I går ettermiddag fant jeg plutselig en e-post i innboksen fra koordinatoren min ved fertilitetsklinikken i St. Petersburg. Der stod det at legen gjerne ville ha en samtale med meg grytidlig fredag morgen. Fredag denne uken er jo langfredag, så jeg fikk helt bakoversveis med det samme, men så husket jeg på at den russisk-ortodokse påsken kommer senere enn vår, så for dem er det bare en vanlig arbeidsdag.

Jeg hadde umiddelbart lyst å takke nei, likte ikke tanken på forstyrrelser i påskeroen, men fristelsen ble for stor. Legen skal nemlig snakke med meg om videre forløp og er endelig klar til å legge opp en behandlingsplan for neste forsøk. Det blir spennende, selv om jeg glatt skal innrømme at stressnivået steg flere hakk bare ved tanken.

Men det at vi skal diskutere veien videre, trenger ikke nødvedigvis å bety at jeg må starte med hormonkur samme dag. Det betyr bare at jeg vil få bedre oversikt over hva som skal skje framover. Ingenting er verre enn å gå rundt i uvisshet i min verden, så derfor tok jeg ikke sjansen på å utsette samtalen til neste gang hun har en ledig time.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg har i grunnen hatt på følelsen at denne henvendelsen ville komme snart, for etter timen hos revmatologen stod det ikke noe mer på den forrige planen vi la opp i januar. Erfaringen tilsa også at etter lang stillhet kunne hjulene plutselig settes i gang igjen, slik det skjedde etter nyttår da jeg fikk beskjed om å kaste meg rundt og komme til hysteroskopi så snart som mulig.

For et par dager siden begynte jeg derfor å snuse litt på nettsidene deres og se mer konkret på hvilke tilbud de hadde. Det hadde jeg ikke gjort siden i høst, men frem til nå har det vært for tidlig å diskutere slike ting siden jeg har hatt så mange ting som måtte fikses først.

Det andre jeg gjorde, var å gå inn på nettsidene til sædbanken i Danmark der jeg i sin tid fant donor til Lille mirakel. Man kan fort bli ganske surrete i hodet av å søke etter det perfekte donoremnet til sitt fremtidige barn, så på et tidspunkt må man bare bestemme seg. Denne gangen fant jeg nokså umiddelbart en jeg festet meg med, så foreløpig holder jeg en knapp på ham.

Den eneste x-faktoren er at jeg har hørt det kan være veldig dyrt å få fraktet donorsæd til Russland siden det ligger utenfor EU, så det må jeg høre mer med klinikken om. Alternativet er å velge sæddonor direkte fra dem. De har visst også sæd fra danske donorer på lager, men da får jeg ikke vite så mye om dem, så med mindre det er snakk om uoverkommelige kostnader, vil jeg mye heller gå via den danske sædbanken.

Jeg har så smått begynt å ta kosttilskudd igjen, etter å ha slurvet ganske mye i en periode der jeg bare ville ha fri fra hele greia, men jeg har ennå ikke startet helt for fullt, så vi får se hva legen sier. I mellomtiden har jeg først og fremst prøvd å passe på at ikke lagrene mine av jern, D-vitamin og folat skulle bli altfor lave siden det tar tid å bygge dem opp på nytt. Siste skudd på stammen er rosenrot som jeg nylig har begynt å ta. Først og fremst fordi det er et av de få tilskuddene som jeg faktisk merker nokså umiddelbar effekt av. Føler meg mer energisk allerede 🙂

Som nordmenn flest har jeg vokst opp med å gå på ski i fjellet i påsken. Og tro meg, jeg har virkelig prøvd å like det, men det har bare aldri vært tingen for meg. Jeg forbinder det med en eneste lang utholdenhetsprøve i å late som, og like stor lettelse når skituren for dagen endelig var over.

Så snart jeg ble voksen og fikk bestemme selv, har det vært bypåske som er blitt selve symbolet på lykken her i gården. Solrike dager med caffelatte og prosecco på uteservering. Rolig storby med nesten bilfrie gater. Kino. Vårklær. Hvem i all verden kan ønske seg tilbake til snøen og vinteren da?

