I’ve lost a child, I hear myself say,
And the person I’m talking to just turns away.
Now why did I tell them, I don’t understand.
It wasn’t for sympathy or to get a helping hand.
I just want them to know I’ve lost something dear,
I want them to know my child was here.
My child left something behind which no one can see,
So, if I’ve upset you, I’m sorry as can be.
You’ll have to forgive me, I could not resist
I just want you to know that my child did exist

Dette diktet har jeg funnet på bloggen til fruhjelm her inne. Hun har ikke skrevet det selv, så nå låner jeg det videre.

Om man googler angle child, får man opp mange fine dikt om englebarn og tap av barn. I dag har jeg festet meg ved dette:

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

It takes a strong woman to be a mother,
but it takes an even stronger woman to be a grieving mother.

Det er en stund siden jeg har kjent på sorgen over mine egne tre søte små, men nå i helgen ble den trigget av at jeg så et bilde av samme type babypledd som Lille mirakel ble gravlagt i. Deretter rant det over da jeg gikk inn på bloggen til fruhjelm i formiddag.

Jeg fulgte henne jevnlig i fjor siden hun også hadde mistet en gutt pga. plutselig for tidlig fødsel i 2. trimester, akkurat som meg, og var gravid på nytt. Nå har hun endelig fått hjerteplasteret sitt, noe jeg unner henne av hele mitt hjerte, men på bloggen skriver hun mye om smerten over å ha mistet et barn, og det gjør meg både godt og vondt på en gang å lese det.

Sist jeg kjente på denne smerten, var da psykologen ved klinikken i Russland ba meg om å holde armene rundt meg selv og visualisere at jeg var en annen som holdt meg. Da ble smerten plutselig mye tydeligere, og jeg fikk tårer i øynene med en gang.

Det høres kanskje rart ut at jeg ikke har kjent så mye på smerten i det siste, for jeg bærer den jo med meg hver eneste dag, men den manifesterer seg på andre måter enn tårer. Istedet kjenner jeg på angst, slitenhet og kognitiv svikt (hjernetåke), og jeg er redd for å sovne hver kveld fordi jeg aldri vet hva som møter meg i drømme.

I går kveld holdt jeg på å begynne å gråte i matbutikken fordi jeg var så trøtt i hodet at jeg ikke klarte å bestemme meg for hva jeg skulle handle inn til kvelds. En helt absurd situasjon etter en perfekt ettermiddag i godt selskap på kafé. I fjor høst led jeg fryktelig av den type beslutningsvegring. Det har heldigvis vært mye mindre av det nå, men jeg hadde også en lignende episode foran ferskvaredisken da mor var her sist.

Nå skal jeg snart komme meg ut en tur i sola med en god venninne for å lufte vettet litt. Forhåpentligvis vil det få stemningen til å snu. Jeg skal ikke på “norsk” tur (les: vandring med ryggsekk i fjell, skog og mark), men “sivilisert” spasertur i bygater og park med håndveske og mulighet for å sette seg ned på utekafé eller en benk underveis, he, he 😉

I kveld har jeg byttet østrogenplaster for første gang. Det skal gjøres to ganger i uka. Så langt har det første plasteret holdt seg fint uten å begynne å frynse i kantene. Jeg har heller ikke fått noen allergiske reaksjoner fra det; bank i bordet!

Da er det verre med filgrastim-sprøyten som jeg satte i går, for den har jeg fått et skikkelig stygt utslett av i dag. Det gjør heldigvis ikke vondt, og det er ingen andre som trenger å se magen min, men jeg håper det ikke utvikler seg til noe verre etterhvert. Neste dose skal tas om to dager.

