Jeg kom tilfeldigvis over bloggen Kjerringtanker 16. mai og endte opp med å lese meg bakover i gamle innlegg til øyet ble både tørt og vått. Siden vi mer eller mindre tilhører samme generasjon, var det mye jeg kunne kjenne meg igjen i, selv om vi har levd to helt forskjellige liv etter at vi ble voksne og kunne bestemme kursen selv. Men det er likevel ingen tvil om at holdningene vi har, er blitt formet av tiden vi vokste opp i. Dermed får man automatisk mye til felles bare ved å være født rundt samme tid. Nok om det.
En ting jeg bet meg merke i, er at vi begge ser ut til å være litt på kollisjonskurs med dem vi vanligvis omgir oss med, i synet på abortloven. Jeg har tidligere skrevet om mine betraktninger rundt den omstridte paragraf 2C, så det skal jeg ikke gjenta her. Derimot har jeg lyst til å si noen ord om den såkalte tvillingparagrafen, eller fosterreduksjon som det egentlig heter.
For det første blir jeg mektig provosert når store politikere som vet bedre, bevisst feilinformerer ved å bruke retorikk av typen “regjeringen har endret på abortloven og tatt fra kvinner en rettighet de har hatt i 40 år”. For samme hvilket syn man måtte ha på fosterreduksjon, er dette rett og slett ikke sant.
Selvbestemt rett til fosterreduksjon fikk man nemlig ikke før i 2016. Vi snakker altså om en rettighet norske kvinner hadde i to skarve år før den ble tatt fra dem igjen av den nåværende regjeringen i fjor. En rettighet som hverken ble debattert eller vedtatt av Stortinget, men som ble innført med et pennestrøk via bakveien av embetsmenn i Justisdepartementet (som på finurlig vis argumenterte for i et notat at man juridisk sett kunne gjøre dette uten å endre abortloven.)
Det er sjelden jeg kjenner meg igjen i ordet embedsmannsvelde, men akkurat her syns jeg det kan være på sin plass. Og for ordens skyld kan man jo også nevne at det var den samme regjeringen som satt med justisministeren da denne nye rettigheten ble innvilget. En rettighet ingen av våre medsøstre i de andre nordiske landene hadde, som vi ellers liker så godt å sammenligne oss med.
At noen på Stortinget etterhvert stusset over at de folkevalgte ikke hadde hatt noe de skulle ha sagt om endringen – selv om den aldri så mye ble fremstilt som “bare” en endring av praksis, dvs. tolkningen av loven – var høyst berettiget i mine øyne. En så kontroversiell endring, både etisk og medisinsk, burde være forankret av de folkevalgte.
Midt i all ståheien og den retoriske villedingen sitter mange igjen med inntrykk av at det ikke lenger er lov med fosterreduksjon i Norge under noen omstendigheter. Det er feil. Man kan fortsatt søke en nemnd om fosterreduksjon, akkurat slik man kunne før endringen i 2016. Og når det foreligger gode medisinske eller sosiale grunner til det, vil man fremdeles få det innvilget, akkurat som før. Ingenting er endret der. Forskjellen er at man ikke bare kan bestemme det selv, slik man har kunnet i 2016-2018.
Hadde jeg blitt gravid med flerlinger igjen, ville jeg garantert ha fått innvilget fosterreduksjon om jeg hadde søkt om det. Ikke av sosiale grunner, men av medisinske. Fordi både mitt og barnas liv ville stått i fare med min personlige historikk. Jeg ville da ha stått i et stort etisk dilemma: Skal jeg velge bort ett barn for å ha større sjanse til å berge det andre og meg selv? Jeg kunne risikert å miste begge i prosessen da tvillingabort medfører betydelig risiko for det barnet som blir igjen. Dette er en grusom situasjon å havne i som jeg ikke ønsker min verste fiende, men med dagens abortlov ville det i praksis vært mitt valg – og mest sannsynlig etter påtrykk fra legene.
