feire julaften flere ganger. Så når det kommer en sang på scenen jeg innser at jeg allerede har hørt på radio flere ganger før, blir det som å åpne en pakke som allerede er blitt pakket opp. Hvor spennende er vel det? NOT som dagens unge ville sagt det på godt norsk (*kremt*).

Men for å komme til saken benket jeg meg lydig opp for å se den store finalen med den siste miniatyrflasken champagne som jeg hadde igjen, og blandet den med en dæsj Aperol. Vips hadde jeg fått champagnecocktail i lysende farge, svært passende til det som foregikk på skjermen.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det ble likevel noen ulidelig lange timer der jeg ikke klarte å la være å gremmes over at nesten alle sang på engelsk. Dessuten var det ytterst få som sang noe som kunne minne om nasjonalt særpreg; de fleste sangene kunne ha kommet hvor som helst fra. Jeg satte likevel pris på at det tross alt var litt mer musikalsk variasjon denne gangen enn de siste årene.

Den store favoritten min i år var Danmark, men som vanlig var ikke resten av verden enig i smaken min. Så da fagjuryene hadde holdt på en stund og det begynte å bli klart hvem som hadde en reell sjanse til å vinne, heiet jeg på Italia. Først og fremst fordi de faktisk sang på eget språk i lett gjenkjennelig stil. Vinnermelodien fra Nederland syntes jeg var temmelig kjedelig og fargeløs, men akkurat da var jeg bare lettet over at klagesangen til Nord-Makedonia ikke vant, for den ble jeg direkte deppa av å høre på.

Men la oss ikke glemme kveldens store skuffelse, nemlig pauseshowet til Madonna. Allerede etter de innledende strofene var fadesen et faktum. Hun sang så falskt at jeg måte klype meg i armen for å tro jeg hørte riktig. Det var så pinlig at jeg krympet meg på hennes vegne. Jeg håpet i det lengste at hun ville greie å hente seg inn igjen, men dessverre fortsatte hun i samme dur gjennom hele sangen. Alle illusjoner om at det kun hadde vært en uheldig episode forsvant som dugg for solen. Den falmende stjernen hadde rett og slett mistet både stemmen og gehøret. Det var bare trist.

Dagen i går gikk av stabelen med brask og bram. Alt i alt en veldig hyggelig dag som både startet og sluttet med godt selskap i festlig lag. Først som gjest og deretter som vertinne.

At jeg måtte ta et par Paracet underveis for å greie å komme i gang tidlig og delta i champagnefrokosten med stil og godt humør, er en liten bagatell i den store sammenhengen. Det og at jeg helt glemte å legge fram de røde og hvite ensfargede serviettene jeg hadde gjort meg så mye flid med å skaffe til veie kvelden før. Eller at jeg ikke kom på å lete fram solbrillene før rett før jeg måtte gå, og da lå de selvsagt ikke der jeg hadde trodd de skulle være, men pytt, pytt – jeg fant dem nå til slutt!

Det ble også tid til en tur i Slottsparken der jeg ble fristet til å ta bilde av de sovende endene i dammen som anonymt bevis til dette blogginnlegget – helt til jeg kom på at jeg fremdeles ikke er fortrolig med å legge ut foto på den nye plattformen, så da ble det bare med tanken.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Å gå rundt i Slottsparken førte for øvrig til et ørlite øyeblikks krise, for der var det overflod av av übersøte, festkledde småbarn hvor enn man snudde og vendte på seg. Og i et glimt kjente jeg at det hugg vemodig til i hjertet, men det gikk heldigvis fort over. Jeg måtte tvinge meg selv til ikke å tenke på det lyseblå antrekket jeg hadde kjøpt til Lille mirakel med tanke på hans aller første 17. mai, eller på at jeg nå skulle hatt to år gamle tvillinger … Istedet fokuserte jeg på de søte hundene i parken.

Det ble en pause om ettermiddagen der jeg måtte trekke meg tilbake til soverommet og slappe av litt, men jeg kunne ikke drive dank for lenge siden jeg ventet besøk om kvelden. Akkurat da angret jeg på hele greia, men så fort gjestene hadde meldt sin ankomst, var det snart glemt, og det ble en ny runde med bobler og god mat ute i hagen. Vi holdt stilen til klokka elleve om kvelden. Da begynte luften å gå ut av ballongen for de aller fleste, og gjestene takket pent for seg.

