I går var jeg bakpå. Ikke direkte fyllesyk, men i kledelig passe bakrus fra bobler, høye hæler og intens sosial aktivitet dagen før. Jeg tok det derfor med ro og levde på rester av festmaten mens jeg ladet opp til kveldens store show, MGP (før i tiden var det kun britene som kalte det Eurovision Song Contest). Det eneste jeg ikke hadde, var gnagsår på føttene, så Compeed-plastrene hadde fungert over all forventning.

I motsetning til de fleste andre har jeg knapt nok fulgt med på alle forfinalene som har foregått i noe som kan virke som en liten evighet. Syns det tar feststemningen ut av selve finalen. Blir liksom som å feire julaften flere ganger. Så når det kommer en sang på scenen jeg innser at jeg allerede har hørt på radio flere ganger før, blir det som å åpne en pakke som allerede er blitt pakket opp. Hvor spennende er vel det? NOT som dagens unge ville sagt det på godt norsk (*kremt*).

Men for å komme til saken benket jeg meg lydig opp for å se den store finalen med den siste miniatyrflasken champagne som jeg hadde igjen, og blandet den med en dæsj Aperol. Vips hadde jeg fått champagnecocktail i lysende farge, svært passende til det som foregikk på skjermen.

Det ble likevel noen ulidelig lange timer der jeg ikke klarte å la være å gremmes over at nesten alle sang på engelsk. Dessuten var det ytterst få som sang noe som kunne minne om nasjonalt særpreg; de fleste sangene kunne ha kommet hvor som helst fra. Jeg satte likevel pris på at det tross alt var litt mer musikalsk variasjon denne gangen enn de siste årene.

Den store favoritten min i år var Danmark, men som vanlig var ikke resten av verden enig i smaken min. Så da fagjuryene hadde holdt på en stund og det begynte å bli klart hvem som hadde en reell sjanse til å vinne, heiet jeg på Italia. Først og fremst fordi de faktisk sang på eget språk i lett gjenkjennelig stil. Vinnermelodien fra Nederland syntes jeg var temmelig kjedelig og fargeløs, men akkurat da var jeg bare lettet over at klagesangen til Nord-Makedonia ikke vant, for den ble jeg direkte deppa av å høre på.

Men la oss ikke glemme kveldens store skuffelse, nemlig pauseshowet til Madonna. Allerede etter de innledende strofene var fadesen et faktum. Hun sang så falskt at jeg måte klype meg i armen for å tro jeg hørte riktig. Det var så pinlig at jeg krympet meg på hennes vegne. Jeg håpet i det lengste at hun ville greie å hente seg inn igjen, men dessverre fortsatte hun i samme dur gjennom hele sangen. Alle illusjoner om at det kun hadde vært en uheldig episode forsvant som dugg for solen. Den falmende stjernen hadde rett og slett mistet både stemmen og gehøret. Det var bare trist.