I dag kjenner jeg på at jeg burde komme i gang med de siste forberedelsene til 17. mai. Som å finne fram en passende kjole fra bunnen av klesskapet der alle de figurnære finkjolene mine har havnet mens jeg har vært på graviditetskjøret. Vet jo nesten ikke hvor mange av dem er en gang, så for alt jeg vet, kan de ha blitt kastet ut av klesskapet også og havnet på lagring.
Er redd for at de fleste finkjolene jeg har brukt i mellomtiden, de som henger lett tilgjengelig fremdeles, er blitt for løstsittende til at de er så fine lenger. Men siden jeg planlegger ny graviditet, har det ikke vært noen vits i å pakke dem bort heller.
Dette er små problemer i den store sammenhengen, men nå som jeg har tenkt å feire nasjonaldagen ordentlig for første gang på fire år, vil jeg gjerne gjøre det jeg kan for å føle meg vel. Jeg sier fire år, for på 17. mai for tre år siden var jeg nygravid med tvillingene og så kvalm at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Lykkelig, ja, men feiringen ble en eneste stor kraftanstrengelse jeg bare måtte komme meg gjennom uten å vekke oppsikt. Ingefærøl ble redningen, og ellers spiste jeg fint lite.
Nå som jeg så smått er i gang med prøvingen igjen, kjenner jeg på at jeg egentlig er mektig lei hele greia, så jeg akter å leve så normalt som mulig så lenge jeg kan denne gangen. Det er veldig annerledes fra hvordan jeg har hatt det i de to årene som gikk mellom tvillingene og Lille mirakel. Da var i grunnen alt som hadde med prøving å gjøre det eneste som interesserte meg. Jeg hadde jo ikke noe liv igjen som var verdt å leve for ellers, så jeg følte ikke at jeg hadde noe som helst å miste.
Dessuten følte jeg at det var blitt en uoverstigelig kløft mellom meg og alle andre som ikke hadde gjennomgått noe lignende, og følte meg isolert og distansert fra resten av verden. Helt ødelagt og fanget i et bur fullt av store traumer. Det er rart hva sorg kan gjøre med en.
Jeg undrer meg fremdeles over hva det er som har gjort at jeg nå føler jeg er på god vei ut av dette personlige marerittet. Terapeuten sier det er fordi jeg har tatt grep og hjulpet meg selv. At ingen terapi i verden vil fungere om man ikke gjør jobben selv.
Sant nok, men det er jo ikke sånn at jeg bare har sittet med hendene i fanget og ikke prøvd å komme meg ut av dette før heller, men det er nesten umulig å finne riktig retning og komme seg på rett kjøl igjen uten et par vennlige hender (eller helst flere) som hjelper en med å stake ut kursen. Ellers blir man altfor lett famlende rundt i blinde og sliter seg ut uten å komme noen vei.
Og ja, selv om terapeuten har rett i at det var jeg som tok initiativ til behandlingen, hadde ikke det nyttet noe om jeg ikke hadde blitt tatt så godt imot. Etter tvillingfødslene banket jeg nemlig litt rundt på måfå, men møtte bare stengte dører og ga til slutt opp. Det var strengt tatt en ren tilfeldighet som gjorde at jeg fikk full klaff denne gangen, men klok av skade var jeg mye mere bestemt på at jeg bare MÅTTE få hjelp, for selvhjelpsmetoden hadde ikke fungert på egen hånd.
Nå merker jeg at det er litt vanskelig å konsentrere seg, for utenfor spilles det så høy korpsmusikk at man skulle tro det var 17. mai allerede. Sannsynligvis siste øving til det lokale skolekorpset. Siden det er midt i skoletiden, får de vel fri til å øve nå? I min tid som skolemusikant foregikk alle øvingene etter skoletid, og før 17. mai ble det gjerne ekstra intenst med flere og lengre øvinger enn ellers. Husker det var vanlig at mange ble fristet til å slutte akkurat da, men det var faktisk ikke lov. Man måtte pent være med ut skoleåret, og da sommerferien var over, hadde de fleste glemt hvor strevsomt det var og fortsatte likevel, he, he.
Men nå kjenner jeg uansett at jeg ikke klarer å sitte stille stille lenger uten å komme i gang med dagens gjøremål. Jeg blogger jo bare for meg selv, så det teller ikke med. Litt mentalhygiene er det selvsagt, og slik sett er det nyttig, men jeg får heller komme tilbake når jeg har fått litt mere ro.