De siste årene har familien kommet hit istedenfor at jeg har reist hjem til familien. Skiturene i fjellet er blitt byttet ut med spaserturer i byen og kaffepauser på bakeri. Vi hadde ikke en gang kvikklunsj med da jeg var liten, men måtte nøye oss med en appelsin. Altfor mye strev og lite vinn. Det var strenge regler for hvor lenge man måtte gå før det var lov å nyte nistepakken. Nordmenn har i alle år kalt det verdier og god oppdragelse. Jeg kaller det å ta bort livsgleden fra barn og unge.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Når nordmenn snakker om såkalte norske verdier, kjenner jeg meg bare delvis igjen. Til tross for at jeg både genetisk og kulturelt sett er omtrent så norsk som det går an å få blitt, og jeg har tilbrakt store deler av oppveksten på landsbygda. Men så fort jeg fant en mulighet, dro jeg ut i den store verden, og det har satt varige spor.

De fleste vennene mine liker heller ikke å gå på skitur, så vi har pleid å lage stor fest på påskeaften istedet. Den har nesten vært enda gjevere enn nyttårsaften med høy champagnefaktor. Jeg tror neppe det er tilfeldig at akkurat de er blitt vennene mine. De fleste av dem er akkurat like etnisk norske som jeg, men slett ikke alle, og godt er det, for ellers hadde jeg sannsynligvis kjedet livet av meg. Takk og pris for at jeg slipper å leve lenger i den norske “påskedrømmen”!

Jeg har så smått begynt å innstille meg på feriemodus og nyte vårstemningen i storbyen. Har fått gjort unna en del viktige ting jeg har grudd meg for lenge denne uken, og det gjør det mye lettere å slappe av nå. Har litt spenningshodepine etter hektisk aktivitet de siste dagene, men er ganske rolig og forsiktig optimistisk.

Ny tur til gynekologen en måned etter TAC-operasjonen viste at den ligger pent på plass, og at livmorhalsen har strukket seg ganske langt ut igjen. Den ligger nå på 3 cm mot 1,3 for to måneder siden. Jeg merker også at bekkenmuskulaturen endelig har strammet seg opp til normalen igjen. Jeg har vært ganske nummen i hele området siden fødselen. Heldigvis uten urinlekkasje, men slik at jeg har hatt problemer med å tømme blæren ordentlig. Mistenker at det hovedsakelig har skyldtes restene som ikke ble fjernet før 4-5 måneder etterpå, men TAC-en ser også ut til å ha gjort sitt. Gynekologen var i alle fall veldig fornøyd med utviklingen.

Det er kanskje bare innbilning, men jeg føler meg mye tryggere med TAC-en på plass, selv om den aldri skulle bli brukt til å bære fram et barn. Er ingen god følelse å kjenne på at livmorhalsen ikke greier å beskytte livmoren. Fikk meg virkelig en støkk da kirurgen sa den var så svak at han kunne ha stukket en finger inn om han hadde villet, for slik skal det jo ikke være.

I dag skal jeg ned til sentrum i det fine været og kjøpe blomster til englegraven. Fine gule påskeblomster til barna mine. Jeg har allerede sett meg ut akkurat dem jeg vil ha, så nå må jeg skynde meg før butikken går tom. Påskekaffen er allerede på plass i flere varianter. God palmehelg!

Etter å ha fulgt med på et par bloggdebatter i media, har jeg skjønt at det er blitt en greie at man ikke skal si noe om hvor store porsjoner man spiser fordi andre kan komme til å herme. Vel, vel, det har aldri vært aktuelt for meg å dele uansett da jeg syns det blir for invaderende for min egen del. Det jeg derimot kan si noe om litt sånn innimellom, er hva jeg spiser.

Jeg er generelt en uavhengig sjel som heller tar inspirasjon fra de ulike trendene enn å følge dem slavisk. Det gjør selvsagt livet mer komplisert å måtte tenke selv, men jeg har tro på individuell tilpasning om noe skal fungere i lengden. Så kan man heller følge en bestemt diett til punkt og prikke helt i begynnelsen for å komme i gang.

Akkurat nå er jeg litt i fri flyt og prøver å spise slik at både blodsukkeret holder seg stabilt, samtidig som magen ikke skal ha for mange tungtfordøyelige karbohydrater før den slår seg vrang. I tillegg bør maten være fertilitetsvennlig, samtidig som jeg skal ned i vekt.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Utfordringen for tiden er å spise mere grønnsaker som magen tåler. Det innebærer en god del prøving og feiling. I dag har jeg spist kokt hvitkål (hodekål) og syltede rødbeter, som ser ut til å ha gått bra. Jeg kokte i tillegg fersk ingefær i små biter sammen med kålet for å gi det en ekstra spiss og blodomløpet mitt litt drahjelp. Tilbehøret (altså grønnsakene) var i mye større mengder enn hovedretten som var brennende kjærlighet (bestående av kjøttrike pølser fra Jacobs, et snev av bacon og magevennlig potetstappe.)

Magen virket rolig og fornøyd etterpå, og jeg ble langt fra overmett (det hele ble fordelt over to måltider.) Til TV-kvelden vanket det rosa grapefrukt. Den er ganske søt og kan derfor spises uten påstrødd sukker. Eneste problemet er at det lett blir mye søl. Til slutt ble det hele toppet opp med scampi rett fra pakken. Fantastisk fingermat, spør du meg. Fin kilde til protein og jod og nesten helt fri for karbohydrater og fett. Dessuten holder det trangen til potetgull på effektiv avstand.

I tillegg drikkes det mye sterkt utvannet kaffe eller svart te med melk. Jeg drikker også en god del urtete og grønn te, bare så det er sagt, men da er det som regel uten melk. Jeg har i det hele tatt nesten bare drukket varme drikker siden jeg mistet Lille mirakel. Av en eller annen grunn unngår jeg for det meste kald drikkke. Jeg tror det er fordi den varme drikken virker beroligende og trøstende. Jeg kan også drikke rent vann, bare det er oppvarmet. Det med varme drikker var noe akupunktøren i Riga anbefalte meg den første måneden etter innsett, i tråd med visse ayurvediske prinsipper, men nå gjør jeg det rent instinktivt. Kokt vann stiller dessuten sultfølelsen. Det funker ihvertfall fint på meg.

Jeg er den første til å prøve nye ting og elsker spennende smaker, men jeg orker ikke å sette sammen et daglig kosthold som krever regelmessige turer til dyre spesialbutikker og avansert kokkeutstyr. Det får være for spesielt interesserte. Jeg flørter gjerne med supermat, men til daglig vil jeg helst spise mest mulig ekte mat i opprinnelig form. Og siden jeg ikke lider av særlig mye søthunger til å begynne med, er jeg iallfall ikke interessert i å lage desserter og kaker ved hjelp av ulike former for juks (les: sunne erstatninger), som likevel koker ned til at jeg ender opp med en følelse av at sukkeret tyter ut av ørene på meg. Skulle bl.a. kjøpe chai matcha-te på helsekostforretning som inneholdt så mye kokosblomstsukker at jeg holdt på å gå i taket for hver gang jeg drakk den, og det kan jo umulig være sunt. Mange kalorier inneholdt den også. Da holder jeg meg heller til tradisjonell grønn te.

I går kom jeg tilfeldigvis over dette blogginnlegget da jeg skulle logge meg inn:

SØNDAG, SPONTANABORT OG ET ROP TIL POLITIKERNE

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg kjenner ikke denne bloggeren fra før, men temaet spontanabort og mangelen på oppfølging av alle som gjennomgår dette traumet, har lenge vært en av mine store hjertesaker. Syns hun fikk satt veldig godt ord på det og anbefaler dere å lese innlegget.

Selv har jeg følelsen av at påsken kommer litt kastet på meg som julekvelden på kjerringa i år. Kan ikke huske å ha hatt det sånn før. Men ingenting er jo helt som før, så det burde ikke forundre noen. Er litt vanskelig å forklare, men jeg skal forsøke.

Vanligvis liker jeg å være der det skjer, men nå vil jeg helst gå under radaren. Og i påsken er det mange som har fri og retter oppmerksomheten mot meg. Det er selvsagt et stort luksusproblem, men jeg føler meg veldig lett presset inn i et hjørne. Stressmestring er blitt et enormt problem etter at jeg mistet Lille mirakel. Det skal ikke så mange jern i ilden til før jeg føler at hele systemet mitt koker. Det legger også ekstra tidspress på alt som helst bør gjøres før ferien.

Jeg har et svært nettverk som jeg gjerne vil beholde, men siden jeg er nødt til å prioritere beinhardt for tiden, er det i praksis umulig å vedlikeholde samtlige av disse relasjonene. Jeg kan bare håpe på at ikke alle forsvinner for meg underveis. For jeg må også gjøre plass til nye forbindelser. Dem jeg har møtt i løpet av denne beinharde prosessen som har vært viktige støttespillere. Ikke bare viktige, men uvurderlige; jeg hadde aldri klart meg så godt uten dem.

