Påsken var over nesten like fort som den kom, men jeg rakk fire intense dager med familien før jeg brukte 1. påskedag til å flate ut og 2. påskedag til å vaske opp og rydde etter besøket.
Alt i alt en vellykket påske, til tross for migreneanfall første kvelden og videosamtale med St. Petersburg grytidlig neste morgen. Særlig tatt i betraktning den fryktelige påsken jeg hadde for to år siden da jeg brukte hele høytiden på å ligge hjemme og abortere. Rett før fjorårets påskefeiring hadde jeg akkurat hatt mitt første negative forsøk etter at jeg mistet tvillingene, samtidig som et av søsknene mine snart ventet familiens første barnebarn, så det var heller ikke noe videre.
I videosamtalen langfredag kunne fertilitetslegen fortelle at hun nå anså meg som klar til å begynne å planlegge neste forsøk, både fysisk og psykisk. Vi ble enige om at midten av juli, rett før klinikken stenger for sommeren, ville være den beste tiden. Da er det minst risiko for at behandlingen sammenfaller med andre ting som må gjøres siden det ikke skjer så mye her i fellesferien. Eneste negative er at det sikkert blir dyrere å reise dit da, men det er det minste problemet jeg har akkurat nå.
På den positive siden sa legen at hun etter de siste undersøkelsene var helt overbevist om at livmorhalsen var den eneste grunnen til at ting hadde gått galt tidligere. Hun trodde ikke at infeksjoner hadde forårsaket noe, og jeg hadde heller ikke noen alvorlige immunologiske problemer. Blodprøvene viste også at jeg ikke hadde noen utfordringer med koagulering (tendens til blodpropp) som mange har. Mao ville jeg ikke trenge så mange medisiner utenom hormonstimuleringen, men litt intralipidbehandling kunne sikkert være bra.
Hun sa videre at det nærmest ville være uunngåelig at jeg hadde fått litt betennelsestilstander i livmoren etter alt den hadde gjennomgått, men at de ville gi antibiotika mot det. Alt i alt kvalifiserte jeg rent medisinsk for babygarantipakken, men hun mente jeg hadde så stor sjanse til å lykkes på første forsøk at det ikke ville lønne seg. Det at jeg hadde vært gravid hele sju ganger før, var visst veldig positivt. Det jeg liker så godt med denne klinikken, er at de følger opp hver minste detalj, så jeg slipper å tenke selv underveis.
Kjenner at det stokker seg litt når jeg skal forklare alt her, så jeg er ganske grøtete i hodet fremdeles. Det var enda verre i påskeferien. Da måtte jeg konsentrere meg skikkelig for å klare å huske selv den enkleste lille ting. Fertilitetslegen ba meg om å øke dosen med Levaxin da tsh hadde vært litt for høy på prøvene jeg tok. Håper jeg fort vil merke bedring i konsentrasjonen når den har fått tid til å virke en stund. For selv om T3 og T4 fortsatt lå innenfor normalen, var verdiene i helt nedre skikt, og det merkes. Tror nemlig ikke at all hjernetåken min kan forklares med at jeg har hatt mye å tenke på, særlig ikke når hukommelsen er blitt verre etter at jeg har fått det bedre psykisk.
I går hadde jeg en hektisk dag til meg å være. Var først i terapi og deretter innom akupunktøren sammen med en medpasient som nylig hadde fått baby. Jeg kan med hånden på hjertet si at det føltes udelt godt. I begynnelsen av året fikk jeg vondt langt inn i hjerteroten bare av å se en videosnutt av et nyfødt spedbarn.
Siden jeg snart skal prøve på nytt, tenker jeg at det er greitt å komme inn i babymodus igjen. I mellomtiden har jeg nemlig prøvd å holde litt avstand og heller konsentrere meg om å nyte fordelene ved å leve uten barn. (Hjemmelekse fra terapeuten som jeg faktisk delvis har lyktes med, noe som ville vært helt utenkelig for bare noen få måneder siden.)
Etter det koselige babytreffet hadde jeg bare halvannen time på meg før jeg skulle møte i sorggruppen. Det var meningen jeg skulle vannet blomster for en venninne som er bortreist, men istedet ble jeg bare liggende flatt ut. Heldigvis fungerte migrenetabletten såpass at anfallet hadde avtatt betraktelig da sorggruppen begynte, men jeg merket at jeg var mer ustrukturert i kommentarene mine enn jeg pleier. Jeg var heldigvis i godt selskap – dårlig konsentrasjon er visst ganske vanlig blant oss som har mistet barn.
I dag klarte jeg bare å slappe av før ny videosamtale med psykologen til fertilitetsklinikken. Etterpå greide jeg endelig å få vannet alle blomstene, men jeg rakk ikke posten før dagens sendetid – eller det tenkte jeg ikke på før det var for sent. Den bortreiste venninnen hadde nemlig glemt å ta med seg sertifikatet dit hun dro og ba meg om å ettersende det. Vanligvis er jeg godt organisert på sånne ting, men hodet mitt er ikke helt på plass i dag, sannsynligvis pga. etterdønningene fra migrenen. Men nå skal jeg løpe før postkontoret stenger, for i morgen vil jeg heller ikke rekke dit før fire.