Alt i alt en vellykket 17. mai, selv om jeg hadde litt dårlig samvittighet for ikke å ha pyntet graven til de tre søte små for anledningen, men det får så være. Akkurat nå er det viktigere at jeg finner veien tilbake til livet igjen.

For nøyaktig ett år siden sjekket jeg inn på hotellet i Riga og gjorde meg klar til innsett av Lille mirakel på selveste nasjonaldagen. At det var Norges nasjonaldag, var det riktignok ingen på klinikken som visste om, men jeg hadde kledd meg i rødt, hvitt og blått for anledningen.

I dag har jeg også funnet fram et antrekk i rødt, hvitt og blått til å ha på i morgen, men i den litt mer stivpyntede og kroppsnære varianten. Og la oss for all del ikke glemme “hold in”-boksershortsen som skal holde den progesteronoppblåste magen min i sjakk, he, he. I fjor var det tross alt viktigere å ha på noe løst og ledig siden jeg skulle tilbringe mesteparten av dagen i horisontalen på klinikken.

Det var som forventet et yrende liv i handlegaten da jeg endelig våget meg ut i ettermiddag, og solen steikte såpass mye at jeg måtte skifte til noe lettere rett før. Det var såpass varmt at jeg fikk problemer med å tenke klart og kjente jeg ble litt amper. Er ikke så glad i sterk sol uansett, men nå som jeg har begynt på progesteron, merker jeg at kroppstemperaturen har steget litt, og da blir jeg veldig var for varme.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Inne på bakeriet var de ansatte bokstavelig talt røde i hodet av heten og så ut som de led enda mer enn meg på det som muligens må være årets mest hektiske dag i konditorbransjen. Etter å ha stått og fundert litt og studert utvalget mens jeg viftet betjeningen bort som fluer for å få lov til å tenke i fred uten å ha dem hengende over meg, fikk jeg til slutt med meg det jeg trengte, og kom meg ut derfra så fort som mulig.

Var også innom bokhandelen og kjøpte maiblomst til å ha på i morgen. Er lei av 17. mai-sløyfene som bare ramler av hele tiden. Men glemte selvsagt å kjøpe 17. mai-servietter. Det kom jeg ikke på før jeg hadde kommet hjem igjen. Ja, ja, tenkte jeg, finner sikkert noen på kolonialbutikken når jeg skal dit i kveld. Men den som kom hjem uten servietter da også, jo, det var meg.

Ettersom jeg bare hadde jule- og påskeservietter hjemme som jeg visste om og ventet besøk i morgen kveld, steg panikken litt, helt til jeg fant to pakker med røde og hvite ensfargede lengst inne i skapet, puh! Ville vært litt flaut å by gjestene på servietter med hund og katt med røde nisseluer på, he, he.

Nå gjenstår det bare å sove godt i natt, for det blir tidlig opp i morgen, og det er meningen jeg skal holde koken til langt på kveld. Har kjent på gryende hodepine og behov for å hvile litt mer enn vanlig i dag, så best å være føre var.

Apropos føre var, så har jeg allerede lagt fram Compeed-plastre i alle størrelser til forebyggende fotpleie. Mye trasking i finsko er sjelden en god kombo.

I dag kjenner jeg på at jeg burde komme i gang med de siste forberedelsene til 17. mai. Som å finne fram en passende kjole fra bunnen av klesskapet der alle de figurnære finkjolene mine har havnet mens jeg har vært på graviditetskjøret. Vet jo nesten ikke hvor mange av dem er en gang, så for alt jeg vet, kan de ha blitt kastet ut av klesskapet også og havnet på lagring.

Er redd for at de fleste finkjolene jeg har brukt i mellomtiden, de som henger lett tilgjengelig fremdeles, er blitt for løstsittende til at de er så fine lenger. Men siden jeg planlegger ny graviditet, har det ikke vært noen vits i å pakke dem bort heller.

Dette er små problemer i den store sammenhengen, men nå som jeg har tenkt å feire nasjonaldagen ordentlig for første gang på fire år, vil jeg gjerne gjøre det jeg kan for å føle meg vel. Jeg sier fire år, for på 17. mai for tre år siden var jeg nygravid med tvillingene og så kvalm at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Lykkelig, ja, men feiringen ble en eneste stor kraftanstrengelse jeg bare måtte komme meg gjennom uten å vekke oppsikt. Ingefærøl ble redningen, og ellers spiste jeg fint lite.

