When you’ve lost it all, that’s when you finally realize that life is beautiful

Det er visst noen som heter Nikki Sixx som skal ha sagt dette. Jeg aner ikke hvem Nikki Sixx er, og akkurat nå gidder jeg ikke å google det heller. Poenget med sitatet er at jeg kjenner meg veldig godt igjen i det.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme dit, og i intermezzoet mellom tapet av tvillingene og Lille mirakel gjorde jeg det ikke heller. Jeg følte meg bare ødelagt. Posttraumatisk vekst var noe jeg kunne se langt etter.

Etter at jeg mistet Lille mirakel, ble det bare enda verre. Jeg nådde den ultimate bunnen. Ikke bare trodde jeg ikke på at jeg noen gang ville greie å reise meg igjen; jeg hadde overhode ingen vilje til å prøve en gang. Nok var virkelig nok.

“Don’t ever let someone tell you that you can’t do something. Not even me. You got a dream, you gotta protect it. When people can’t do something themselves, they’re gonna tell you that you can’t do it. You want something, go get it. Period.” (idlehearts.com)

Man må aldri ta håpet fra mennesker. Det var det de gjorde på fødeavdelingen, og da ville jeg ikke spille mer på lag. Jeg nektet plent å kjempe videre for et liv som i mine øyne ikke lenger var verdt å leve. Jeg orket ikke å fortsette å leve med så mye smerte å bære på og ingen glede igjen til å lindre den. Ferdig snakka.

Det som reddet meg, var at jeg insisterte på å forhøre meg med klinikken i Athen en siste gang før jeg gav fullstendig opp. Der hadde jeg vært i dialog med en kunnskapsrik og hjelpsom lege etter at jeg hadde sendt ned blod fra underlivet i posten for bakteriologisk analyse året før. Jeg skrev til henne fire dager før begravelsen. Da hadde det bare gått fire dager etter at jeg var blitt trillet ut av sykehuset i rullestol.

Hun svarte allerede dagen etter. Jeg glemmer aldri avslutningen på e-posten hennes: “… and of course we wish you the strength to try again and have a healthy baby.” Jeg måtte gni meg i øynene for å se om jeg virkelig hadde lest riktig, for der stod det vitterlig at hun oppmuntret meg til å prøve igjen. Jeg var ikke pasient ved klinikken hennes, og hun prøvde heller aldri å “rekruttere meg” til å bli det, så rådene hennes var ikke økonomisk motivert – i motsetning til hva mange sikkert ville tro.

Istedet rådet hun meg til å ta kontakt med Dr. Nick Wales, en livmorhalsekspert i London som ble regnet som den fremste av de britiske pasientene hennes. Han i sin tur svarte uten å nøle at han trodde jeg ville ha høy sjanse til endelig å lykkes ved å få operert inn en indre cerclage (TAC) før ny graviditet. En liten gnist av håp var blitt tent igjen, og dermed begynte snøballen å rulle.

I forrige terapitime sa den profesjonelle hodelegen min at jeg hadde kommet langt, noe som viste at jeg hadde stor restitusjonsevne tatt i betraktning hvor jeg var da jeg først oppsøkte henne. Jeg tror ærlig talt ikke at jeg hadde vært der nå uten det nye håpet som TAC-en har gitt meg, og det tror jeg også at hun vet. For hun så den store forvandlingen som skjedde på kort tid etter hver av de to operasjonene jeg hadde etter nyttår. Det fikk meg nemlig til å endre fokus fra hjelpeløst offer til en som hadde tatt tilbake kontrollen over eget liv.

Etter det gikk det oppover i raskt tempo, og jeg begynte for første gang siden jeg var gravid med tvillingene å kjenne på ekte glede. Det var nesten tre år siden sist. I mellomtiden hadde jeg bare eksistert, selv da jeg var gravid med Lille mirakel. Jeg kan ikke en gang begynne å beskrive lettelsen over å slippe å kjenne på konstant smerte i sjelen hver bidige dag. Derfra kan det bare gå oppover.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg