Jeg rakk såvidt posten med et nødskrik. De holdt på å stenge da jeg kom, og det var over 30 personer foran meg i køen – med kun tre synlig trette kundebehandlere som ekspederte, og offisielt ti minutter igjen av åpningstiden … Den fjerde medarbeideren ble satt til å vokte døren, så ikke flere skulle klare å snike seg inn i siste liten.
Deretter fikk jeg kraftig blodsukkerfall på vei hjem, av den typen som man nesten kollapser av om man ikke får i seg noe temmelig kjapt. Jeg hadde spist før jeg dro, men tydeligvis for lite og for tidlig. Var tåpelig ikke å ta med meg banan som sikringskost. Ble rett og slett redd for å segne om på gata, men det gikk heldigvis bra. Var temmelig kake da jeg endelig kom meg inn i sikkerhet.
Ellers glemte jeg å nevne i forrige innlegg at jeg hadde gledet meg til påskekrim på fjernsyn, men etter at familien kom, fikk jeg den enten ikke med meg, eller jeg var så sliten at jeg ikke greide å følge med, selv om jeg satt og så på. Så nå prøver jeg å ta igjen det tapte ved å se Vera på nrk.no, men det går tregt. Begynner enten å tenke på noe annet, eller må hele tiden avbryte fordi det er noe jeg må ordne først. Mangler både konsentrasjon og ro i kroppen. Først i ettermiddag var jeg i rette modus, men da var det for mye som måtte gjøres. Prøver igjen nærmere leggetid i kveld.
For øvrig har jeg nylig oppdatert meg på en av bloggene jeg pleide å følge på den gamle plattformen. Har tidligere nevnt at jeg har funnet igjen Kristins hverdagsblogg (takket være at hun fant igjen meg) og begynt å følge henne jevnlig igjen. Den andre jeg nå har gjenoppdaget, er Mette Ask (med samme adresse som før). I mellomtiden har også datteren hennes begynt å blogge. Jeg oppdaget først denne bloggen fordi den lå på gravid-listen til blogg.no, men jeg fant fort ut at det ikke var bloggeren selv som var gravid (selv om hun forsøkte å bli det ved hjelp av donor), men datteren, som i tillegg ventet tvillinger. Så en litt artig vri der, gitt min egen historie. Var morsomt å se hvordan det hadde gått med dem siden sist.
Fra og med neste uke er jeg forresten i gang med hormonbehandling igjen. Denne klinikken liker å sette folk på såkalt prøvesyklus først, noe jeg aldri har vært med på før, så er litt spent. Skal begynne pent og forsiktig med lavere dose østrogen enn jeg har gått på tidligere, samt “babyaspirin”, men har ennå ikke fått beskjed om hvor lenge, eller når de vil ha neste kontroll. Regner med at babyaspirinen er for å øke blodomløpet i livmoren, siden jeg strengt tatt ikke trenger den mot blodpropp.
En stor fordel ved at klinikken tar styringen over syklusen min så tidlig, er at vi kan beregne nøyaktig når jeg skal ha innsett. Det er nesten et must når man trenger visum, men også veldig kjekt mht. bestilling av flybilletter og hotell. Jeg er jo vant til å måtte vente til tidligst en uke på forhånd, før jeg har fått en endelig dato. Dessverre vil det forrige visumet mitt ha gått ut til da, så jeg må ha et nytt, men slik går det når man må ha TAC-operasjon mellom hysteroskopi og innsett. Det varer dessverre bare i tre måneder om gangen, så da hjelper det lite at det er såkalt “multi entry”, men forhåpentligvis vil jeg ikke trenge flere, selv om jeg skulle være så uheldig at jeg må ha to innsett før det endelig klaffer.
Fertilitetspsykologen poengterte i dag at det var viktig at jeg ikke stresset mtp. fremtiden mens jeg prøvde å bli gravid, for det kunne hindre hormonene i å virke ordentlig. Jeg har jo hatt mine bekymringer mtp. på helsen og økonomien etter alt som har skjedd, men på grunn av alder kan jeg ikke vente til alt er på stell før jeg prøver igjen. Det er nå eller aldri. Heldigvis har jeg familien i ryggen om alt skulle skjære seg, så jeg er nødt til å fokusere på at jeg og barnet vil være trygge uansett hva som skjer, men jo mer jeg klarer å få avklart på forhånd, desto bedre, selvfølgelig.
Det er ikke alt jeg skriver om på bloggen, men det er mye jeg har arbeidet med i det stille de siste månedene. Det viktigste akkurat nå er at jeg føler meg bedre enn på lenge, og at det stadig går fremover. Alle små tegn til bedring er en liten seier og gjør meg optimistisk. Først og fremst hjelper det uendelig mye at jeg har en liten heiagjeng bak meg. Det ordner seg til slutt for snille piker – jeg kan bare ikke slutte å tro på det, iallfall ikke før siste innspurt. Jeg må få prøvd ut TAC-en først.