Dagen i dag startet litt stressende med at jeg måtte gjøre meg i stand til selskap når jeg aller helst hadde lyst til å slappe av hjemme med pus. Istedenfor rolig formiddagsstund ble det hektisk løping fram og tilbake for å finne fram gaver, innpakningspapir, presangbånd, kort, passende konvolutt, finklær, smykker og sminke – og selvsagt måtte det behørig dusjes og friseres også.

Dagens pillekur, frokost og morgenkaffe ble inntatt stykkevis og delt mellom løperundene. Pus lurte veldig på hva som skulle skje og var nok litt mellomfornøyd med servicen, for hun ble mer eller mindre oversett i alt oppstyret. På et tidspunkt hadde jeg både småvondt i ryggen, lett hodepine og et angstanfall som minnet stygt om hvordan jeg hadde hatt det i juleferien.

Midt oppi det hele kom jeg på at alle butikkene stengte tidlig pga. at det var pinseaften, så planene mine om å handle inn til helgen etter selskapet måtte skrinlegges, men ikke en gang ti ville hester kunne fått meg til å løpe på butikken mens jeg allerede stresset livet av meg for å bli klar i tide. Da fikk jeg heller klare meg med mindre i pinsen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Men jeg kom meg nå av gårde til slutt, godt bevæpnet med Ibux og Paracet innabords og kun kledelig forsinket. Selskapet ble heldigvis mindre anstrengende enn fryktet og egentlig ganske trivelig etterhvert, med unntak av et øyeblikk der jeg hilste på en smårolling som viste seg å ha samme navn som Lille mirakel … Det er ikke da man sier til en vilt fremmed at det heter det døde barnet mitt også 🙁 Men jeg holdt masken og kom meg gjennom det også.

Alt i alt en vellykket “opptreden”, men jeg var glad jeg i det minste kunne legge meg tidlig i kveld. Takk og lov for at jeg hadde vært åndsnærværende nok til å legge fram progesteronpillene ved sengekanten, for ellers hadde jeg helt glemt å starte med dem før jeg sovnet.

Nå er det bare helgen som står for døren, og jeg nyter roen og freden. Fikk heldigvis avverget et forslag om ny sosial sammenkomst i overimorgen – det holder lenge nå i denne omgang for meg.

Ellers fikk jeg tilbakemelding fra klinikken i dag om at de var veldig fornøyde med resultatet fra siste ultralydundersøkelsen, og det lover jo godt 🙂

De fleste av oss har en aller annen form for fobi eller ting vi er mer eller mindre engstelige for. Nå snakker jeg ikke først og fremst om den sykelige varianten, selv om det helt klart er glidende overganger på alle områder. Litt redde skal vi også være når vi er utsatt for relle farer – ellers hadde vi ikke overlevd som art.

Jeg så nylig en program om noen søsken som var født uten evne til å være redde eller føle smerte, og de havnet stadig i trøbbel og hadde fått mange alvorlige skader opp gjennom årene, særlig i oppveksten. Mens andre igjen ikke får levd livet fordi de er så hemmet av angst.

Hva er det så som får meg til å bli urolig, og hva er det av vanlige redsler som ikke berører meg noe særlig?

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

1. Lyn og torden

Svaret på det er tja. Da det lynte som verst i går, var jeg litt engstelig for katten som var ute i uværet, men jeg var ikke redd for at noe skulle skje med meg inne i leiligheten. Derimot har jeg opplevd kraftig tordenvær i hus i u-land uten lynavleder, og da hadde jeg virkelig grunn til å være bekymret. For lynet slo ned i telefonskapet rett ved siden av meg med et svært smell, så røyken oste og gnistene sprutet. Etterpå var vi uten fasttelefon i en liten evighet.

2. Edderkopper

Kun i utlandet når jeg er usikker på om de er giftige. I Norge er de aldri det, så derfor er jeg heller ikke redd dem. Edderkoppnett som klistrer seg fast, syns jeg derimot er ekkelt, men det er noe annet.

3. Skorpioner

Ja, jeg får helt noia når noen vil jeg skal leke med dem 🙁 Jeg oppsøker ikke giftige skapninger med vilje. Selv om mange påstår at man vanligvis ikke dør av et skorpionbitt, bare får veldig vondt, så takk, men nei takk!

4. Slanger

Definitivt ja. De eneste jeg ikke er redd for, er buorm og stålorm som er helt ufarlige. Giftslanger som hoggorm eller kvelerslanger i reptilparker, holder jeg meg langt unna. Jeg har vært på slangedansshow med kobraslanger, men har ikke hatt noen glede av det. Jeg har lært meg å leve med mamboslanger utenfor dørstokken uten å få noia, men det har vært en dyd av nødvendighet og aldri noe jeg har gjort på gøy. Jeg har alltid rygget instinktivt unna så lenge jeg kan huske. De gir meg rett og slett frysninger.

5. Mus og rotter

Jeg er ikke direkte redd for mus, men jeg er opplært til å la være å ta på dem for å unngå smitte. Denne refleksen har satt seg sånn i ryggmargen at jeg ikke kunne tenke meg å ha mus som kjæledyr, selv om det sikkert er irrasjonelt. Men jeg står ikke på en stol og hyler når jeg ser en mus i stua – da lukker jeg heller døra og lar pus ordne opp he he 😉 Rotter derimot har jeg hørt kan bite skikkelig hardt, så dem er jeg faktisk litt redd for.

6. Klaustrofobi

Jeg er absolutt ikke glad i å bli innestengt, nei. Men da snakker vi særlig om tette folkemengder som jeg bokstavelig talt må brøyte meg vei gjennom for å komme meg til utgangen, og ikke om tunneler med vanlig trafikkflyt eller en tom heis.

7. Flyskrekk

Ikke i det hele tatt. Faktisk ikke. Ikke en gang i propellvarianten. Men da snakker vi om fly der man sitter trygt inni et lukket rom. Paragliding eller hanggliding derimot har ikke vært aktuelt til nå, og det frister ikke så veldig mye akkurat.