Jeg merker nemlig fort når jeg har vært uten det nye supportnettverket mitt en stund. Da kan jeg plutselig bli veldig urolig. Samtidig som jeg er helt avhengig av rikelig alenetid for å greie å fungere. Jeg detter ut av samtaler når jeg har vært sosial for lenge og klarer ikke å konsentrere meg om å gjøre den minste lille ting. It’s complicated to say the least. Jeg føler at jeg hele tiden balanserer på en knivsegg for å finne den rette balansen, og det er slitsomt nok i seg selv.

I helgen hadde jeg kaffebesøk til godt utpå kvelden. Det var for kaldt til å sitte ute, men vårstemningen nådde oss allikevel. Hadde ikke sett denne venninnen siden november i fjor. I går ville en annen venninne treffe meg på ettermiddagskaffe i sentrum. Vi hadde ikke sett hverandre på over to måneder, men jeg orket ikke mer, selv om jeg hadde aldri så mye lyst.

Istedet ble det hår- og klesvask hjemme i fred og ro med pus. Det hadde hopet seg opp en del sengetøy etter diverse overnattingsbesøk som jeg bare måtte få unna før det vokste meg helt over hodet. Håret mitt trenger dessuten lang tid til å tørke, og jeg ville ikke risikere å fryse på meg noen vårforkjølelse ved å gå ut for tidlig. Det var blitt såpass skittent at det var helt uaktuelt å vente med hårvasken til etterpå; kunne ikke vise meg ute blant folk sånn. Eller det kunne jeg selvsagt ha gjort, men jeg hadde ikke følt meg vel. Og tro meg, jeg har virkelig ikke støv på hjernen, men et sted går grensen.

Innimellom prøver jeg å ta igjen det tapte ved å sende meldinger til folk, men det resulterer fort i forslag om å møtes, så det baller lett på seg. Selv utenlandskontaktene mine inviterer på besøk, og da kommer jeg med en gang i skvis. Har jo lyst, men tid og penger må forbeholdes det nye forsøket som jeg ennå ikke vet når er, og om jeg blir gravid, tør jeg ikke sette meg på noe fly sånn uten videre, så planlegging blir helt umulig. Men det kan jeg heller ikke si, for jeg vil helst involvere færrest mulig i neste runde. Tror alle som har holdt på med forsøk, kjenner seg igjen i det.

Jeg kjenner godt at selv om jeg har det sånn noenlunde bra nå, er jeg ganske skjør, og om jeg begynner å kjenne for mye på hvordan jeg egentlig har det, er det altfor lett å miste motet og bare gi opp hele livet. Tåler veldig lite motgang før det bikker over, men enn så lenge klamrer jeg meg fast. Til håpet. Man må for all del ikke ta håpet fra folk; da har de ikke lenger noe igjen å leve for. Det er bokstavelig talt livsfarlig.

For et par-tre netter siden drømte jeg om barna mine, alle tre. Jeg klamret meg til de døde kroppene deres og klemte dem hardt inntil meg. For første gang på lenge kjente jeg på det fysiske savnet igjen. Følelsen som jeg har prøvd så hardt å skyve unna at det er akkurat som om barna mine aldri har eksistert. I sorggruppen snakker vi om de tomme armene. Noen ganger blir det så overveldende at jeg bare har lyst å forsvinne, men i drømmen var det litt godt også. For når jeg blir for nummen i følelsene, er det faktisk litt skremmende, som om jeg ikke lenger er i kontakt med meg selv og bare er en tom maskin. Da blir fort alt veldig meningsløst.

Jeg famler i mørket, snubler, reiser meg opp, går noen skritt videre og ramler på nytt. Kan hende vil jeg aldri oppleve å bli mor. Kan hende vil jeg aldri bli 100% frisk igjen. Men jeg har et hemmelig våpen, TAC-en, og enn så lenge klamrer jeg meg fast til den. Jeg kan ikke gi meg nå.

Akkurat sånn er det:

DEN VERSTE TOPPTUREN NOENSINNE!

På overflaten ser det nok ut som om jeg har mest rolige dager, men innimellom glimter jeg til og blir plutselig supereffektiv. I virkeligheten er det mer sånn at jeg hele tiden går rundt og funderer på hvordan jeg skal gripe neste steg an, så når handlekraften glimter til, har jeg allerede pønsket ut en ganske strukturert plan.