Hva kan jeg så gjøre for å unngå å sette meg selv i en slik situasjon? Jo, jeg kan la være å sette inn mer enn ett embryo. Dermed eliminerer jeg risikoen for å få toeggede tvillinger. Eneggede tvillinger kan jeg riktignok ikke gardere meg mot, men sjansen for det er heldigvis bare 1%.
Det berører meg at behovet for fosterreduksjon bl.a. oppstod fordi man i startfasen av prøverørsbehandling satte inn flere egg for å øke sjansene for gravditet. Dette økte antallet flerlinger dramatisk med ditto risiko for både mor og barn og økte kostnader for samfunnet. Og nå snakker vi om både trillinger, firlinger, femlinger og sekslinger. Tvillinger blir rene dansen på roser i sammenligning.
For å gardere seg mot dette har de aller fleste land og klinikker begynt å sette inn helst bare ett, eller maks. to egg, men jeg har hørt om klinikker i Hellas, Nord-Kypros og Ukraina som setter inn både tre og fire når de mener at sjansen for graviditet er forholdsvis liten.
Jeg har ingen problemer med å forstå at man som kvinne gjerne vil maksimere sjansene sine til å bli gravid og dermed unngå flere forsøk. Jeg har selv vært der og var derfor fast bestemt på å få satt inn to befruktede egg første gang jeg var i Riga. Pga. min relativt høye alder (og ditto reduserte muligheter) var ikke legen vanskelig overtale; i praksis var det opp til meg.
Koordinator prøvde riktignok å advare meg om at det ville bety 15% risiko for tvillinger, men siden jeg så på tvillinger som en bonus, var det bare positivt i mine øyne. Ingen hadde jo fortalt meg at fjerningen av godartede celleforandringer på livmorhalsen i tjueårene kunne bety at livmorhalsen min var blitt varig svekket og dermed gjort meg mer utsatt for livmorhalssvikt. Jeg fikk kun vite at tvillingsvangerskap økte risikoen for høyt blodtrykk og høyt blodsukker, som i verste fall kunne føre til svangerskapsdiabetes eller svangerskapsforgiftning, men siden jeg hverken hadde problemer med forhøyet blodtrykk eller -sukker fra før, tok jeg det med knusende ro.
Det jeg imidlertid vil fram til her, er at jeg personlig har liten forståelse for at man først velger å få satt inn flere befruktede egg, deretter blir gravid med flerlinger og så ber om fosterreduksjon – bare fordi man ikke ønsker seg mer enn ett barn. Det er å leke med livet for meg. Jeg forstår likevel desperasjonen bak som får folk til å ende opp slik, og jeg trives ikke som moralpoliti, men jeg syns faktisk det er på sin plass at politikerne har satt ned foten akkurat der (vel vitende om at dagens lovverk også rammer dem som “uforskyldt” er blitt naturlig gravide med flerlinger.) For ordens skyld kan jeg jo nevne at alle som gjennomgår hormonbehandling for å fremprovosere flere modne egg i en syklus, er i samme båt her, også de som deretter blir gravide etter vanlig samleie eller inseminasjon.
Men så er jo ikke jeg heller for noen form for selvbestemt abort utover 1. trimester. Da er nemlig helserisikoen ved provosert abort såpass forhøyet at jeg syns det er betryggende at de medisinske ekspertene må ta en vurdering. Sånn sett er det logisk for meg at man heller ikke fritt kan bestemme seg for fosterreduksjon selv, siden dette inngrepet per dags dato ikke kan utføres før i 2. trimester.
Uansett hvilket syn man måtte ha på saken, er det direkte misvisende å hevde at dette er en rettighet vi har hatt i 40 år. Jeg savner mere redelighet i debatten fra folk jeg ellers har stor respekt for, og er skuffet over at de er villige til å hoppe galant bukk over det for å score noen billige retoriske poeng.