8. Høydeskrekk

Det var mye verre før, men jeg har fremdeles ingen planer om å hoppe i strikk eller fallskjerm uten at jeg står i fare for å miste livet ved å la være, for å si det sånn. Jeg er heller ikke spesielt glad i å se på at andre gjør det og kjente på regelrett angst da jeg stod på en bro der folk kastet seg utfor i strikk. Jeg følte jeg ble dradd med i dragsuget av å følge dem med blikket og måtte sette meg ned og snu meg bort. Det gav meg virkelig ingen glede, ikke en gang skrekkblandet fryd.

9. Mørkredd

Etter at jeg ble voksen, har jeg aldri vært redd for mørket for mørkets egen skyld (unntatt noen få ganger når jeg har våknet av mareritt), men jeg unngår likevel gjerne å gå ute etter at det er blitt mørkt om kvelden fordi jeg er redd for overfall (ikke om ettermiddagen vinterstid – da kunne jeg like gjerne ha flyttet med en gang, he, he.) Om jeg er ute i naturen der det kun er fare for å støte på ville dyr (norske vel å merke – jeg har respekt for løvene i Afrika), tar jeg det riktignok helt med ro.

Der det fins mennesker derimot, som i storbyen der jeg bor nå, er jeg nesten alltid på vakt og tar en del forholdsregler. Hemmer det meg i hverdagen, og gjør det meg kjedelig? Noen vil sikkert si litt, men selv syns jeg det er verdt det. Faren min sa en gang til meg at det ikke nyttet å sitte på en sky og spille harpe og si at “jeg hadde rett!” … Ja, jeg syns i prinsippet at jeg har rett til å bevege meg fritt ute når og hvor jeg vil, men vi lever i en urettferdig verden, og når lovens lange arm er ute av syne, er det dessverre den sterkestes rett som gjelder.

10. Båt 

Jeg har vokst opp med havet som nærmeste nabo, så når jeg er i båt styrt av båtvante folk, er jeg nesten aldri redd for sjø og bølger fordi jeg stoler på at de vet hva de driver med. Jeg tør derimot ikke å dra utaskjærs på egen hånd, for jeg kan altfor lite om navigering ute på havet. Dessuten bør man kjenne sjøkartet temmelig godt før man setter i gang motoren i skjærgården også, så jeg holder meg helst til robåt når jeg må styre skuta selv 😉 Når jeg tenker meg om, begynner det å bli såpass lenge siden nå at jeg står i fare for å bli landkrabbe, men jeg kan iallfall fremdeles sette sjøbein 😀

11. Bil

Jeg har aldri tatt lappen, både fordi det alltid har vært andre ting som er blitt prioritert, og fordi jeg i sin tid fikk litt angst da jeg skulle øvelseskjøre. Heldigvis har jeg alltid bodd på steder med godt kollektivtilbud, så i praksis har jeg aldri savnet å ha bil. Jeg har aldri vært glad i fart og spenning knyttet til vågal kjøring, hverken med meg selv eller andre bak rattet, men når jeg sitter på med trygge sjåfører som holder seg innenfor fartsgrensene og ikke tar noen unødige sjanser (hasardiøse forbikjøringer kan gi meg hjertet i halsen noen ganger), kobler jeg helt ut og overlater ansvaret til sjåføren.

12. Eksamen

Som tenåring har jeg innimellom opplevd å være så redd for eksamen at jeg har vært helt lammet av skrekk, men etterhvert som jeg har fått mer erfaring, har jeg lært meg å ta tyren ved hornene, og da har også mye av prestasjonsangsten forsvunnet, heldigvis. Mot slutten av studietiden foretrakk jeg faktisk skoleeksamen fremfor hjemmeoppgaver.

13. Fødsel

Jeg har vært redd for å føde siden jeg var tenåring, faktisk så redd at det var en sterkt medvirkende årsak til at jeg lenge utsatte å få barn, så da må man vel kanskje kunne kalle det fødselsangst? Den angsten er blitt både bedre og verre av de tre dødfødslene jeg har vært igjennom de siste årene (i den rekkefølgen). Nå er jeg først og fremst lettet over at den indre cerclagen sikrer at jeg aldri mer må føde igjen.

14. Narkose

Nope. Nada. Jeg har overhodet ingen motforestillinger mot narkose, syns bare det er deilig å slippe å være bevisst under operasjon. De to siste gangene har det mest føltes som å drømme, men før det har jeg rett og slett hatt en slags form for black out, og det har vært helt greit. Det eneste jeg ikke har likt, har vært når de noen ganger har trykket oksygenmasken over nese og munn rett før jeg har sovnet. Da har jeg av og til fått følelsen av å bli kvalt 🙁 Apropos klaustrofobi …

15. Operasjon i våken tilstand

Jeg må ærlig innrømme at jeg får litt noia ved tanken på planlagt keisersnitt med spinalbedøvelse eller epidural. Liker ikke tanken på å kjenne at noen skjærer i meg i det hele tatt, for å si det mildt. Men om det er det som skal til for at jeg til slutt skal få regnbuebarnet mitt, ja, da vil det være det minste problemet.

I går ettermiddag mistet jeg nettforbindelsen idet jeg skulle til å skrive dagens innlegg. Først mistenkte jeg ustabil wifi-forbindelse og gikk over til mobildata, men jammen var ikke den brutt også 🙁 Da skjønte jeg at det måtte være tordenværet som buldret i vei utenfor som måtte være synderen.

Jeg ble helt paff, for dette var en strek i regningen. Ikke hadde jeg spesielt lyst til å se på fjernsyn heller. Redningen ble kriminalromanen som lå på nattbordet. Tenk, jeg måtte til pers og lese god, gammeldags papirbok igjen(!) Både google, Netflix og blogg.no måtte bare vente så lenge.