Jeg har akkurat hatt en periode med mange urolige og vonde drømmer, men i natt har jeg endelig hatt en god drøm for første gang på lenge. Man blir så takknemlig for alle sånne ting når de er mangelvare <3

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

I morgen skal jeg treffe tre andre fertilitetsturister på kafé. Det er alltid hyggelig å treffe andre i samme situasjon. To av dem har jeg møtt fra før, men de har ikke møtt hverandre. Denne uken har jeg allerede drukket kaffe og utvekslet erfaringer med en annen fertilitetsturist, så jeg er forsåvidt godt i gang 😉

Det har i grunnen tårnet seg litt opp med sosiale treff i det siste, men jeg vil så gjerne leve livet før jeg ender opp bundet til hjemmet i en ny høyrisikograviditet, og jeg har ikke så mye tid igjen til å gjøre det på om dette forsøket faktisk skulle lykkes. Jeg får heller hvile på søndag; det gjorde jeg også på Kristi himmelfartsdag. Det er tross alt det vi har helligdagene til.

I dag har jeg vært hos terapeut og fått råd om å lage en liste over ting jeg gleder meg til å gjøre. Jeg er nemlig veldig flink til å lage lister over ting jeg må og bør gjøre, men det fører ofte til dårlig samvittighet og skaper laber stemning. Så for å løfte sinnet litt, mener altså terapeuten at det samtidig er viktig å lage seg en liste over lystbetonte aktiviteter også.

Det første punktet på den listen var å slå av en prat med en god bekjent etter terapitimen, noe som ble en fin avslutning på ettermiddagen. Det andre punktet blir treffet med de andre fertilitetsturistene i morgen. Jeg prøver generelt å omgi meg med folk som løfter meg opp, og nå er det viktigere enn noen gang før.

I dag har jeg spist salat for tredje dag på rad, og magen protesterer mildt. Muligens fordi jeg i tillegg har spist hjemmelaget grønnsakssuppe både i går og forgårs, så kroppen syns nok det er blitt litt for mye av det gode, men jeg har definitivt hatt det verre, så skal ikke klage så altfor mye. Må bare nedjustere mengde og hyppighet litt, tror jeg.

Sprøyten er satt – spissen og væsken var temmelig tynne begge to, så det gikk for en gangs skyld lett som en lek. Nå venter jeg bare på å ta siste østrogentablett for dagen, og så er fertilitetsbehandlingen over til i morgen.

Det er et sabla styr som jeg godt kunne vært foruten; føles som om jeg må gå en ekstra strafferunde (eller strengt tatt to) som jeg kunne ha sluppet om jeg bare hadde fått satt på en cerclage med en gang. Men gjort er gjort og spist er spist, og det nytter ikke å gråte over spilt melk – er det ikke det de sier?

Samtidig er jeg evig takknemlig over å ha fått en sjanse til, så jeg prøver å fokusere på det positive. Stort sett greier jeg heldigvis det for tiden, selv om det fort kan snu innimellom. Ting vokser fort over hodet på meg, og frustrasjonsterskelen er usedvanlig lav.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det er kun når jeg er i sorggruppen at jeg kan føle at frustrasjonsterskelen min kanskje ikke er så lav allikevel, tatt i betraktning hva jeg har gjennomgått. Og selv om det er fælt å høre at andre lider, er det godt å høre at man ikke er alene om å ha det sånn, og at enkelte faktisk har det enda verre. Reaksjonene våre er helt normale.

De verste dagene er fremdeles dem der jeg ikke orker å gjøre så mye. De kommer som regel etter en periode med forhøyet aktivitet; litt som bakrus dagen derpå. For når jeg føler meg sliten, blir jeg også mere sårbar rent mentalt. I tillegg ender jeg ofte opp med å gruble mer fordi jeg ikke har krefter igjen til å holde meg såpass travelt opptatt at jeg slipper å tenke på alt det vonde og vanskelige.

Spørsmålet om hvordan jeg “egentlig” har det, bør helst ikke stilles, hverken av meg selv eller andre, for da kan alt fort begynne å rakne. Jeg takler bare ett problem om gangen og knapt nok det før det begynner å tårne seg opp i hodet mitt, og da er hjerteklappen aldri langt unna.

Det koker i hele meg av stress når jeg må forholde meg til små og store “utfordringer” (les: fikse kjipe ting). Og når jeg er ekstra sliten, oppleves selv morsomme ting som å bestille en ny kjole på nettet som en nærmest uoverkommelig oppgave. Mens passe kjedelige ting som ellers ikke er noen stor sak, plutselig blir veldig strevsomme – som å ordne med nytt visum til Russland som jeg nå har utsatt i det uendelige.

