Dagen i går gikk av stabelen med brask og bram. Alt i alt en veldig hyggelig dag som både startet og sluttet med godt selskap i festlig lag. Først som gjest og deretter som vertinne.
At jeg måtte ta et par Paracet underveis for å greie å komme i gang tidlig og delta i champagnefrokosten med stil og godt humør, er en liten bagatell i den store sammenhengen. Det og at jeg helt glemte å legge fram de røde og hvite ensfargede serviettene jeg hadde gjort meg så mye flid med å skaffe til veie kvelden før. Eller at jeg ikke kom på å lete fram solbrillene før rett før jeg måtte gå, og da lå de selvsagt ikke der jeg hadde trodd de skulle være, men pytt, pytt – jeg fant dem nå til slutt!
Det ble også tid til en tur i Slottsparken der jeg ble fristet til å ta bilde av de sovende endene i dammen som anonymt bevis til dette blogginnlegget – helt til jeg kom på at jeg fremdeles ikke er fortrolig med å legge ut foto på den nye plattformen, så da ble det bare med tanken.
Å gå rundt i Slottsparken førte for øvrig til et ørlite øyeblikks krise, for der var det overflod av av übersøte, festkledde småbarn hvor enn man snudde og vendte på seg. Og i et glimt kjente jeg at det hugg vemodig til i hjertet, men det gikk heldigvis fort over. Jeg måtte tvinge meg selv til ikke å tenke på det lyseblå antrekket jeg hadde kjøpt til Lille mirakel med tanke på hans aller første 17. mai, eller på at jeg nå skulle hatt to år gamle tvillinger … Istedet fokuserte jeg på de søte hundene i parken.
Det ble en pause om ettermiddagen der jeg måtte trekke meg tilbake til soverommet og slappe av litt, men jeg kunne ikke drive dank for lenge siden jeg ventet besøk om kvelden. Akkurat da angret jeg på hele greia, men så fort gjestene hadde meldt sin ankomst, var det snart glemt, og det ble en ny runde med bobler og god mat ute i hagen. Vi holdt stilen til klokka elleve om kvelden. Da begynte luften å gå ut av ballongen for de aller fleste, og gjestene takket pent for seg.
Alt i alt en vellykket 17. mai, selv om jeg hadde litt dårlig samvittighet for ikke å ha pyntet graven til de tre søte små for anledningen, men det får så være. Akkurat nå er det viktigere at jeg finner veien tilbake til livet igjen.