Så jeg fikk ikke fortalt at østrogenplasteret fortsatt hang på, til tross for at jeg hadde glemt å vente med å smøre meg inn med bodylotion først her forleden. I kveld er det allerede på tide å bytte igjen. Har lagt det nye plasteret fram på nattbordet for at det ikke skal gå i glemmeboken enda en gang. Jeg stoler virkelig ikke på meg selv for tiden.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

I går var jeg på ny ultralydundersøkelse og fikk beskjed om at det var “perfekte forhold” i livmoren. Selv om jeg er blitt ganske bortskjemt etterhvert med at det som regel er det, kan jeg aldri få det bekreftet nok. For man vet jo aldri når hellet kan snu …

I dag har jeg vært en tur hos fertilitetsakupunktøren, og i morgen skal jeg som tidligere nevnt ha oppstart med progesteronpiller. Dem tar jeg om kvelden siden de kan virke søvndyssende.

Ellers skjer det ikke noe mer på fertilitetsfronten annet enn at jeg fortsatt tar jerntilskudd for å øke lageret mest mulig før en ev. graviditet. Foreløpig har jeg nemlig aldri hatt problemer med for høyt nivå av ferritin, men jeg har erfaring med at det har sunket drastisk etter begge fødslene. Nok jern er viktig når man er gravid; det tror jeg de fleste vet. Det jeg imidlertid ikke var klar over tidligere, er at man bør være forsiktig med jerntilskudd under svangerskapet, ihvertfall i høye doser, så derfor gjelder det å fylle på før. Man lærer så lenge man lever. Jeg har ofte klagd over at primærhelsetjenesten vet for lite om svangerskap, men akkurat dette har jeg faktisk lært av fastlegen.

Jeg er ganske pumpa nå. Det høres kanskje overdrevent ut for alle som har et normalt funksjonsnivå, men for meg holder det i massevis å ha vært ute av huset i drøye fem timer i dag, selv om jeg strengt tatt ikke har arbeidet i ordets tradisjonelle forstand.

Tidligere denne uken kretset dagen rundt første timen hos ny hodeterapeut. Jeg var skikkelig spent på forhånd siden jeg har hatt litt blandet erfaring med slike etter at jeg ble englemor. Heldigvis ble jeg tatt godt imot. Bare det gjør at jeg har fått senket skuldrene flere hakk. Vedkommende poengterte at det ikke var det spor rart at opplevelsene mine hadde satt seg i kroppen og bl.a. ført til kognitiv svikt. Forhåpentligvis greier han å gjøre noe med det.

En lege har for øvrig uttalt at bare jeg får meg et levende barn, vil jeg nok komme på rett kjøl igjen … Om jeg ikke hadde trodd på det, ville jeg ikke ha turt å prøve å få barn på nytt. Heldigvis har jeg en ungdommelig, sprek mor som stiller opp som forsikring. Og når jeg tviler, minner jeg meg selv om en dame som ble lam i nesten hele kroppen etter en trafikkulykke og likevel vågde å bli mor etterpå. Hun hadde riktignok en mann til hjelp, men det får mine egne helseutfordringer til å fremstå som rene barnematen i sammenligning. En ting er i alle fall sikkert: Dette hjerteplasteret ville aldri ha manglet kjærlighet <3

God pinse!

Jeg kom meg aldri så langt at jeg fikk lagt meg nedpå i tide i går, så jeg måtte komme meg av gårde til de sosial begivenhetene uten en blund på øyet først. Panikken steg i takt med at klokka tikket ned. Heldigvis meldte jeg ikke avbud i siste liten, men valgte likevel å la det stå til. For denne gangen gikk det faktisk bra.

Ikke bare bra i betydningen at jeg greide å gjennomføre med et nødskrik og var sjeleglad da det endelig var over (slik som på sorgseminaret i fjor høst), men bra i betydningen at jeg nesten ikke trengte å anstrenge meg og attpåtil slapp å føle meg som en vridd vaskefille etterpå. Armert med rosenrot innabords, Paracet parat i håndvesken (som jeg for øvrig slapp å ty til) og nyvasket hår, lot jeg adrenalinet sørge for resten.

Det er alltid et sjansespill med lunefull helse, men denne gangen holdt det altså. Til gjengjeld har jeg sovet ut som en tenåring i formiddag og dermed unngått å våkne opp med hodepine, jippi! 🙂 Om jeg skulle gått på arbeid i dag, hadde jeg imidlertid aldri kunnet vært med i går.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Sånn er det bare, men jeg gleder meg over alle fremskritt jeg har. I tiden før jeg ble gravid med Lille mirakel, hadde jeg nemlig ikke klart det. Da hadde jeg mer enn nok med et vennetreff på dagtid en gang i uken, og knapt nok det.

I dag må jeg huske på å ta filgrastim igjen, noe jeg allerede har holdt på å glemme flere ganger. Mao best å få det gjort før det forsvinner ut av hukommelsen på nytt, men siden jeg prøver å sette sprøyten på sånn noenlunde samme tid av dagen hver gang, har jeg villet vente litt til.

Kanskje dumt at jeg ikke har lagt det inn på mobilalarmen, men så lenge jeg ikke har mobilen med meg overalt i leiligheten, vil jeg ikke nødvendigvis få det med meg om den ringer mens jeg er på et annet rom, så det kan gi falsk trygghet. Og det å måtte drasse rundt på mobilen hele tiden, gjør meg skikkelig stressa, så det prøver jeg å unngå for å skjerme meg selv.

Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men noen ganger har jeg vært så fjern i det siste at jeg har prestert å forlate huset på tøfler og ikke merket noe før jeg var langt oppi gata. Snakk om distré! Jeg er jo ikke sånn til vanlig, så jeg forstår ikke en gang selv hvordan jeg får det til. Man må jo bare le, men samtidig skremmer det meg at jeg ikke har kontroll.

