Jeg kom meg aldri så langt at jeg fikk lagt meg nedpå i tide i går, så jeg måtte komme meg av gårde til de sosial begivenhetene uten en blund på øyet først. Panikken steg i takt med at klokka tikket ned. Heldigvis meldte jeg ikke avbud i siste liten, men valgte likevel å la det stå til. For denne gangen gikk det faktisk bra.
Ikke bare bra i betydningen at jeg greide å gjennomføre med et nødskrik og var sjeleglad da det endelig var over (slik som på sorgseminaret i fjor høst), men bra i betydningen at jeg nesten ikke trengte å anstrenge meg og attpåtil slapp å føle meg som en vridd vaskefille etterpå. Armert med rosenrot innabords, Paracet parat i håndvesken (som jeg for øvrig slapp å ty til) og nyvasket hår, lot jeg adrenalinet sørge for resten.
Det er alltid et sjansespill med lunefull helse, men denne gangen holdt det altså. Til gjengjeld har jeg sovet ut som en tenåring i formiddag og dermed unngått å våkne opp med hodepine, jippi! 🙂 Om jeg skulle gått på arbeid i dag, hadde jeg imidlertid aldri kunnet vært med i går.
Sånn er det bare, men jeg gleder meg over alle fremskritt jeg har. I tiden før jeg ble gravid med Lille mirakel, hadde jeg nemlig ikke klart det. Da hadde jeg mer enn nok med et vennetreff på dagtid en gang i uken, og knapt nok det.
I dag må jeg huske på å ta filgrastim igjen, noe jeg allerede har holdt på å glemme flere ganger. Mao best å få det gjort før det forsvinner ut av hukommelsen på nytt, men siden jeg prøver å sette sprøyten på sånn noenlunde samme tid av dagen hver gang, har jeg villet vente litt til.
Kanskje dumt at jeg ikke har lagt det inn på mobilalarmen, men så lenge jeg ikke har mobilen med meg overalt i leiligheten, vil jeg ikke nødvendigvis få det med meg om den ringer mens jeg er på et annet rom, så det kan gi falsk trygghet. Og det å måtte drasse rundt på mobilen hele tiden, gjør meg skikkelig stressa, så det prøver jeg å unngå for å skjerme meg selv.
Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men noen ganger har jeg vært så fjern i det siste at jeg har prestert å forlate huset på tøfler og ikke merket noe før jeg var langt oppi gata. Snakk om distré! Jeg er jo ikke sånn til vanlig, så jeg forstår ikke en gang selv hvordan jeg får det til. Man må jo bare le, men samtidig skremmer det meg at jeg ikke har kontroll.
Rundt 17. mai oppdaget jeg forresten en ny blogg her inne. Den het da LenaLykke, men har nå byttet navn til Tastaturheks. Vel verdt et daglig besøk 🙂 Ellers har jeg blitt litt lei av Pilotfrue. Hun skriver fortsatt interessante innlegg om parforhold og barnestell, men alle reklametingene kjeder meg rett og slett. Har også hørt på noen av podcastene, men gikk fort lei der også. Jeg er nok bare ikke i målgruppen, så ikke til forkleinelse for Pilotfrue. Hadde jeg vært tjue år yngre, hadde jeg kanskje syntes venninnepratene på podcasten var kjempespennende, men det er noe med “been there, done that” som kommer med skjells år og alder.
Så etter at Kjerringtanker har oppsummert en hel del av siste nytt i livet til Sophie Elise, lot jeg meg friste til å svippe innom bloggen hennes istedet. Og jammen hadde ikke Kjerringtanker rett – om man bare skumleser over de utallige reklameinnslagene, står det faktisk en god del vettuge ting der. Ikke var det mye negativitet å spore heller. Så jeg skal slett ikke se bort fra at jeg kommer til å avlegge et besøk igjen 😉
I feminismens navn syns jeg faktisk hun er et forbilde som våger å stå fram med skadene plastiske operasjoner kan føre med seg, i dette tilfelle “pynting” av nesen. Det er veldig viktig at det kommer fram til skrekk og advarsel, så folk virkelig forstår hva de begir seg ut på, hvilken risiko de tar og hvilken pris de kan ende opp med å betale (i dobbel forstand). For altfor mange tenker tydeligvis ikke over konsekvensene før det er for sent, og det er en skremmende utvikling. Jeg så akkurat en serie på NRK (fra BBC) om emnet, “Nyskilt og fettsugd”, som jeg kan anbefale.