Nå som jeg så smått er i gang med prøvingen igjen, kjenner jeg på at jeg egentlig er mektig lei hele greia, så jeg akter å leve så normalt som mulig så lenge jeg kan denne gangen. Det er veldig annerledes fra hvordan jeg har hatt det i de to årene som gikk mellom tvillingene og Lille mirakel. Da var i grunnen alt som hadde med prøving å gjøre det eneste som interesserte meg. Jeg hadde jo ikke noe liv igjen som var verdt å leve for ellers, så jeg følte ikke at jeg hadde noe som helst å miste.

Dessuten følte jeg at det var blitt en uoverstigelig kløft mellom meg og alle andre som ikke hadde gjennomgått noe lignende, og følte meg isolert og distansert fra resten av verden. Helt ødelagt og fanget i et bur fullt av store traumer. Det er rart hva sorg kan gjøre med en.

Jeg undrer meg fremdeles over hva det er som har gjort at jeg nå føler jeg er på god vei ut av dette personlige marerittet. Terapeuten sier det er fordi jeg har tatt grep og hjulpet meg selv. At ingen terapi i verden vil fungere om man ikke gjør jobben selv.

Sant nok, men det er jo ikke sånn at jeg bare har sittet med hendene i fanget og ikke prøvd å komme meg ut av dette før heller, men det er nesten umulig å finne riktig retning og komme seg på rett kjøl igjen uten et par vennlige hender (eller helst flere) som hjelper en med å stake ut kursen. Ellers blir man altfor lett famlende rundt i blinde og sliter seg ut uten å komme noen vei.

Og ja, selv om terapeuten har rett i at det var jeg som tok initiativ til behandlingen, hadde ikke det nyttet noe om jeg ikke hadde blitt tatt så godt imot. Etter tvillingfødslene banket jeg nemlig litt rundt på måfå, men møtte bare stengte dører og ga til slutt opp. Det var strengt tatt en ren tilfeldighet som gjorde at jeg fikk full klaff denne gangen, men klok av skade var jeg mye mere bestemt på at jeg bare MÅTTE få hjelp, for selvhjelpsmetoden hadde ikke fungert på egen hånd.

Nå merker jeg at det er litt vanskelig å konsentrere seg, for utenfor spilles det så høy korpsmusikk at man skulle tro det var 17. mai allerede. Sannsynligvis siste øving til det lokale skolekorpset. Siden det er midt i skoletiden, får de vel fri til å øve nå? I min tid som skolemusikant foregikk alle øvingene etter skoletid, og før 17. mai ble det gjerne ekstra intenst med flere og lengre øvinger enn ellers. Husker det var vanlig at mange ble fristet til å slutte akkurat da, men det var faktisk ikke lov. Man måtte pent være med ut skoleåret, og da sommerferien var over, hadde de fleste glemt hvor strevsomt det var og fortsatte likevel, he, he.

Men nå kjenner jeg uansett at jeg ikke klarer å sitte stille stille lenger uten å komme i gang med dagens gjøremål. Jeg blogger jo bare for meg selv, så det teller ikke med. Litt mentalhygiene er det selvsagt, og slik sett er det nyttig, men jeg får heller komme tilbake når jeg har fått litt mere ro.

I dag våknet jeg sånn noenlunde uthvilt til tross for at jeg måtte stå opp ganske tidlig. Oppvåkningene hadde vært færre og drømmene mindre kjipe selv om de fortsatt var urolige. Følte meg egentlig tipp topp på vei til terapeuten, helt til jeg havnet på den stappfulle bussen.

Der var det ubehagelig varmt, og da følte jeg meg dårlig med en gang. Var en lettelse å komme ut i frisk luft igjen. Akkurat det samme skjedde på tilbakeveien, bare at da var bussen enda fullere, og jeg måtte i tillegg stå som sild i tønne hele veien.

Kan virkelig ikke fordra det, men det er det vel egentlig ingen som kan? Jeg skjønner bare ikke hvorfor bussene var så fulle midt i arbeidstiden – skulle trodd det var i rushtrafikken!

Svippet som planlagt innom helsekostbutikken for å kjøpe ny forsyning med melkesyrebakterier for tarmen. Kom da på at jeg hadde sluppet opp for rosenrottabletter omtrent samtidig med at jeg plutselig hadde følt meg så trøtt og “utafor” igjen og tenkte at det kanskje hadde vært en sammenheng der. Så kjøpte nye rosenrottabletter i samme slengen, som attpåtil var dobbel dose av de forrige, bare sånn for sikkerhets skyld.