Rundt 17. mai oppdaget jeg forresten en ny blogg her inne. Den het da LenaLykke, men har nå byttet navn til Tastaturheks. Vel verdt et daglig besøk 🙂 Ellers har jeg blitt litt lei av Pilotfrue. Hun skriver fortsatt interessante innlegg om parforhold og barnestell, men alle reklametingene kjeder meg rett og slett. Har også hørt på noen av podcastene, men gikk fort lei der også. Jeg er nok bare ikke i målgruppen, så ikke til forkleinelse for Pilotfrue. Hadde jeg vært tjue år yngre, hadde jeg kanskje syntes venninnepratene på podcasten var kjempespennende, men det er noe med “been there, done that” som kommer med skjells år og alder.

Så etter at Kjerringtanker har oppsummert en hel del av siste nytt i livet til Sophie Elise, lot jeg meg friste til å svippe innom bloggen hennes istedet. Og jammen hadde ikke Kjerringtanker rett – om man bare skumleser over de utallige reklameinnslagene, står det faktisk en god del vettuge ting der. Ikke var det mye negativitet å spore heller. Så jeg skal slett ikke se bort fra at jeg kommer til å avlegge et besøk igjen 😉

I feminismens navn syns jeg faktisk hun er et forbilde som våger å stå fram med skadene plastiske operasjoner kan føre med seg, i dette tilfelle “pynting” av nesen. Det er veldig viktig at det kommer fram til skrekk og advarsel, så folk virkelig forstår hva de begir seg ut på, hvilken risiko de tar og hvilken pris de kan ende opp med å betale (i dobbel forstand). For altfor mange tenker tydeligvis ikke over konsekvensene før det er for sent, og det er en skremmende utvikling. Jeg så akkurat en serie på NRK (fra BBC) om emnet, “Nyskilt og fettsugd”, som jeg kan anbefale.

Denne artikkelen på Norsk Helseinformatikks nettsider illustrerer ganske godt hvordan jeg har hatt det etter at jeg mistet tvillingene:

Det finnes ulike former for komplisert sorg. Den vanligste er sorgen som ikke går over – og som også kalles forlenget sorg eller kronisk sorg.

Av: Marthe Lein, journalist
Publisert: 11.05.2017

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Å miste noen som står en nær, fører i de fleste tilfellene til sorg. For noen kan sorgreaksjonen blir spesiell strevsom, vedvarende og kronisk.

Dette kalles forlenget, eller kronisk sorg. Nå blir det foreslått at forlenget sorg-forstyrrelse skal bli en egen diagnose.

Les vårt intervju med Pål Kristensen, psykologspesialist og dr.philos ved senter for krisepsykologi i Bergen. Her svarer han blant annet på hva forlenget sorg er, risiko og helseproblemer knyttet til denne type sorgreaksjon.

Intens lengsel og meningsløshet
Forlenget sorg er den vanligste typen komplisert sorg hos voksne som inntreffer etter at nære og kjære dør.

– Dette er en sorgreaksjon som vedvarer med uforminsket intensitet over lang tid med påfølgende funksjonstap i hverdagen. Typiske reaksjoner er intens lengsel etter eller overopptatthet av avdøde, vansker med å godta dødsfallet, meningsløshet i tilværelsen, opplevelsen av at man har mistet en del av seg selv, sinne og bitterhet for å nevne noen, sier Pål Kristensen.

– Hva er de fremste forskjellene mellom forlenget sorg og normal sorg?

– Den mest åpenbare forskjellen er at mens man ved “normal” sorg gradvis gjenvinner funksjonsnivå over tid, fortsetter man ved forlenget sorg å slite med sorgen i hverdagen. De umiddelbare reaksjonene vedvarer med uforminsket styrke.

Ikke depresjon
– Hva skiller forlenget sorg fra depresjoner?
– For det første vil en nøkkelvurdering for å skille mellom forlenget sorg og depresjon være om innholdet i tanker og følelser hos den etterlatte fortsetter å kretse rundt den man har mistet (forlenget sorg) eller om de er mer frittflytende og generaliserte og i mindre grad knyttet til selve tapet (depresjon). For det andre er intens og vedvarende lengsel etter avdøde et kjernesymptom ved forlenget sorg, hvilket ikke er tilstede ved depresjon. For det tredje vil man ved depresjon ofte ha en følelse av verdiløshet og selvforakt, hvilket ikke er typisk ved forlenget sorg.

– Hvilken hjelp eller behandling vil være aktuell for en person med komplisert sorg?

– Sorg-spesifikk psykoterapi har vist seg i flere studier å ha god effekt ved forlenget sorg. Medikamenter kan også være indisert ved samtidig depresjon (oppfyller kriterier for mer enn en psykisk lidelse).

– Er det mulig å forebygge – slik at sorgen blir normal og ikke forlenget?

– Vi har enn så lenge ingen gode studier som viser at tidlig intervensjon kan forebygge utviklingen av forlenget sorg. Her er det store kunnskapshull.

Fysiske helseplager
– Hvor mange utvikler kompliserte sorgreaksjoner – og er det enkelte som har større risiko for dette?

– En nylig publisert metaanalyse fant at man ved forventede dødsfall kan regne med at omtrent 10 prosent vil utvikle forlenget sorg. Men tallene er ofte vesentlig høyere hos etterlatte som har opplevd brå, voldsomme dødsfall som ulykker, selvmord, drap og katastrofer. Nærhet i relasjon til avdøde anses som en av de viktigste risikofaktorene. Derfor finner vi ofte at foreldre som mister barn, er særlig utsatt for å utvikle forlenget sorg. Men også det å ha slitt med psykiske vansker før tapet, øker risikoen for forlenget sorg.

– Hvilke helseproblemer ser du i forbindelse med sørgende?