Men nå har jeg iallfall fått kommet meg til både tannlegen og dyrlegen denne måneden, og jeg har endelig greid å feire både familiepåske og 17. mai som folk flest igjen. Denne uken har jeg også fått vært på besøk hos et vennepar som forgjeves har prøvd å invitere meg til “nyinnflyttet” leilighet de siste tre årene.

Det er bare utrolig hvor mye krefter sånne alminnelige ting fortsatt tar, noe som er lett å glemme, selv for meg. Jeg skjønner bare mer og mer at det ikke er for ingenting at sorgprosess kalles for sorgarbeid, for det er virkelig tungt arbeid som tar mesteparten av konsentrasjonen hele veien – også når det bare foregår i underbevisstheten.

Derfor kan hodet ofte føles som gjørme, og da må jeg bare skjerme meg fra overeksponering. Det betyr at jeg ikke kan være oppdatert på nyheter og sosiale medier hele tiden, og jeg klarer bare å være aktiv på noen få utvalgte ting innimellom. Meldinger og anrop blir ofte besvart etter skippertaksmetoden, og jeg er aldri ajour.

Fortløpende gruppesamtaler kan jeg bare glemme å henge med på; de få gangene jeg prøver, blir jeg gjerne så stresset at jeg får enda større problemer med å sovne enn ellers, og det er ille nok fra før. Samtidig har jeg ikke lyst til å melde meg helt ut av verden heller, men om valget står mellom å møte noen i det virkelige liv eller å bruke opp kreftene på chat og kommentarer, ja, da prioriterer jeg som regel de personlige møtene.

På diettsiden er det slett ikke alltid jeg greier å holde meg til den slanke linjen, særlig ikke etter at jeg begynte med hormonkurer igjen. Men når det er sagt, var ikke nyttårsforsettet mitt slankekur, men å spise mere grønnsaker og fisk, samt å lage mer mat fra bunnen av, og det målet har jeg stort sett greid å holde. Faktisk!

Så får det heller bare være at det ovennevnte vennebesøket førte til at jeg skeiet ut med iskrem og bobler den dagen. Man må jo spise det man får servert – noe annet ville være uhøflig 😉 I det lange løp er jeg temmelig sikker på at helsa har bedre av at jeg er ute blant venner og skeier ut enn at jeg blir sittende hjemme alene og spise sunt. Iallfall en gang i blant.

Men jeg har også avstått fra dessert sammen med venner på kafe, senest denne uken, så all selvdisplin fyker ikke automatisk ut vinduet bare fordi jeg er sosial. Som med alt annet gjelder det å finne den gylne middelvei. Det er en evig balansegang som jeg ganske sikkert kommer til å bruke hele resten av livet på å finne ut av, he, he.

I dag er det Kristi himmelfartsdag, og jeg hadde håpet på en hagedag i solen. Istedet blir det innedag i regnet, men det kan også være koselig. Har benkret meg opp med en svær kaffekopp på sengen. Den er allerede blitt tømt *kremt* to ganger (til mitt forsvar: blandet med en stor dose melk), godt akkompagnert med en halv skive dansk rugbrød med fransk camembert og aprikosmarmelade.

Vanligvis er jeg ikke særlig glad i syltetøy, så det er jo tåpelig å få smaken på det nå som jeg skal passe ekstra godt på kostholdet, men jeg er blitt skikkelig hekta på et med aprikos, appelsin og krydder som er lagd spesielt til ost. Kjøpte det selvfølgelig inn til 17. mai, og nå er jeg programforpliktet til å spise det opp, he, he.

