I dag våknet jeg sånn noenlunde uthvilt til tross for at jeg måtte stå opp ganske tidlig. Oppvåkningene hadde vært færre og drømmene mindre kjipe selv om de fortsatt var urolige. Følte meg egentlig tipp topp på vei til terapeuten, helt til jeg havnet på den stappfulle bussen.
Der var det ubehagelig varmt, og da følte jeg meg dårlig med en gang. Var en lettelse å komme ut i frisk luft igjen. Akkurat det samme skjedde på tilbakeveien, bare at da var bussen enda fullere, og jeg måtte i tillegg stå som sild i tønne hele veien.
Kan virkelig ikke fordra det, men det er det vel egentlig ingen som kan? Jeg skjønner bare ikke hvorfor bussene var så fulle midt i arbeidstiden – skulle trodd det var i rushtrafikken!
Svippet som planlagt innom helsekostbutikken for å kjøpe ny forsyning med melkesyrebakterier for tarmen. Kom da på at jeg hadde sluppet opp for rosenrottabletter omtrent samtidig med at jeg plutselig hadde følt meg så trøtt og “utafor” igjen og tenkte at det kanskje hadde vært en sammenheng der. Så kjøpte nye rosenrottabletter i samme slengen, som attpåtil var dobbel dose av de forrige, bare sånn for sikkerhets skyld.
Apropos tarmen, så lagde jeg min egen variant av boeuf bourguignon i går. Men i motsetning til den forrige retten som jeg sopte ihop her forleden med bl.a. ett hviløksfedd oppi, våget jeg meg denne gangen på å ha i to. Det har dessverre straffet seg, for magen min har protestert. Visste jo at hvitløk inneholder FODMAP, men prøver fortsatt å finne ut hvor grensen går.
Ser heller ikke bort fra at det var kombinasjonen med linser som utløste det. Tåler nemlig også linser kun i begrenset omfang, selv om magen liker dem adskillig bedre enn bønner. Belgfrukter er bra for blodsukkeret mitt og gir god metthetsfølelse, så derfor prøver jeg å tøye grensen så langt jeg kan.
Den gode nyheten er at i dag har jeg følt meg vel etter at jeg kom hjem fra formiddagens strabaser, i motsetning til i forgårs der alt bare føltes kjipt. Det er utrolig hvor påvirket jeg blir av mangel på hvile og søvn. Derfor vet jeg at jeg må høre på terapeuten når hun sier at jeg må legge inn obligatoriske hvilepauser i timeplanen, for ellers blir det fort en ond sirkel: Trøtt og sliten=kjip dag=urolig søvn=enda kjipere dag.
I tillegg til å slappe av etter at jeg kom hjem, har jeg fått gjort en del i ettermiddag som har ligget på vent (av typen papirarbeid i “uff-uff-bunken”), så jeg er godt fornøyd med dagen. Har til og med orket å gå innom matbutikken, noe jeg egentlig ikke kan fordra da det ofte er så trangt og folksomt der, med lange køer foran kassen og utålmodige folk som dytter om man blir stående for lenge noe sted. Folkemengder er virkelig ikke min greie, særlig ikke når jeg er ute av form.
For øvrig er det på høy tid at jeg finner fram solbrillene mine fra vinterlageret nå – har klart meg altfor lenge uten dem i vår. Går stadig rundt og myser med øynene ute, og det er hverken bra for rynkene eller migrenen, så må virkelig skjerpe meg. De skal senest fram til 17. mai!
Er jeg forfengelig? Gjett om! Men sammenlignet med skjønnhetsidealet til den yngre garden holder jeg en mye mer naturlig stil (les: lettvint). Så den er strengt tatt ikke så vanskelig å vedlikeholde, selv om jeg har slurvet så lenge nå mens jeg har ligget nede for telling at det fort kan virke mye for meg. Men i morges tok jeg av meg en skrukkete kjole og fant fram en som mor hadde strøket for meg, he, he.
Ellers er det rart å tenke på at for nøyaktig ett år siden pakket jeg kofferten for å dra en siste tur til Riga – den som resulterte i Lille mirakel. Tiden flyr, og samtidig virker det som en hel evighet siden. Denne måneden skal jeg istedet på nytt møte i sorggruppen. Det er vemodig å tenke på, men i motsetning til for to år siden (som var første 17. mai uten tvillingene) føler jeg meg ikke bitter. Så lenge det varer. For følelsene kommer og går. Men jeg er i det minste ikke lenger sint på skjebnen hele tiden, og det er et kjempestort fremskritt. Virkelig!