Apropos tarmen, så lagde jeg min egen variant av boeuf bourguignon i går. Men i motsetning til den forrige retten som jeg sopte ihop her forleden med bl.a. ett hviløksfedd oppi, våget jeg meg denne gangen på å ha i to. Det har dessverre straffet seg, for magen min har protestert. Visste jo at hvitløk inneholder FODMAP, men prøver fortsatt å finne ut hvor grensen går.

Ser heller ikke bort fra at det var kombinasjonen med linser som utløste det. Tåler nemlig også linser kun i begrenset omfang, selv om magen liker dem adskillig bedre enn bønner. Belgfrukter er bra for blodsukkeret mitt og gir god metthetsfølelse, så derfor prøver jeg å tøye grensen så langt jeg kan.

Den gode nyheten er at i dag har jeg følt meg vel etter at jeg kom hjem fra formiddagens strabaser, i motsetning til i forgårs der alt bare føltes kjipt. Det er utrolig hvor påvirket jeg blir av mangel på hvile og søvn. Derfor vet jeg at jeg må høre på terapeuten når hun sier at jeg må legge inn obligatoriske hvilepauser i timeplanen, for ellers blir det fort en ond sirkel: Trøtt og sliten=kjip dag=urolig søvn=enda kjipere dag.

I tillegg til å slappe av etter at jeg kom hjem, har jeg fått gjort en del i ettermiddag som har ligget på vent (av typen papirarbeid i “uff-uff-bunken”), så jeg er godt fornøyd med dagen. Har til og med orket å gå innom matbutikken, noe jeg egentlig ikke kan fordra da det ofte er så trangt og folksomt der, med lange køer foran kassen og utålmodige folk som dytter om man blir stående for lenge noe sted. Folkemengder er virkelig ikke min greie, særlig ikke når jeg er ute av form.

For øvrig er det på høy tid at jeg finner fram solbrillene mine fra vinterlageret nå – har klart meg altfor lenge uten dem i vår. Går stadig rundt og myser med øynene ute, og det er hverken bra for rynkene eller migrenen, så må virkelig skjerpe meg. De skal senest fram til 17. mai!

Er jeg forfengelig? Gjett om! Men sammenlignet med skjønnhetsidealet til den yngre garden holder jeg en mye mer naturlig stil (les: lettvint). Så den er strengt tatt ikke så vanskelig å vedlikeholde, selv om jeg har slurvet så lenge nå mens jeg har ligget nede for telling at det fort kan virke mye for meg. Men i morges tok jeg av meg en skrukkete kjole og fant fram en som mor hadde strøket for meg, he, he.

Ellers er det rart å tenke på at for nøyaktig ett år siden pakket jeg kofferten for å dra en siste tur til Riga – den som resulterte i Lille mirakel. Tiden flyr, og samtidig virker det som en hel evighet siden. Denne måneden skal jeg istedet på nytt møte i sorggruppen. Det er vemodig å tenke på, men i motsetning til for to år siden (som var første 17. mai uten tvillingene) føler jeg meg ikke bitter. Så lenge det varer. For følelsene kommer og går. Men jeg er i det minste ikke lenger sint på skjebnen hele tiden, og det er et kjempestort fremskritt. Virkelig!

I natt fikk jeg endelig sovet sånn noenlunde ut, men til tross for mange timer i sengen, våknet jeg flere ganger og drømte urolig.

Begynner å lure på om det er oppstarten med progesterontilskudd som har påvirket meg litt. Vanligvis ville jeg trodd at det skulle få meg til å sove bedre, men foreløpig ser det bare ut til å ha gjort meg trøttere om dagen – og det til tross for at jeg tar hele dosen ved leggetid. Har også fått rødt utslett i kinnene, slik jeg fikk med østrogentilskuddet i begynnelsen. Men det verste er vel kanskje at jeg er blitt skikkelig oppblåst, noe som passer meg dårlig til 17. mai. Dette er rett og slett ikke noe gøy, men en likevel en liten pris å betale om jeg sitter igjen med drømmebarnet om ett år.