Men det var ikke det jeg skulle skrive om i dag – tilbake til den berømmelige behandlingsplanen min (som er like lang som et vondt år): I dag skal jeg sette min aller første sprøyte med Filgrastim, eller GSCF som de kaller det ved klinikken jeg tidligere har vært i kontakt med i Athen.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Slik jeg har forstått det, brukes dette både for å lege livmor etter fjerning av arrvev (slik jeg fikk gjort i St. Petersburg i vinter) og bygge opp en tykkere livmorslimhinne (noe jeg ikke har hatt problemer med så langt), men også for å gjøre livmoren mer mottakelig og dempe et overaktivt immunforsvar som kan gå til angrep på embryoet (jeg har tidligere hatt utslag på lett forhøyet nivå av såkalte “natural killer cells”, eller naturlige dreperceller som jeg tror det egentlig heter på norsk).

Om man prøver å søke på dette hjemme, får man bare opp at det er medisin for kreftpasienter som har gjennomgått cellegiftbehandling, men her befinner jeg meg på dypt vann da jeg ikke har brukt tid på å sette meg inn i noe som ikke har vært relevant for meg.

Kort fortalt har det ikke vært mulig å få tak i denne medisinen til mitt bruk her til lands da de opererer med helt andre doser, så takk og pris at det fortsatt er lov å ta med seg reseptbelagte medisiner til egen behandling gjennom tollen når man er på reise, vel å merke så lenge man har papirene i orden.

Nå står den altså i kjøleskapet og venter på at jeg skal sette den i mageflesket. Kjenner at jeg kan trenge en kopp kaffe til først, he, he. Egentlig er jeg ikke så redd for selve stikkingen lenger, men den mest strevsomme biten er at jeg først må fylle sprøyten med bare halvparten av innholdet i en ampull – noe som fort kan skjære seg med min klønethet *biter negler*. Så best å være litt skjerpet først …

I dag er det visst noe som heter Rusken på nett-aksjonen. Jeg hadde aldri hørt om den før jeg leste dagens innlegg av “martinehalvs” her inne, men det hørtes ut som en såpass god ide at jeg måtte finne ut mer. Etter et raskt google-søk fant jeg denne artikkelen: https://fritanke.no/human-etisk-forbund-stotter-rusken-pa-nett/19.11178

Begynner å få litt deja vu tilbake til noen rare meldinger jeg har fått på sms i det siste. Det var noen jeg ikke hadde hørt om som takket for at jeg ville være med på noe. Navnet minnet mistenkelig på Rusken, men siden jeg ikke hadde takket ja til noe nytt klubbmedlemsskap i noen kundeklubb i det siste, tenkte jeg det enten var spam eller frekk reklame og slettet hele meldingen uten å trykke på linken. For når man trykker på skumle linker, kan man i verste fall ende opp med helt uforvarende å godkjenne store betalinger eller aktivere virus, nemlig.

Vel, vel, denne aksjonen høres uansett ut som noe jeg helhjertet kan støtte. For er det noe jeg misliker sterkt, er det usaklige kommentarer på nett som bare er ment for å lage gørr. Heldigvis har jeg vært spart for det så langt, men trusselen om det har gjort at jeg har lagt meg på en ganske så lav profil i alt jeg gjør på nett, og jeg tror ikke jeg er den eneste som bedriver overdreven selvsensur for å gå under radaren til nettrollene.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Rent bortsett fra det, skal det også sies at jeg er forsiktig med hva jeg legger ut på nett fordi jeg kan komme til å bli minnet om det av hele verden for resten av livet. Som vanlige dødelige hender det faktisk at jeg endrer syn på på ting, og da vil jeg ikke risikere å ha enkelte meninger hengende ved meg, slik kjendisene gjerne må slites med. Da blir det vanskelig å omdefinere seg selv, skape sin egen identitet og eie sin egen historie. Som menneske er kontinuerlig endring gjerne en del av naturlig utvikling og modning, og da vil man nødig bli sittende fast i det gamle og ikke komme seg videre.

Okke som, her er det helt sikkert mange som er mye mer bevandret i nettverden enn meg som kan si noen velvalgte ord. Selv har jeg klart å sette på mitt aller første østrogenplaster i dag uten altfor mye plunder og er godt fornøyd med det. Nå må jeg løpe til fertilitetsakupunktøren. Ha en fin dag uten nettroll!

I morgen begynner 2. prøvesyklus, og da er det på’n igjen. Siste medisiner av 1. prøvesyklus ble tatt forrige mandag. I mellomtiden har jeg kun måttet huske på å ta Levaxin for stoffskiftet og folsyretablettene mine.