Alle fungerer på ulike måter, og måten man fungerer best på, kan også være situasjonsbetinget. I denne kroken som jeg befinner meg i akkurat nå, drar jeg meg videre ved hjelp av følgende elementer:

– Søking etter medisinske fakta (diskusjon med fagfolk og medpasienter i virkeligheten og på nettet, inkludert linker til relevant fagstoff)
– Vurdering av den menneskelige siden (råd fra fagfolk, medpasienter og terapeuter)
– Organisering av den praktiske biten og samordning av alle trådene.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Som allerede nevnt i et tidligere innlegg, har jeg nylig tatt sukkerbelastningsprøven som veldig mange gravide må ta, for å se hva slags utgangspunkt jeg har mtp. risiko for svangerskapsdiabetes. Den viste at blodsukkeret mitt var lavere to timer etter prøven enn før. Hos de fleste er det høyere, og når det blir for høyt, har man diabetes.

Klinikken bekreftet at dette kunne tyde på at jeg hadde en overaktiv bukspyttkjertel som produserte for mye insulin, kort fortalt motsatt av diabetes. De så på det som mye bedre enn omvendt og sa jeg hadde et godt grunnlag for å bli gravid.

Mao forsåvidt godt nytt, men det bekrefter bare det jeg egentlig har visst hele tiden, nemlig at jeg bør gå på en blodsukkerstabiliserende diett for å unngå store stigninger av insulin med ditto blodsukkerfall. For når jeg spiser rent sukker, ender jeg fort opp med mindre energi enn før.

I tillegg har jeg tatt MR og vært hos revmatolog siden sist. Den gode nyheten er at jeg fortsatt har en sterk rygg, og at de såkalte degenerative forandringene er innenfor normalen i min aldersgruppe. Jeg har heller ingen tegn til revmatisk feber, noe som kunne ha gjort det vanskeligere å være gravid.

Jeg har imidlertid fortsatt ganglion i ene håndleddet som ble oppdaget mens jeg var gravid med Lille mirakel. Det ser ikke ut til å gå bort av seg selv. Løsningen er enten kirurgi eller kortisonsprøyte.

Samtidig har jeg slitt med økt nummenhet i underarmer, hender og fingre siden jeg var gravid med tvillingene. Det er ikke karpaltunnelsyndrom, men ser ut til å være forårsaket av at en nerve i abueområdet på begge sider ligger i klem. Det kan i teorien opereres, så nå er jeg henvist både til kirurg og nevrografi for videre vurdering.

Problemet er bare at det er 3-5 måneders ventetid bare hos nevrologen, og jeg tror ikke kirurgen vil ta noen endelig beslutning før nevrografien er gjort. Mao vil det bli ganske håpløst å vente med planlegging av svangerskap til etterpå, så jeg tror ikke det er realistisk å satse på å bli ferdig med alt dette før graviditet og fødsel. Er også litt usikker på om man kan ta nevrografi mens man er gravid, men ifølge nettsidene til den aktuelle nevrologen kan det se ut som om det går greit.

Jeg har også tatt blodprøver som viste at pollenallergiene mine ser ut til å være på retrett, hurra! Men da jeg leste på nettsidene til Furst, kan det se ut som om jeg muligens har fått falskt negative svar pga. perioden jeg tok dem i, så det er kanskje litt for tidlig å juble enda. Må høre med legene først.

Som tidligere nevnt medfører både allergier og revmatisk sykdom et overaktivt immunforsvar som kan føre til at kroppen støter fra seg fosteret, så derfor har det vært viktig for meg å få avklart. For om det hadde vært tilfelle, ville det kanskje ikke vært nok å få operert inn en indre cerclage for å lykkes i å bære fram et levende barn.

At både ganglion i håndleddet og sammenklemte nerver rundt albuene gjør meg svak i underarmer og hender, er selvsagt ingen fordel med et spedbarn i hus, så derfor hadde det vært praktisk å få det ordnet før. Men det vil ikke hindre meg i å gjennomføre en graviditet, så derfor tviler jeg på at klinikken vil legge noen særlig vekt på det. Da er det mye viktigere at ryggen er sterk nok til å tåle påkjenningen.

Så var det den vekten da. Forskning viser at overvektige har større risiko for å spontanabortere, så for å redusere abortrisikoen mest mulig, prøver jeg å gå enda litt mer ned i vekt.