Av samme grunn prøver jeg å komme tilbake til slankelinjen i kostholdet. Det gjør livet mere kjipt for en garvet livsnyter, men jeg har et konkret mål i sikte. Det er oppoverbakke med hormontilskuddene innabords, men da er det desto viktigere å ta kontrollen. Innbiller meg nemlig at hormonene både skjerper appetitten og gjør meg mindre lysten på bevegelse. Det føles iallfall mye tyngre å gå nå enn før. Jeg kommer ikke til å orke dette her til evig tid, men nå er det tross alt siste innspurt, noe som gjør det lettere å holde ut.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

17. mai-planene er ennå litt løse, men de skal iallfall begynne med champagnefrokost hos gode venner og vil sannsynligvis slutte med champagnedrikking i hagen om kvelden. Kjemisk fri for barn og akkurat det jeg trenger nå. Den første 17. mai etter at jeg mistet tvillingene, var som tidligere fortalt begredelig, og i fjor hadde jeg innsett av Lille mirakel i Riga på selve dagen.

I dag har jeg startet med fertilitetsakpunktur igjen for første gang siden jeg mistet Lille mirakel. Det passer fint å begynne to måneder før planlagt innsett. Jeg er strengt tatt ikke så bekymret for blodomløpet i livmoren som alle er så opptatt av da alle undersøkelser til nå ha vist at det ikke er noe som tyder på at det er der problemet mitt ligger, men det settes også nåler for å styrke milt, lever og livmorhals som er viktige for graviditet. Og apropos vekt, så arbeider visst milten tyngre ved overvekt.

Magre proteiner blir mottoet fremover. Må huske på å koke mer egg. Greide heldigvis å motstå appelsinmarsipanen med mørk sjokolade i butikken i dag. Istedet ble det ingredienser til middelhavsinspirert biffgryte med en skvett vin oppi og masse grønnsaker uten olje. Fett stabiliserer riktignok blodsukkeret, men inneholder for mange kalorier, og jeg trenger mer å tygge på.

Dette er ikke en leke glad leken-blogg, selv om jeg innimellom praktiserer prinsippet på meg selv for å holde ut. Men først og fremst en den ment til å gi et ærlig innblikk i hvordan det føles å gjennomgå dette, inkludert alt det praktiske.

Jeg overlevde tannlegen i formiddag. Null hull og kom tilbake neste vår. Godt å være ferdig! Var kjapt innom apoteket på tilbakeveien og kom hjem til en sovende katteprinsesse i sengen. Hun hadde ingen planer om å røre på seg med det aller første, he, he, men jeg fikk aller nådigst plass. Liker å sitte i sengen når jeg ser på Netflix.

Lagde lunsj med en gang jeg kom hjem og sopte sammen ett hvitløksfedd, en halv aubergine, en pakke sukkererter, tre tomater, en halv pakke ruccula og rester av grillet kylling i stekepannen. La til kalkunkrydder fra apoteket og trøffelsalt. Fikk saltet i julepresang i fjor og elsker det. Syns det setter en ekstra spiss på det aller meste. Hadde riktignok med meg en pære i vesken som nødmat i tilfelle blodsukkerfall etter tannlegebesøket, men den ligger fremdeles urørt. Har foreløpig ikke hatt lyst på søtt i dag.

Har sovet for lite og dårlig i natt og stått opp for tidlig. Det merkes. Føler meg bl.a. så lysømfindtlig at jeg til slutt måtte trekke ned rullegardinen på soverommet. Prøver å få med meg så mye dagslys som mulig, men ikke når det blir en utholdenhetsprøve. Kjøpte noen urtetabletter på apoteket i dag som jeg håper vil hjelpe. Blir altfor lett satt ut når jeg ikke får god nok søvn. Måtte derfor takke nei til å bli med en venninne på foredrag i kveld. Jeg ville bare ha vært i dårlig humør.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Har ellers merket at jeg er blitt kortere i lunta etter at jeg begynte med østrogenstimulering igjen. Føler som regel at jeg har rett når det skjer, men blir ofte flau etterpå når jeg får satt ting i perspektiv. Om jeg i tillegg er trøtt og sliten, er det nesten som å be om et utbrudd. Foretrekker derfor å holde meg for meg selv når jeg har sovet for lite.

Trenger dessuten til til å tenke meg om mellom slagene. Fikk f.eks. resept på ymse parasittkurer til pus da jeg var hos dyrlegen forrige uke. Heldigvis hadde de ingenting inne på apoteket jeg var innom i dag, for da jeg kom hjem, fikk jeg plutselig den lyse ideen å kikke i katteremedielageret mitt og fant fort ut at jeg fortsatt hadde mer igjen av alt. Det har det altså tatt meg en hel uke å komme på å sjekke fordi jeg har hatt så mye annet å styre med.