De siste begynte jeg med akkurat to måneder før planlagt innsett og er på hele 1000 mcg, altså 2,5 ganger så mye som den anbefalte dosen man tar i Norge (400 mcg). Dagen før innsett skal jeg dessuten ta en rekke blodprøver, og dersom den som heter homocystein viser seg å være forhøyet, kan jeg måtte øke dosen med folsyre enda mer.

I Norge anbefaler man å ta folsyre 1-3 måneder før planlagt svangerskap samt i hele 1. trimester for å forebygge ryggmargsbrokk hos fosteret, men det kan også brukes i større doser for å forebygge “tykt blod”.

Ikke at jeg på noen måte anbefaler noen å eksperimentere med dette selv, men homocystein er altså en type koaguleringsprøve, uten at jeg helt forstår sammenhengen med folsyre. Jeg vet bare at flere utenlandske klinikker bruker det i behandlingen. For ordens skyld kan jeg nevne at for mye blodkoagulering kan føre til blodpropp og infarkt i morkaken, noe man selvsagt vil prøve å unngå.

Men i morgen begynner altså 2. prøvesyklus, og da er det tilbake på 166 mg (400 IE) E-vitamin, 1000-1600 mg omega 3, “babyaspirin” og samme dose Progynova som sist (4 mg). I tillegg skal jeg begynne med østrogenplaster som jeg aldri har prøvd før.

De skal klistres på nedenfor bikinilinjen og byttes ut to ganger i uken. Inneholder hele 100 mg østrogen per plaster, så jeg fatter ikke hvordan dette her skal gå. Jeg som er østrogendominert fra før, kommer til å få helt overdose! Skal ikke på ultralydkontroll før torsdag neste uke og er allerede veldig spent på resultatet.

Enn så lenge nyter jeg å slippe å styre med det. Håper virkelig ikke jeg får problemer med at plastrene faller av i dusjen. Og så er det deilig å slippe å måtte spise frokost på kommando pga. den hersens babyaspirinen.

Det eneste som er litt uvant, er at jeg IKKE har tatt omega 3 i pausen mellom prøvesyklusene. Vanligvis ville jeg nemlig tatt omega 3 i hele oppløpsperioden, samt hele graviditeten. Først fordi omega 3 var inkludert i “gravidpakkene”, altså multikosttilskuddene man ble anbefalt å begynne på allerede mens man planla å bli gravid. Deretter fordi jeg ble anbefalt å ta det av fertilitetsterapeuten. Klinikken i Riga har aldri sagt noe om det, så det er noe jeg bare har drevet med på si.

Derfor ble jeg litt overrasket da jeg studerte den nåværende behandlingsplanen og oppdaget at det ikke er meningen jeg skal ta mer omega 3 etter at 2. prøvesyklus er avsluttet. Jeg sendte da en e-post til sykepleieren og påpekte at her til lands blir gravide anbefalt å ta omega 3 for utviklingen av fosterets hjerne. Hvorpå hun svarte at det ikke var nødvendig før i 2. trimester. Begrunnelsen var at fosteret ikke klarte å nyttiggjøre seg omega 3 i 1. trimester.

Siden omega 3 virker lett blodfortynnende, har jeg ikke lyst til å eksperimentere på egen hånd – tatt i betraktning at jeg vil bli satt på blodfortynnende sprøyter fra og med innsettsyklus, og særlig siden jeg har hatt en tendens til å få blødninger i 1. trimester. Så best å la klinikken få beholde kontrollen, selv om jeg stusser litt. Vel, vel, det er likevel ingen som hindrer meg i å spise makrell i tomat og sardiner på boks 😉 Ingen grunn til å gjøre det vanskeligere enn jeg må.

Det er nesten ikke til å tro, men bare et par timer etter at jeg hadde publisert innlegget om vel overstått prøvesyklus i går, startet mensen, friskt og freidig, bare tre dager etter pillestopp. Den skulle jo komme senest innen en uke etter behandlingsplanen, så jeg er mao. i rute med god margin. Hadde aldri trodd jeg skulle komme dit at jeg ønsket den hersens tanta på besøk, men når man er i fertilitetsbehandling, er det helt andre regler som gjelder, he, he.