– Studier har vist at det å oppfylle kriteriene for forlenget sorg predikerer langvarige fysiske eller psykiske plager som hjerteproblemer, immunologisk dysfunksjon, hypertensjon, depresjon, suicidaltanker, redusert livskvalitet og økt forbruk av tobakk og alkohol, uavhengig av andre psykiske lidelser. Økt forekomst av søvnvansker, hyppigere legebesøk, sykmeldinger og sykehusinnleggelser er også påvist.

Ny diagnose
– Forlenget sorg hos barn og hos voksne – er symptomene de samme for begge?

– Forlenget sorg oppstår også hos barn og unge, men det er neppe den vanligste formen for komplisert sorg hos denne gruppen. Her ser vi oftere en sterkere unnvikende sorgreaksjon – altså at barn og unge unnviker å tenke på eller snakke om det de har opplevd eller følelser knyttet til tapet. Vi tror dette kan ha sammenheng med manglende erfaring i å håndtere eller regulere sterke følelser. Ellers er det enn så lenge ikke utviklet aldersadekvate kriterier for barn og unge i ICD-11, hvilket er en stor svakhet, sier Kristensen.

ICD er den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer. WHO arbeider for tiden med en omfattende revisjon av klassifikasjon for sykdommer og helseproblemer. Dette skal bli ICD-11.

– «Forlenget sorglidelse» er foreslått som ny sorgdiagnose. Hvorfor?

– Hovedgrunnen er at man i klinikk lenge har sett og beskrevet personer som sliter med sorgen og det å gjenvinne funksjon etter et betydelig tap, og som har vært noe annet enn en depresjon. Problemet har vært at man ikke har hatt nok kunnskap om hvordan man skal gi adekvat hjelp og støtte til personer som strever med sorgen. En egen sorgdiagnose kan selvfølgelig ha uheldige konsekvenser i form av overdiagnostisering og sykeliggjøring av en normal reaksjon, men det kan også øke anerkjennelsen for de som sliter med sorgen, utvikle gode behandlinger og gi økte midler til forskning. Fra midten av 1990 tallet og frem til idag har det vært gjennomført mye god forskning som peker på at forlenget sorg er en unik tilstand som skiller seg fra andre psykiske lidelser, og som har en like stor og negativ innvirkning på daglig fungering.

© 2017 Norsk Helseinformatikk AS.

Da jeg nylig brukte et innlegg fra bloggen “kampenforlivet” som inspirasjon, utelot jeg med vilje to av tipsene fordi de ikke passet så godt i livet mitt. Her skal jeg utdype hvorfor og hva som funker bedre for meg:

1.Ta deg tid til å gå ut
Legg igjen telefonen, ta deg en 10 minutters pause ut i naturen og se, lytt, føl! Det vil senke pulsen din og stresshormonene dine.

Dette må være universalmedisinen til nordmenn flest, og det er nærmest som å banne i kjerka å si seg uenig i det. Men for å unngå å havne i en diskusjon jeg er dømt til å tape, la meg heller bare sette en strek før vi en gang får begynt og forklare følgende:

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Om jeg skal ta meg 10 minutter utenfor utgangsdøren, er det ikke først og fremst naturen som møter meg, men folk, biler, sykler, sparkemopeder, rullebrett, busser, trikk, t-bane, byggearbeider, overfylte fortauer og atter folk. Man dumper borti folk og kjøretøy hvor man enn snur og vender seg, og bråket kan innimellom være øredøvende. Jeg tror dere skjønner tegningen.

Om jeg trenger en 10 minutters pause for å senke stressnivået, setter jeg meg heller inn på et stille rom med en varm kopp te og pus som selskap. Der er det ingen som skubber borti meg fordi jeg et øyeblikk glemmer å følge med på omverden, ingen jeg plutselig står i veien for fordi jeg velger å stoppe opp. Aller helst har jeg vinduet åpent så jeg får meg litt frisk luft i samme slengen, men om det er byggearbeider i nærheten eller naboene bråker i hagen, er det bedre å lukke vinduet og heller stenge rabalderet ute.

Men en ting er vi enige i, “kampenforlivet”-bloggeren og jeg: Mobilen må bli igjen et annet sted.

2. Gjør de små tingene først
Små ting vi ofte utsetter i hverdagen, som klesvask, oppvask, rydding, betale en regning. Alt dette vil vokse til store ting som vil ta for mye plass i livet ditt. Det kjappeste er å ta det med en gang.

Forsåvidt en filosofi jeg må si meg enig i og ofte selv følger, men det er ikke alltid den fungerer etter hensikten. For de av dere som har studert, så husker dere kanskje igjen at det plutselig ble veldig fristende å gjøre tusen småting for å unngå å ta fatt i de viktigste oppgavene, som oppgaveskriving og eksamenslesing. Dermed ble de små tingene som man “bare skulle gjøre først”, verdens beste unnskyldning for å utsette det man egentlig burde prioritere å sette i gang med.

For når man føler seg stresset og overveldet, er det ofte enklest å konsentrere seg om de små oppgavene, selv om det er noe annet som er viktigere og haster mer. Trikset mitt er da å dele den større, vanskelige oppgaven opp i små delmål for meg selv. Om jeg kun fokuserer på å gjennomføre en bit om gangen, blir det mindre skremmende å sette i gang. Selvfølgelig med planlagte pauser og små belønninger på veien 😉 Denne teknikken var det i sin tid en gammel og vis lærer på videregående som tipset meg om.

I dag morges da jeg var på vei inn i dusjen, kom jeg pluselig på at det jo var nå jeg skulle bytte østrogenplaster. Det hadde jeg helt oversett da jeg gjennomgikk behandlingsplanen fra klinikken og la opp timeplanen denne uken. Der står det nemlig bare at oppstart med plaster var forrige tirsdag, og at de skulle byttes to ganger i uken. Etter det har jeg selv regnet ut at jeg må bytte hver tirsdag morgen og fredag kveld og minnet meg selv om det flere ganger, men uten å skrive det ned noe sted.

