I dag er det Kristi himmelfartsdag, og jeg hadde håpet på en hagedag i solen. Istedet blir det innedag i regnet, men det kan også være koselig. Har benkret meg opp med en svær kaffekopp på sengen. Den er allerede blitt tømt *kremt* to ganger (til mitt forsvar: blandet med en stor dose melk), godt akkompagnert med en halv skive dansk rugbrød med fransk camembert og aprikosmarmelade.
Vanligvis er jeg ikke særlig glad i syltetøy, så det er jo tåpelig å få smaken på det nå som jeg skal passe ekstra godt på kostholdet, men jeg er blitt skikkelig hekta på et med aprikos, appelsin og krydder som er lagd spesielt til ost. Kjøpte det selvfølgelig inn til 17. mai, og nå er jeg programforpliktet til å spise det opp, he, he.
Men det var ikke det jeg skulle skrive om i dag – tilbake til den berømmelige behandlingsplanen min (som er like lang som et vondt år): I dag skal jeg sette min aller første sprøyte med Filgrastim, eller GSCF som de kaller det ved klinikken jeg tidligere har vært i kontakt med i Athen.
Slik jeg har forstått det, brukes dette både for å lege livmor etter fjerning av arrvev (slik jeg fikk gjort i St. Petersburg i vinter) og bygge opp en tykkere livmorslimhinne (noe jeg ikke har hatt problemer med så langt), men også for å gjøre livmoren mer mottakelig og dempe et overaktivt immunforsvar som kan gå til angrep på embryoet (jeg har tidligere hatt utslag på lett forhøyet nivå av såkalte “natural killer cells”, eller naturlige dreperceller som jeg tror det egentlig heter på norsk).
Om man prøver å søke på dette hjemme, får man bare opp at det er medisin for kreftpasienter som har gjennomgått cellegiftbehandling, men her befinner jeg meg på dypt vann da jeg ikke har brukt tid på å sette meg inn i noe som ikke har vært relevant for meg.
Kort fortalt har det ikke vært mulig å få tak i denne medisinen til mitt bruk her til lands da de opererer med helt andre doser, så takk og pris at det fortsatt er lov å ta med seg reseptbelagte medisiner til egen behandling gjennom tollen når man er på reise, vel å merke så lenge man har papirene i orden.
Nå står den altså i kjøleskapet og venter på at jeg skal sette den i mageflesket. Kjenner at jeg kan trenge en kopp kaffe til først, he, he. Egentlig er jeg ikke så redd for selve stikkingen lenger, men den mest strevsomme biten er at jeg først må fylle sprøyten med bare halvparten av innholdet i en ampull – noe som fort kan skjære seg med min klønethet *biter negler*. Så best å være litt skjerpet først …