Ifølge akupunktøren (som kjenner på pulsen før hver behandling) var den ennå ikke på vei da jeg var der midt på dagen, så jeg skal ikke se bort fra at nålene hennes faktisk har satt fart på ting. Det har jeg nemlig opplevd med henne en gang før også. Kan selvfølgelig være tilfeldig, men når klinikken faktisk ber meg om å gå til akupunktør som ledd i behandlingen, er det i så fall ikke bare jeg som er overtroisk her.

I dag har jeg vært veldig sliten. Kanskje ikke så rart da jeg alltid har pleid å være slapp i begynnelsen av syklus, men jeg har likevel vært en tur ute i regnet og lagd salat fra bunnen av (inkludert å plukke krydderurter fra hagen til stor underholdning for pus), så jeg får si meg fornøyd med dagens prestasjoner. Jukset riktignok litt med maten og brukte heremtiserte kikerter istedenfor å bløtlegge og koke tørkede, men til mitt forsvar har jeg funnet ut at hermetiserte har lavere innhold av FODMAP, så det var med god grunn. Foreløpig oppfører magen seg fint, så strategien ser ut til å ha lyktes.

Jeg gjorde et tappert forsøk på å se Father Brown på NrK i kveld, men måtte gi meg rett før morderen slo til. Var bare altfor trøtt til å følge med. Det var deilig å få på seg nattklær og finne senga. Sitter mye mer bekvemt her. Har et stort keramikkrus med krydderte (chai) stående på nattbordet, og da er kvelden reddet. Tidligere i kveld har det blitt to glass rosévin i godt selskap, men kjente at det var nok da jeg gikk og la meg. Liker som regel best å stoppe mens leken er god.

I går var jeg inspirert til å skrive om det meste, men i dag går det treigt oppi hodet mitt; det er akkurat som om det ikke virker helt – og nå snakker vi om lenge før jeg forsynte meg av vinen. Det gikk nesten enda treigere i topplokket over caffélatten i ettermiddag. Ikke for det – jeg var ikke akkurat helt på g i går heller da jeg presterte å gå ut på tøfler. Var langt oppi gata før jeg oppdaget det og måtte snu, ha, ha. På tide å ta helg. God natt!

Det er sjelden jeg er enig med Se og hør, men akkurat denne artikkelen uttrykker faktisk nokså presist hva jeg personlig mener om prinsessen og sjamanen: https://www.seher.no/kongelig/dette-ma-du-tale-mrtha/71098579

Jeg er nemlig i bunn og grunn en hardbarket rojalist og redd for at meningsfellene til artikkelforfatteren under kan få vann på mølla om ikke prinsessen snart endrer strategi (les: utøver næringsvirksomheten sin litt mer diskré i tråd med god, gammeldags, “spissborgerlig” kongelig etikette): https://www.tv2.no/a/10611509

Det betyr i praksis at prinsessen kan være seg selv så mye hun vil privat (inkludert å gifte seg med hvem hun vil – lenge leve kjærligheten!), men ikke når hun opptrer i rollen som kongelig. Sånn er det bare. Med privilegier følger visse plikter ifølge “kontrakten” mellom kongehuset og folket, eller “arbeidsbeskrivelsen” om du vil.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg kunne heller ikke være meg selv når jeg gikk inn i ulike stillinger i arbeidslivet. Eller for å si det sånn: Jeg ble fort sosialisert inn i den til enhver tid gjeldende arbeidskulturen og fant rimelig kjapt ut at det ikke var mulig å la være om jeg ville beholde jobben.

Skrevne og uskrevne lover fins overalt for oss alle, men når man opererer i offentlighetens lys og attpåtil representerer en institusjon som først og fremst legitimeres av tradisjon, ja da blir det personlige handlingsrommet tilsvarende begrenset – bare spør kronprinsessen (eller hertuginnen av Sussex over dammen for den del). Hun vil nok kunne si en ting eller ti om overgangen fra vanlig undersått til kongelig berømthet.

