Sprøyten er satt – spissen og væsken var temmelig tynne begge to, så det gikk for en gangs skyld lett som en lek. Nå venter jeg bare på å ta siste østrogentablett for dagen, og så er fertilitetsbehandlingen over til i morgen.

Det er et sabla styr som jeg godt kunne vært foruten; føles som om jeg må gå en ekstra strafferunde (eller strengt tatt to) som jeg kunne ha sluppet om jeg bare hadde fått satt på en cerclage med en gang. Men gjort er gjort og spist er spist, og det nytter ikke å gråte over spilt melk – er det ikke det de sier?

Samtidig er jeg evig takknemlig over å ha fått en sjanse til, så jeg prøver å fokusere på det positive. Stort sett greier jeg heldigvis det for tiden, selv om det fort kan snu innimellom. Ting vokser fort over hodet på meg, og frustrasjonsterskelen er usedvanlig lav.

Det er kun når jeg er i sorggruppen at jeg kan føle at frustrasjonsterskelen min kanskje ikke er så lav allikevel, tatt i betraktning hva jeg har gjennomgått. Og selv om det er fælt å høre at andre lider, er det godt å høre at man ikke er alene om å ha det sånn, og at enkelte faktisk har det enda verre. Reaksjonene våre er helt normale.

De verste dagene er fremdeles dem der jeg ikke orker å gjøre så mye. De kommer som regel etter en periode med forhøyet aktivitet; litt som bakrus dagen derpå. For når jeg føler meg sliten, blir jeg også mere sårbar rent mentalt. I tillegg ender jeg ofte opp med å gruble mer fordi jeg ikke har krefter igjen til å holde meg såpass travelt opptatt at jeg slipper å tenke på alt det vonde og vanskelige.

Spørsmålet om hvordan jeg “egentlig” har det, bør helst ikke stilles, hverken av meg selv eller andre, for da kan alt fort begynne å rakne. Jeg takler bare ett problem om gangen og knapt nok det før det begynner å tårne seg opp i hodet mitt, og da er hjerteklappen aldri langt unna.

Det koker i hele meg av stress når jeg må forholde meg til små og store “utfordringer” (les: fikse kjipe ting). Og når jeg er ekstra sliten, oppleves selv morsomme ting som å bestille en ny kjole på nettet som en nærmest uoverkommelig oppgave. Mens passe kjedelige ting som ellers ikke er noen stor sak, plutselig blir veldig strevsomme – som å ordne med nytt visum til Russland som jeg nå har utsatt i det uendelige.

Men nå har jeg iallfall fått kommet meg til både tannlegen og dyrlegen denne måneden, og jeg har endelig greid å feire både familiepåske og 17. mai som folk flest igjen. Denne uken har jeg også fått vært på besøk hos et vennepar som forgjeves har prøvd å invitere meg til “nyinnflyttet” leilighet de siste tre årene.

Det er bare utrolig hvor mye krefter sånne alminnelige ting fortsatt tar, noe som er lett å glemme, selv for meg. Jeg skjønner bare mer og mer at det ikke er for ingenting at sorgprosess kalles for sorgarbeid, for det er virkelig tungt arbeid som tar mesteparten av konsentrasjonen hele veien – også når det bare foregår i underbevisstheten.

Derfor kan hodet ofte føles som gjørme, og da må jeg bare skjerme meg fra overeksponering. Det betyr at jeg ikke kan være oppdatert på nyheter og sosiale medier hele tiden, og jeg klarer bare å være aktiv på noen få utvalgte ting innimellom. Meldinger og anrop blir ofte besvart etter skippertaksmetoden, og jeg er aldri ajour.

Fortløpende gruppesamtaler kan jeg bare glemme å henge med på; de få gangene jeg prøver, blir jeg gjerne så stresset at jeg får enda større problemer med å sovne enn ellers, og det er ille nok fra før. Samtidig har jeg ikke lyst til å melde meg helt ut av verden heller, men om valget står mellom å møte noen i det virkelige liv eller å bruke opp kreftene på chat og kommentarer, ja, da prioriterer jeg som regel de personlige møtene.

På diettsiden er det slett ikke alltid jeg greier å holde meg til den slanke linjen, særlig ikke etter at jeg begynte med hormonkurer igjen. Men når det er sagt, var ikke nyttårsforsettet mitt slankekur, men å spise mere grønnsaker og fisk, samt å lage mer mat fra bunnen av, og det målet har jeg stort sett greid å holde. Faktisk!

Så får det heller bare være at det ovennevnte vennebesøket førte til at jeg skeiet ut med iskrem og bobler den dagen. Man må jo spise det man får servert – noe annet ville være uhøflig 😉 I det lange løp er jeg temmelig sikker på at helsa har bedre av at jeg er ute blant venner og skeier ut enn at jeg blir sittende hjemme alene og spise sunt. Iallfall en gang i blant.

Men jeg har også avstått fra dessert sammen med venner på kafe, senest denne uken, så all selvdisplin fyker ikke automatisk ut vinduet bare fordi jeg er sosial. Som med alt annet gjelder det å finne den gylne middelvei. Det er en evig balansegang som jeg ganske sikkert kommer til å bruke hele resten av livet på å finne ut av, he, he.