Det siste var tydeligvis en stor tabbe, for jeg vet aldri når det plutselig glipper i hodet mitt for tiden. Bare for å illustrere enda tydeligere, så tenkte jeg først at det var best å vente med byttingen til etter at jeg var ferdig i dusjen og minnet meg selv om at jeg måtte vente med å smøre meg inn med bodylotion så det nye plasteret ville henge bedre på. Hvem tror dere det var som hadde glemt hele plasteret da hun kom ut av dusjen? For sikkerhets skyld hadde jeg smurt inn hele bikiniområdet med et tykt lag krem hele to ganger før jeg kom på det igjen.

Gode råd var dyre, jeg lå allerede et par timer etter den opprinnelige timeplanen, så jeg endte opp med å ta en bomullsdott og dynke den med den første og beste flasken jeg fant på badet, nemlig aloe vera-ansiktsvann. Deretter tørket jeg bort kremen der jeg ville ha plasteret. Først etterpå gikk det opp for meg at Pyrisept eller kanskje til og med rent vann fra springen sikkert hadde vært det beste. Vel, vel, om plasteret begynner å løsne, får jeg bare prøve å klistre over med litt plastertape, men da må jeg nok en tur til apoteket først.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Filgrastimsprøyten var vanskeligere å sette på søndag enn forrige gang. Det sved litt etterpå og rant en dråpe ut igjen. Til gjengjeld var utslettet dagen etter (altså i går) mye mindre enn det som kom etter det første stikket, som fortsatt vises like mye. Det er godt jeg ikke skal sette flere sprøyter etter i morgen. Neste runde blir i selve innsettsyklus.

I morgen har jeg i tillegg lagt inn i timeplanen at jeg må komme i gang med visumsøknaden. Det nærmer seg nemlig nordmenns skoleferie og rushtid på konsulatet, så jeg kan fort få dårligere tid enn det kan se ut på papiret.

Torsdag skal jeg som tidligere nevnt på ny ultralyd. Målet med undersøkelsen er å måle tykkelse og struktur på endometriet og sjekke at jeg ikke har noen store follikler eller cyster. Vanligvis hindrer man folliklene i å vokse og modnes med så høye doser østrogen som jeg går på nå, men det er alltid best å dobbeltsjekke. Endometriet får ellers litt ekstra drahjelp av den høye E-vitamindosen jeg tar. Det er et velkjent triks for å få endometriet til å øke tykkelsen. Tror det styrker østrogenpåvirkningen.

Fredag skal jeg som sagt tilbake til fertilitetsakupunktøren. Når det nærmer seg innsett, må jeg til pers to ganger i uken, men foreløpig holder det stort sett med en. Skjønt det hadde nok vært ideelt med to nå også, men jeg må prioritere. For mange avtaler genererer stress, og da har jeg kommet frem til at behandlingen lett kan virke mot sin hensikt. Særlig nå som jeg prøver å konsentrere meg om å få unnagjort mest mulig andre ting, så jeg slipper å plages med dårlig samvittighet når jeg suges inn i hormontåken for alvor og går inn i rugetiden.

Den dårlige nyheten er at jeg våknet altfor tidlig i dag. Kombinert med at jeg sovnet litt senere enn ellers i natt, betyr det at jeg er dødstrøtt og må få lagt meg nedpå litt nå – ellers har jeg ingen sjanse til å greie å gjennomføre arrangementet jeg har meldt meg på i kveld.

Det er mandag, og igjen har jeg hentet inspirasjon fra bloggen “kampenforlivet” og laget min egen kortversjon:

Tips til hvordan du selv kan ta kontroll i hverdagen

1. Sett deg mål for uken
Hva vil du få til denne uka – har du noe du vil gjøre eller få til? Lukk øynene, og kjenn på hvordan det vil føles når du har nådd målet ditt. Ta med deg denne følelsen resten av uka, og føl på den hver gang du står fast på veien til målet.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Om jeg ikke tar for mye feil, kalles dette visualiseringsteknikk. Det er uansett en metode jeg har benyttet meg mye av og fortsatt bruker den dag i dag. Uten den tviler jeg på om jeg hadde greid å holde ut så lenge.

2. Lær deg det magiske ordet “NEI”
Det er ingenting som er mer frustrerende når noen sier “ja”, men ikke gjør det allikevel. Har du ikke tid, lyst eller overskudd? SI NEI! Uansett hvem det er, så er det bare DU som vet om du har tid nok. DU bestemmer over ditt eget liv.

Etter at jeg mistet barna mine, er det blitt klarere for meg enn noen gang før hva jeg vil prioritere mens jeg fortsatt lever. Jeg tenker mye oftere over hva jeg tror jeg vil være glad for eller angre på når jeg ligger på dødsleiet.

3. Skru av telefonen
Å være “PÅ” hele tiden er en av de største stressfaktorene i livet ditt. Skru av minst en time på dagtid og en time før leggetid. Denne tiden bruker du på noe som betyr noe og gir deg noe.

I realiteten skrur jeg i perioder av mye mer enn det. Det handler delvis om at jeg har hatt stillinger der jeg måtte være tilgjengelig absolutt hele tiden, så hjernen min forbinder det med arbeid og plikt. Men det handler også om at jeg har behov for alenetid eller fullt fokus på dem jeg til enhver tid er sammen med. Akkurat nå ligger f.eks. mobilen på stillemodus med skjermen vendt fra meg på nattbordet, og på lørdag mens jeg traff venninner på kafe lå den pent på stillemodus nede i vesken.

4. Gjør en ting ferdig om gangen
Da slipper du tenke på det som ikke er gjort når du setter i gang med neste oppgave, enten det er på jobb eller hjemme.

Dette er min tommelfingerregel for å holde tunga rett i munnen. Vil sikkert bli en stor utfordring om jeg skulle være så heldig å få småbarn i hus, men enn så lenge er det denne metoden som fungerer best for meg.