Jeg blir lett distrahert når jeg har besøk. Å gjøre flere ting på en gang som krever oppmerksomhet, har dessverre aldri vært min store styrke. Lurer allerede på om jeg vil klare å holde en intelligent samtale i gang mens jeg holder et øye med det fremtidige barnet mitt. Er stygt redd det vil bli samtalen som må vike, men den tid, den sorg.

I kveld er jeg litt stolt av meg selv, for jeg har hatt en aldri så liten seier. Jeg har nemlig greid å betale for første forsøket i Russland.

Det høres kanskje ikke så avansert ut, men faktum er at alle de andre gangene har jeg betalt via kortterminal på klinikken og ikke via bankoverføring hjemmefra. Denne gangen krevde klinikken betaling på forhånd, så da hadde jeg ikke noe annet valg.

Pulsen steg flere hakk da regnskapsansvarlig ved klinikken gjorde meg oppmerksom på at de ikke hadde IBAN-kode i Russland, så jeg måtte få hjelp til transaksjonen av noen i banken min her hjemme. Jeg tenkte imidlertid at jeg kunne prøve litt for meg selv via nettbanken først, men kom ikke lenger enn at jeg fikk beskjed om at jeg først måtte ringe kundeservice for å aktivere tilgang til betalingsoverføring utenlands siden det var så lenge siden jeg hadde gjort det sist. Er det mulig, liksom?

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Heldigvis viste det seg at kundeservicetelefonen var betjent i helgen også, så jeg slapp å vente til i morgen. Så for meg at jeg i verste fall måtte stikke innom bankfilialen i åpningstiden om alt skar seg. Det var litt vanskelig å få instruks om hva jeg skulle gjøre, så lenge kunderådgiveren ikke kunne gi meg tilgang før hun hadde avsluttet samtalen, og jeg måtte logge meg ut av nettbanken etterpå. Så hun rådet meg til å ringe opp igjen om jeg stod fast (da ville jeg selvfølgelig ha kommet til en helt annen person).

Da jeg endelig fikk tilgang til utenlandsbetalingene, greide jeg til slutt å få det til, trodde jeg, med god hjelp av noen stikkord jeg husket fra samtalen. Alt gikk nemlig strålende til jeg trykket på knappen for overføring. Men da verifiseringen av kode var over, fikk jeg beskjed om at det hadde skjedd en feil, blæh!

Tenkte da at løpet var kjørt, men sta som jeg er, prøvde jeg meg en gang til. Og akkurat da jeg var i ferd med å gi opp, tikket det inn en melding om at jeg hadde overført en viss sum til Russland. Det skulle være en advarsel fra banken i tilfelle det hadde skjedd en feil, he, he, for i så fall måtte jeg gi dem beskjed.

Så det har altså jeg holdt på med på en ganske alminnelig søndag. Lurer på om jeg er meldt inn til både Kripos og Pst etter den transaksjonen?

Men nå skal i alle fall betalingen for selve behandlingen være i boks. Da gjenstår bare medisinene. Kommer til å kjøpe alt jeg trenger etter innsett på et apotek ved siden av klinikken, men må skaffe nedreguleringssprøyte, østrogenplaster og progesterongel her først.

Trenger ikke progesterongel (Crinone) før selve innsettsyklus, for i mellomtiden har klinikken latt meg få lov til å bruke av stikkpillelageret mitt (Utrogestan) til prøvesyklusene. Er på 2. dagen nå. Til neste prøvesyklus må jeg imidlertid ha østrogenplastre (Estradot) klare, og etterhvert også sprøyten (Procren). Midt oppi det hele skal jeg også ha første behandling med intralipider, så det er mye holde styr på. Har allerede bestilt time siden de må settes intravenøst av sykepleier.

Ellers har jeg sett på Netflix-serien Reign i helgen. Akkurat passe avslappende underholdning mens jeg har ladet opp. I morgen har jeg time til den årlige tannlegekontrollen. Gleder meg til den er ferdig, og håper jeg slipper å komme tilbake denne gangen. I fjor fant han dessverre et hull under ene tannfellingen som han ikke oppdaget før han tok en titt på røntgenbildene etter undersøkelsen. Snakk om nedtur etter først å ha fått beskjed om null hull!