Da jeg nylig brukte et innlegg fra bloggen “kampenforlivet” som inspirasjon, utelot jeg med vilje to av tipsene fordi de ikke passet så godt i livet mitt. Her skal jeg utdype hvorfor og hva som funker bedre for meg:
1.Ta deg tid til å gå ut
Legg igjen telefonen, ta deg en 10 minutters pause ut i naturen og se, lytt, føl! Det vil senke pulsen din og stresshormonene dine.
Dette må være universalmedisinen til nordmenn flest, og det er nærmest som å banne i kjerka å si seg uenig i det. Men for å unngå å havne i en diskusjon jeg er dømt til å tape, la meg heller bare sette en strek før vi en gang får begynt og forklare følgende:
Om jeg skal ta meg 10 minutter utenfor utgangsdøren, er det ikke først og fremst naturen som møter meg, men folk, biler, sykler, sparkemopeder, rullebrett, busser, trikk, t-bane, byggearbeider, overfylte fortauer og atter folk. Man dumper borti folk og kjøretøy hvor man enn snur og vender seg, og bråket kan innimellom være øredøvende. Jeg tror dere skjønner tegningen.
Om jeg trenger en 10 minutters pause for å senke stressnivået, setter jeg meg heller inn på et stille rom med en varm kopp te og pus som selskap. Der er det ingen som skubber borti meg fordi jeg et øyeblikk glemmer å følge med på omverden, ingen jeg plutselig står i veien for fordi jeg velger å stoppe opp. Aller helst har jeg vinduet åpent så jeg får meg litt frisk luft i samme slengen, men om det er byggearbeider i nærheten eller naboene bråker i hagen, er det bedre å lukke vinduet og heller stenge rabalderet ute.
Men en ting er vi enige i, “kampenforlivet”-bloggeren og jeg: Mobilen må bli igjen et annet sted.
2. Gjør de små tingene først
Små ting vi ofte utsetter i hverdagen, som klesvask, oppvask, rydding, betale en regning. Alt dette vil vokse til store ting som vil ta for mye plass i livet ditt. Det kjappeste er å ta det med en gang.
Forsåvidt en filosofi jeg må si meg enig i og ofte selv følger, men det er ikke alltid den fungerer etter hensikten. For de av dere som har studert, så husker dere kanskje igjen at det plutselig ble veldig fristende å gjøre tusen småting for å unngå å ta fatt i de viktigste oppgavene, som oppgaveskriving og eksamenslesing. Dermed ble de små tingene som man “bare skulle gjøre først”, verdens beste unnskyldning for å utsette det man egentlig burde prioritere å sette i gang med.
For når man føler seg stresset og overveldet, er det ofte enklest å konsentrere seg om de små oppgavene, selv om det er noe annet som er viktigere og haster mer. Trikset mitt er da å dele den større, vanskelige oppgaven opp i små delmål for meg selv. Om jeg kun fokuserer på å gjennomføre en bit om gangen, blir det mindre skremmende å sette i gang. Selvfølgelig med planlagte pauser og små belønninger på veien 😉 Denne teknikken var det i sin tid en gammel og vis lærer på videregående som tipset meg om.