Nå er det heldigvis ikke min jobb å redde kongehuset, men jeg kan ikke la være å synes synd på kongeparet for tiden. Forstår godt at de overlater denne hete poteten til tronarvingen. Det er litt av en ilddåp han har fått seg, he, he. Så langt syns jeg han har klart seg tålig bra.

Det er visst noen som heter Nikki Sixx som skal ha sagt dette. Jeg aner ikke hvem Nikki Sixx er, og akkurat nå gidder jeg ikke å google det heller. Poenget med sitatet er at jeg kjenner meg veldig godt igjen i det.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme dit, og i intermezzoet mellom tapet av tvillingene og Lille mirakel gjorde jeg det ikke heller. Jeg følte meg bare ødelagt. Posttraumatisk vekst var noe jeg kunne se langt etter.

Etter at jeg mistet Lille mirakel, ble det bare enda verre. Jeg nådde den ultimate bunnen. Ikke bare trodde jeg ikke på at jeg noen gang ville greie å reise meg igjen; jeg hadde overhode ingen vilje til å prøve en gang. Nok var virkelig nok.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

“Don’t ever let someone tell you that you can’t do something. Not even me. You got a dream, you gotta protect it. When people can’t do something themselves, they’re gonna tell you that you can’t do it. You want something, go get it. Period.” (idlehearts.com)

Man må aldri ta håpet fra mennesker. Det var det de gjorde på fødeavdelingen, og da ville jeg ikke spille mer på lag. Jeg nektet plent å kjempe videre for et liv som i mine øyne ikke lenger var verdt å leve. Jeg orket ikke å fortsette å leve med så mye smerte å bære på og ingen glede igjen til å lindre den. Ferdig snakka.

Det som reddet meg, var at jeg insisterte på å forhøre meg med klinikken i Athen en siste gang før jeg gav fullstendig opp. Der hadde jeg vært i dialog med en kunnskapsrik og hjelpsom lege etter at jeg hadde sendt ned blod fra underlivet i posten for bakteriologisk analyse året før. Jeg skrev til henne fire dager før begravelsen. Da hadde det bare gått fire dager etter at jeg var blitt trillet ut av sykehuset i rullestol.

Hun svarte allerede dagen etter. Jeg glemmer aldri avslutningen på e-posten hennes: “… and of course we wish you the strength to try again and have a healthy baby.” Jeg måtte gni meg i øynene for å se om jeg virkelig hadde lest riktig, for der stod det vitterlig at hun oppmuntret meg til å prøve igjen. Jeg var ikke pasient ved klinikken hennes, og hun prøvde heller aldri å “rekruttere meg” til å bli det, så rådene hennes var ikke økonomisk motivert – i motsetning til hva mange sikkert ville tro.

Istedet rådet hun meg til å ta kontakt med Dr. Nick Wales, en livmorhalsekspert i London som ble regnet som den fremste av de britiske pasientene hennes. Han i sin tur svarte uten å nøle at han trodde jeg ville ha høy sjanse til endelig å lykkes ved å få operert inn en indre cerclage (TAC) før ny graviditet. En liten gnist av håp var blitt tent igjen, og dermed begynte snøballen å rulle.

I forrige terapitime sa den profesjonelle hodelegen min at jeg hadde kommet langt, noe som viste at jeg hadde stor restitusjonsevne tatt i betraktning hvor jeg var da jeg først oppsøkte henne. Jeg tror ærlig talt ikke at jeg hadde vært der nå uten det nye håpet som TAC-en har gitt meg, og det tror jeg også at hun vet. For hun så den store forvandlingen som skjedde på kort tid etter hver av de to operasjonene jeg hadde etter nyttår. Det fikk meg nemlig til å endre fokus fra hjelpeløst offer til en som hadde tatt tilbake kontrollen over eget liv.