5. Sist, men ikke minst: Stol på deg selv!
Du er unik fordi du er deg! Stol på målet ditt, la tvilen fare og kritikere ikke få plass. Din drøm kan nås så lenge du jobber MOT den. Hent frem din indre drivkraft, og stol på at du klarer så mye mer enn du kanskje tror.

Som en klok dame nylig sa til meg: “Om du ikke prøver, vil det iallfall ikke bli noe barn.” Så selv om jeg ikke er helt “amerikansk” og tror jeg kan oppnå hva som helst, bare jeg vil det nok, så har jeg likevel stor tro på at man kommer langt med målrettet satsing. Og hva man aller helst vil, er det ingen andre enn en selv som kan vite. Noen ganger må man grave dypt for å finne ut av det. Jeg har sett døden i hvitøyet og vet nå hvor mye jeg er villig til å ofre for en dag å kunne holde et levende barn i armene.

Jeg våknet i dag til boring og hamring i huset. Det har vært så mange fridager i det siste at jeg nesten hadde glemt at naboen holder på å renovere leiligheten for tiden. De innleide arbeiderne starter ganske tidlig, og et par ganger har de tatt vannet også, men heldigvis ikke lenger enn i en time. Ble riktignok litt stress da jeg ikke visste om det på forhånd og ikke hadde rukket å dusje først … Men, men, små irritasjonsmoment i hverdagen som er ubetydelige i den store sammenhengen.

Jeg er mer opptatt av at jeg føler meg ganske utslått for tiden, dvs. mer enn ellers. Er ganske pigg i noen timer midt på dagen, men sover lenge om morgenen og må legge meg tidlig om kvelden. Det kan ha mange årsaker, men jeg mistenker at en av dem er overdose av østrogen. Dessuten er det mange ting som skjer for tiden, både av positive og mer krevende ting, så jeg får vel bare ta det som det kommer og stå i det. Er bedre å få det unnagjort nå enn etter innsett.

På fertilitetsfronten skjer det fire viktige ting denne uken: På onsdag skal jeg sette siste sprøyten (for denne gang) med filgrastim. På torsdag skal jeg på ultralydundersøkelse (første av to i denne syklusen). På fredag skal jeg ha ny runde hos fertilitetsakupunktøren, og på lørdag har jeg oppstart med progesterontilskudd.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Ellers skal jeg starte hos ny hodeterapeut i dag og er ganske spent på det. Håper kjemien stemmer. I morgen skal jeg på hyggelig sosialt arrangement om kvelden som jeg i utgangspunktet gleder meg til, men siden kveldsaktiviteter er en stor utfordring for tiden, håper jeg at jeg får sove lenge i morgen tidlig.

I helgen har jeg vært relativt fornøyd med matregimet mitt, både med hensyn til smak og ernæring. Det jeg kanskje var minst fornøyd med, var at kyllingen jeg bestilte på kafe, badet i aioli. Aioli er godt, men døden når man skal passe på kaloriene 🙁 Det stod ingenting om det på menyen, og jeg kom ikke på å spørre om det på forhånd i farten. Vel, vel, jeg gidder ikke å lage masse oppstyr om sånt når jeg er i godt selskap, men kyllingfileten var ihvertfall uvanlig saftig og god. Får heller notere meg bak øret at den retten må unngås i nærmeste fremtid.

Da var jeg mer fornøyd med min egen mer eller mindre improviserte kreasjon i går: kalkunmedaljonger stekt i olivenolje med masse aubergine, squash og hermetisk sopp (ja, fersk sopp er selvsagt tusen ganger bedre, men magen min er dessverre ikke enig), servert med ferske pastaputer fylt med sopp fra Jacobs. Jeg spiste også flere kokte egg som pålegg i løpet av gårsdagen.

Egg er skikkelig digg på mange måter: mettende, blodsukkerstabiliserende, næringsrikt, kalorifattig og bra for fertiliteten – kan det bli bedre?! I tillegg har jeg gjort en innsats for å spise mer bær og har helt innpå blåbær og bringebær (gjerne med Røros-yoghurt naturell for tarmfloraen) med jevne mellomrom hele helgen.

Jeg har ingen planer om å bli ernæringsguru for resten av livet, men akkurat nå blir alt som kan fremme neste forsøk, et stort prosjekt som jeg velger å fokusere på i en begrenset periode. Skulle det ikke gå allikevel, har jeg i alle fall prøvd. Det skader heller ikke om det kan bedre helsen litt, selv om jeg strengt tatt har mest tro på at det er hodet mitt som trenger å leges – til tross for alle de konkrete fysiske utslagene som er krevende nok i seg selv.

Men egentlig kan man ikke skille kropp og sinn fra hverandre, så det er bare dumt å drive slike akademiske øvelser. Det beste jeg kan gjøre nå, er å redusere stressnivået, så jeg slipper å få forhøyede betennelsesverdier og et overaktivt immunforsvar som jeg har hatt tidligere. Akkurat nå er jeg faktisk mindre allergisk mot pollen enn før, så prøvene jeg tok hos fastlegen i vinter, viste seg å holde stikk – bank i bordet! 🙂

Og når vi først snakker om fysiske plager, har jeg tidligere nevnt at jeg fikk hemorrider for første gang etter fødselen av Lille mirakel. Siden jeg aldri hadde vært plaget av dette før, var jeg usikker på hva jeg skulle gjøre med det, men da jeg endelig husket å nevne det for gynekologen, sa han at det beste bare var å la det gå over av seg selv – og det har det jammen gjort 😀

Den irritable urinblæren min har også gitt seg etter siste fødselen. Jeg løper rett og slett mye mindre på toalettet enn før, så når jeg endelig må, er blæren virkelig full også. Jeg begynner å mistenke at dette kan være grunnen til at urinen har skummet – for jo lenger den får ligget og godgjøre seg i blæren, desto mer bakterier får tid til å bygge seg opp. Det er forsåvidt litt betenkelig, men siden jeg ikke har slitt med urinveisinfeksjon, velger jeg å tro at det ikke er så farlig likevel.

