Nå føler jeg meg helt kake. Både ryggen og hodet verker, og i dag våknet jeg opp med røde prikker i ansiktet. Sistnevnte er et sikkert tegn på at hormonene har tatt meg igjen, blæh. Det har vært så deilig å slippe de siste månedene, men om det er det som skal til for å lykkes, så får det bare være sånn.
I dag har jeg vært ute og handlet fødselsdagsgave til mor. Hun fyller nemlig snart år igjen. Jeg fant en nydelig vårkjole i norsk design. Får bare håpe jeg valgte rett størrelse, men fikk med byttelapp for sikkerhets skyld. Det var overraskende kjølig i luften i dag, til tross for sol. Fikk også vært innom bakeren på veien og kjøpt brød. Det har blitt mye knekkefrø de siste dagene, he, he.
Apropos knekkebrød har jeg nettopp fått en ny favoritt, nemlig Wasa “Din stund” med chia og havsalt. Er laget av fullkornsrugmel og supergodt. Digger også at det er stort og rundt 😉 Ellers har jeg lenge hatt sansen for Leksands knekkebrød, og Rugsprø blir sjelden feil. Men akkurat nå er det først og fremst det nye Wasa-knekkebrødet som gjelder.
Det ble ny klesvask og oppvask i dag også. Fikk plutselig trang til å ha det strøkent når jeg får besøk. Føler også behov for å få unnagjort mest mulig før formen ev. blir verre med alle hormonene innabords. Senere i kveld blir det nok litt middagslaging. Har noe kjøttdeig liggende som må reddes før den blir dårlig. Om jeg ikke kommer på noe annet lurt, kan jeg iallfall steke noen kjøttboller til å ha etterpå. Får se hva jeg finner på og gidder.
Må få bestilt time hos tannlegen snart. Er ett år siden sist kontroll og bør gjøres før jeg ev. blir gravid igjen, så best å kapre ham før han drar på sommerferie. Er ellers fornøyd med siste blodprøvene jeg tok hos fastlegen. Leververdiene var fine, noe som er viktig før en ny graviditet som visstnok kan være hardt for leveren. D-vitaminnivået var også veldig fint, men jernlageret kan jeg godt arbeide litt mer med, så kommer til å fortsette å ta 100 mg jerntabletter en stund til. Best å ha litt å gå på, for når man er gravid bør man helst ikke ta høye doser, så lurest å forebygge nå.
Hadde en litt stressende drøm i natt. Tror det delvis kan ha vært fordi jeg halvverte dosen av innsovningstablett, for når man sover lettere, drømmer man også mer. Men det hadde vært fint om drømmene heller kunne blitt udelt positive snart. Etter at jeg mistet Lille mirakel, har det beste jeg har kunnet håpe på vært enten å få en drømmeløs natt, eller en med nøytrale drømmer. Gode drømmer kan jeg ikke en gang huske sist jeg hadde. Men så lenge marerittene holder seg borte, skal jeg ikke klage.
I sorggruppa har vi snakket om hvordan man føler seg helt ødelagt etter å ha mistet barn. Man blir aldri den samme igjen, og tilværelsen mister brått både mål og mening. Etter tapet av tvillingene mistet jeg fotfestet, men nå begynner jeg sakte, men sikkert å føle at jeg er i ferd med å bli hel igjen. Riktignok i en annen utgave av meg selv enn den originale, men den har jeg måttet innse at jeg aldri får tilbake. Jeg har rett og slett begynt å stake ut en ny kurs, og med det mener jeg ikke bare at jeg planlegger et nytt forsøk. Jeg må ha noe annet å falle tilbake på om det til slutt viser seg at jeg må legge hele babydrømmen på hylla.
På gjøremålslisten står også å lese gjennom histologien til morkaken. Den kom etter obduksjonsrapporten. Jeg orket ikke å se på den med en gang. Var fremdeles temmelig rystet etter gjennomgangen av obduksjonen og fødselsforløpet, så måtte ta en pause, men det bør gjøres snart. Man vet aldri om det fremkommer noe som er viktig for den nye behandlingsplanen, og dessuten er det lurt å bli ferdig med den mentale bearbeidingen før neste forsøk. Eller ferdig er vel litt for mye forlangt, men iallfall over den verste sjokkfasen.
Fatter ikke at denne dagen snart er over allerede. Timene flyr virkelig når man holder på med masse småting. Selv om hver og en av dem kanskje ikke tar så lang tid, har man likevel følelsen av å ha vært i kontinuerlig aktivitet. Joda, jeg vet at dette er ingenting sammenlignet med å ha barn, for ikke å snakke om barn kombinert med jobb. Men når arbeidskapasiteten er midlertidig redusert, føles alt mye større enn vanlig. Håpet er at når hodet og hjertet endelig får fred, vil energien komme strømmende tilbake igjen. Livsgleden er iallfall på god vei <3