Etter det gikk det oppover i raskt tempo, og jeg begynte for første gang siden jeg var gravid med tvillingene å kjenne på ekte glede. Det var nesten tre år siden sist. I mellomtiden hadde jeg bare eksistert, selv da jeg var gravid med Lille mirakel. Jeg kan ikke en gang begynne å beskrive lettelsen over å slippe å kjenne på konstant smerte i sjelen hver bidige dag. Derfra kan det bare gå oppover.

Første etappe av veien til Drømmebarnet er allerede tilbakelagt, dvs. 1. prøvesyklus. Nå gjenstår det bare å vente på blødning og håpe at den innfinner seg i tide.

Strengt tatt begynte veien til Drømmebarnet lenge før med hysteroskopi og TAC-operasjon, men jeg regner hysteroskopien som siste fase av svangerskapet med Lille mirakel (siden jeg uansett hadde trengt den for egen helses skyld) og TAC-operasjonen som forstadiet til videre forsøk (det blir som å preppe skiløypa før man legger ut på skitur).

Hvordan syns jeg så selv det har gått så langt?
Vel, oppstarten med Progynova (østrogentabletter) førte i starten til spenningshodepine. I tillegg fikk jeg plutselig vondt i ryggsøylen som flyttet seg gradvis oppover fra korsrygg til nakke i rykk og napp over flere dager, før det plutselig var borte igjen. Jeg har nesten ikke hatt slike vondter siden jeg var gravid, så det kan neppe ha vært tilfeldig.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Heldigvis så kroppen ut til å venne seg til hormontilførselen etterhvert, så jeg fikk noen harmoniske dagers pause – helt til det var på tide å spe på med Utrogestan (progesteronstikkpiller). Da begynte moroa igjen med urolige bein, kvalme, stigrende kroppsvarme og oppblåst mage, men selv det roet seg litt – helt til jeg plutselig skulle slutte med både østrogen og progesteron. Da begynte PMS-symptomene … og der er vi nå. Trenger jeg å si noe mer?

Strengt tatt har legene bare etterlignet en naturlig syklus, så slik sett burde jeg ikke hatt noe mer å klage over enn alle andre kvinner i fruktbar alder hver måned. Det er bare en viktig forskjell, og det er at legene med vilje har overdosert meg på østrogen for å unngå eggløsning. Det er sånn de greier å overstyre min egen syklus. Det skulle heller ikke forundre meg om de har lagt på litt ekstra med progesteron i tillegg for å være helt sikre på at slimhinnene er tykke nok til å fremkalle blødning når hormonnivåene faller. Best å ha litt slingringsrom, men dette blir spekulasjon fra min side.

I tillegg har jeg tatt acetylsalisylsyretabletter, E-vitamin og omega 3 i hele prøvesyklus. De har ikke forklart meg hvorfor, men jeg vet fra før at E-vitamin samspiller med østrogen og er et velkjent triks for å få tykkere slimhinner. Acetylsalisylsyre og omega 3 på sin side virker begge blodfortynnende, noe som skal være bra for blodgjennomstrømningen i livmoren.

En aldri så liten utfordring med acetylsalisylsyretablettene er at de virker etsende på magesekken, så jeg har fått beskjed om å ta dem etter at jeg har spist. Siden de dessuten skal tas om morgenen, betyr det rett etter frokost. Problemet med det er at jeg ofte har utsatt frokost til lunsj mens jeg har gått ned i vekt etter fødselen. Det har fungert veldig bra for meg som kalorireduserende tiltak siden jeg som regel ikke blir sulten før langt utpå formiddagen eller tidlig om ettermiddagen uansett, så det har vært en smertefri måte å gå ned i vekt på. Når jeg nå er blitt tvunget til å spise frokost de siste ukene, har dessverre ikke det ført til at jeg har vært tilsvarende mindre sulten utover dagen …

Det aller viktigste nå er imidlertid at ultralyden jeg hadde midtveis i stimuleringen, viste at slimhinnene mine hadde respondert over all forventning på hormonbehandlingen, så jeg kan puste lettet ut. Jeg har riktignok aldri hatt problemer med å få tykke nok slimhinner før heller, men med stigende alder vet man strengt tatt aldri om det plutselig kan snu. Måtte alle gode krefter sette alle kluter til i et siste, avgjørende, felles krafttak!