Etter utskrapningen i Russland har bekkenbunnen endelig fått strammet seg opp igjen, så det er helt slutt på urinlekkasjer også. Ikke at jeg har vært så fryktelig plaget fra før, men det gjør jo automatisk at man blir mer påpasselig med å tømme blæren. Det eneste jeg lurer på, er om jeg muligens kan være litt dehydrert sammenlignet med tidligere, for det kan visst også føre til at urinen skummer, men samtidig tror jeg faktisk at jeg drakk litt for mye før, for nå har saltnivået mitt i blodet endelig blitt normalt etter å ha ligget for lavt i mange år.

Jeg skriver mye av dette som egenterapi, men om det bare hadde vært for det, kunne jeg latt være å publisere innleggene, så det er en annen grunn også: Jeg ønsker å nå ut til et smalt publikum som søker informasjon om dette feltet, for disse opplysningene er ikke så lett tilgjengelige når man står på utsiden eller helt i startgropen. Det er gjerne først når alt er over at man endelig sitter med fasiten.

Selv var jeg altfor avhengig av helsepersonell – som enten visste for lite eller opplyste for lite – i begynnelsen av prosessen, og det tok meg opptil flere år å finne ut av selv den minste ting. Det er et smalt område med mange praktiske detaljer som man gjerne ikke har tenkt over før man står midt oppi det, og da kan det fort komme som julekvelden på kjerringa og medføre mye unødvendig stress. Og da har jeg ikke en gang nevnt den følelsesmessige delen … Det er lett å føle seg både overveldet og alene, selv for de som gjennomgår dette som par.

Samtidig kjenner jeg på en dobbelhet, for jeg har ikke lyst til å tiltrekke meg utenforstående som kanskje bare vil harsellere med hele greia. Det er mulig jeg tar feil her, men jeg innbiller meg at jo flere lesere jeg får, desto større risiko er det for at jeg fanger oppmerksomheten til noen av de beryktede nettrollene. Jeg vil heller ikke at folk i omgangskretsen (utenfor fertilitetsmiljøet vel å merke) skal snuble over bloggen og kjenne meg igjen.

Derfor skriver jeg ofte lite iøynefallende overskrifter med vilje og unngår å gi altfor detaljerte beskrivelser fra livet mitt utenom fertilitetsbehandlingen. Det er også en grunn til å unngå personlige bilder. Jeg har gjort et par unntak fra regelen, men det er alltid med hjertet i halsen, så jeg foretrekker å holde meg i komfortsonen.

Nå er kaffen blitt kald igjen … på tide å legge bloggskrivingen fra meg for denne gang!

Jeg var tilbake fra søndagsturen etter knapt halvannen time. Det ble riktignok ikke noen benkesliting på veien, men et stopp i kø foran en kiosk i parken der jeg kjøpte med meg en caffe latte som jeg nippet til på resten av turen. Vi ble også stående og se litt på alle hundene som løp rundt og lekte sammen.

Temperaturen var akkurat passe, sol og vind ikke for sterke og det var oppholdsvær. Likevel gikk det ikke like lett som forrige søndag. Kroppen strittet liksom litt imot denne gangen, særlig hoftene, så derfor ble turen ditto kortere. Men selv om jeg følte meg ganske pumpa etterpå, og hoftene verker fremdeles, var det godt å få seg litt frisk luft.

Det eneste som ikke er blitt borte, er angsten. Den forsvant mens jeg var ute på tur, men kom tilbake igjen med en gang jeg kom innenfor døren. Jeg tror jeg vet hvorfor. Jeg har nemlig en god del ting foran meg nå som jeg gruer meg til. Det gir meg samme følelsen som da høsten kom og det snart var tid for skoletannlegen ….

Når jeg får det sånn, prøver jeg å sortere mellom viktige og mindre viktige ting, slik at jeg kan legge det som haster minst til side og heller fokusere på det som ikke kan vente. Da blir det ofte litt mindre overveldende. Denne teknikken lærte jeg lenge før jeg fikk klinisk angst, og den klarer ikke å trylle angsten helt bort, men stort sett blir den ikke like lammende. Ett skritt om gangen …

For øvrig skjedde det noe rart rundt 17. mai en gang. Da ble jeg logget ut flere ganger mens jeg skrev på et innlegg. Måtte logge meg inn igjen på nytt for så å bli kastet ut igjen. Aner ikke hva som skjedde og hva som gjorde at jeg til slutt fikk lov til å publisere innlegget likevel, men etter det så det ut til at kommentarinnstillingene mine var blitt endret – både for min kommentering på andre blogger og for andres kommentering på min.

Blant annet fikk jeg endelig kommentert hos metteask igjen (som jeg ikke hadde fått siden vi byttet plattform), mens kristinshverdagsblogg ikke lenger fikk kommentere hos meg. Merkelige greier, men nå har jeg nettopp funnet frem til noen innstillinger som jeg har fått rettet på, så håper kristinshverdagsblogg har fått tilgangen tilbake! Tålmodigheten min med tekniske finurligheter er omtrent like dårlig som innsikten 🙁

Nå er det snart på tide å ta neste sprøyte med filgrastim. Ampullen står klar i kjøleskapet … Like greit å bli ferdig med det før jeg blir for trøtt.

I kveld skal jeg se Wisting på TV3 som siste post på programmet før jeg går og legger meg. Serien går egentlig på torsdager, men kl. 22.30 blir for sent for meg, så da venter jeg heller til den kommer i reprise kl. 21 på søndager. Jeg har lest begge bøkene som den bygger på, men må innrømme at jeg bare husker små bruddstykker av plottet.