I går ettermiddag mistet jeg nettforbindelsen idet jeg skulle til å skrive dagens innlegg. Først mistenkte jeg ustabil wifi-forbindelse og gikk over til mobildata, men jammen var ikke den brutt også 🙁 Da skjønte jeg at det måtte være tordenværet som buldret i vei utenfor som måtte være synderen.
Jeg ble helt paff, for dette var en strek i regningen. Ikke hadde jeg spesielt lyst til å se på fjernsyn heller. Redningen ble kriminalromanen som lå på nattbordet. Tenk, jeg måtte til pers og lese god, gammeldags papirbok igjen(!) Både google, Netflix og blogg.no måtte bare vente så lenge.
Så jeg fikk ikke fortalt at østrogenplasteret fortsatt hang på, til tross for at jeg hadde glemt å vente med å smøre meg inn med bodylotion først her forleden. I kveld er det allerede på tide å bytte igjen. Har lagt det nye plasteret fram på nattbordet for at det ikke skal gå i glemmeboken enda en gang. Jeg stoler virkelig ikke på meg selv for tiden.
I går var jeg på ny ultralydundersøkelse og fikk beskjed om at det var “perfekte forhold” i livmoren. Selv om jeg er blitt ganske bortskjemt etterhvert med at det som regel er det, kan jeg aldri få det bekreftet nok. For man vet jo aldri når hellet kan snu …
I dag har jeg vært en tur hos fertilitetsakupunktøren, og i morgen skal jeg som tidligere nevnt ha oppstart med progesteronpiller. Dem tar jeg om kvelden siden de kan virke søvndyssende.
Ellers skjer det ikke noe mer på fertilitetsfronten annet enn at jeg fortsatt tar jerntilskudd for å øke lageret mest mulig før en ev. graviditet. Foreløpig har jeg nemlig aldri hatt problemer med for høyt nivå av ferritin, men jeg har erfaring med at det har sunket drastisk etter begge fødslene. Nok jern er viktig når man er gravid; det tror jeg de fleste vet. Det jeg imidlertid ikke var klar over tidligere, er at man bør være forsiktig med jerntilskudd under svangerskapet, ihvertfall i høye doser, så derfor gjelder det å fylle på før. Man lærer så lenge man lever. Jeg har ofte klagd over at primærhelsetjenesten vet for lite om svangerskap, men akkurat dette har jeg faktisk lært av fastlegen.
Jeg er ganske pumpa nå. Det høres kanskje overdrevent ut for alle som har et normalt funksjonsnivå, men for meg holder det i massevis å ha vært ute av huset i drøye fem timer i dag, selv om jeg strengt tatt ikke har arbeidet i ordets tradisjonelle forstand.
Tidligere denne uken kretset dagen rundt første timen hos ny hodeterapeut. Jeg var skikkelig spent på forhånd siden jeg har hatt litt blandet erfaring med slike etter at jeg ble englemor. Heldigvis ble jeg tatt godt imot. Bare det gjør at jeg har fått senket skuldrene flere hakk. Vedkommende poengterte at det ikke var det spor rart at opplevelsene mine hadde satt seg i kroppen og bl.a. ført til kognitiv svikt. Forhåpentligvis greier han å gjøre noe med det.
En lege har for øvrig uttalt at bare jeg får meg et levende barn, vil jeg nok komme på rett kjøl igjen … Om jeg ikke hadde trodd på det, ville jeg ikke ha turt å prøve å få barn på nytt. Heldigvis har jeg en ungdommelig, sprek mor som stiller opp som forsikring. Og når jeg tviler, minner jeg meg selv om en dame som ble lam i nesten hele kroppen etter en trafikkulykke og likevel vågde å bli mor etterpå. Hun hadde riktignok en mann til hjelp, men det får mine egne helseutfordringer til å fremstå som rene barnematen i sammenligning. En ting er i alle fall sikkert: Dette hjerteplasteret ville aldri ha manglet kjærlighet <3
God pinse!