Har ikke vært så streng med meg selv i det siste pga. cerclage-operasjonen da sykehuset hadde gitt meg et informasjonsskriv som anbefalte å spise mest mulig variert for å støtte kroppen i rehabiliteringsprosessen. Jeg tolket det slik at det neppe var tingen å sultefore den heller.

Men over helgen har det allerede gått fire uker som er den tiden kirurgen sa det ville ta for cerclagen å gro fast i livmorhalsen min og bli en integrert del av den. Så nå er det snart på tide å sette inn støtet igjen på slankefronten.

Blir ikke akkurat lett i påsken med mange familiemiddager og diverse besøk på utesteder, men det blir iallfall ikke noe påskeegg på meg i år, så får jeg heller unne meg et glass vin i ny og ne. Har hatt litt dilla på tørr sherry (Tio Pepe) i det siste 😉

I morgen blir det kaffekos i hagen med katt og gode venninner. Får bare håpe været holder seg!

Jeg strever fortsatt med å komme tilbake til hverdagen, men det går bittelitt bedre for hver dag som går, selv om det gjerne blir i rytmen to skritt frem og ett tilbake. Uansett bedre enn omvendt, he, he 😉

Ellers syns jeg det har vært mange avbrudd etter nyttår med operasjon både i midten av februar og midten av mars, og i midten av april kommer påsken der jeg er nødt til å være sosial med familie på besøk. Kanskje er det bra for meg også, men jeg kommer så lett ut av hverdagstralten for tiden, og etablerte vaner gir en form for trygghet. Uten dem er det mye lettere å bli vippet av pinnen.

Jeg har vel aldri følt at jeg har hatt så liten kontroll over tilværelsen som nå; jeg står uvilsomt ved et veiskille. Samtidig syns jeg at jeg allikevel har akkurat god nok oversikt til å greie å navigere meg sånn noenlunde velberget fram gjennom både ukjent farvann og ulendt terreng, fra dag til dag og uke til uke. Men uten å fokusere kun på ett delmål om gangen, hadde jeg falt helt sammen for lengst.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det skal fortsatt veldig lite til for å stresse meg opp. Jeg skal ikke påstå at jeg noen gang har vært verdens roligste person, men etter at jeg mistet Lille mirakel, har det innimellom vært ekstremt. Det kan nesten føles som om jeg holder på å få panikkangst, hjertet hopper nesten ut av brystet, noe som er nytt for meg, men jeg har foreløpig unngått å ende opp med papirpose og åndenød. Forhåpentligvis vil det bli bedre før det noen gang kommer så langt.

Jeg er med i en nettgruppe for folk over hele verden som har mistet barn i 2. trimester, og flere av dem rapporterer også at de har opplevd angst for første gang etterpå. Hos dem som har opplevd angst tidligere, er den gjerne kommet tilbake med økt styrke. Psykologen fra den russiske klinikken sier at kroppen er redd, og at jeg må bygge opp tillit til kroppen igjen. Den slår seg fort vrang når jeg ikke godsnakker med den.

Jeg er på mange måter et barn av den gamle skolen som sa at bare man tok kontroll over situasjonen, ville mye ordne seg, men jeg må gjøre det med kroppen på lag, ikke mot den. Overstyring av kroppens signaler fungerer ikke noe særlig lenger. Det betyr ikke at jeg lar meg overmanne av alle mulige tegn til angst, men det er slitsomt å jobbe mot den, så da trenger jeg desto mere hvile etterpå. Luring og lirking funker bedre nå enn bare å kjøre på. Den siste metoden bruker jeg derfor bare når jeg absolutt må.

Det går også mye tid med til tankesmie og grubling innimellom slagene. Jeg må jo gå opp nye løyper i ubrutt mark, så det er lite som går på autopilot for tiden. Jeg slites mellom å prøve å finne mest mulig informasjon og avgrense søkingen til det aller viktigste.

Jeg holder meg dessuten fortsatt til strategien om å skynde meg langsomt på fertilitetsfronten. På den ene siden føler jeg for å ta det med ro litt til, og på den andre vil jeg helst sette en sluttstrek snart for flere utredninger som kan forsinke prosessen.

Det ble mye filosofering i kveld. Jeg skriver mer konkret i neste inlegg. God natt!

Mens jeg holdt på med de to operasjonene jeg nå har hatt i løpet av kort tid, måtte jeg legge sorgen midlertidig til side for å kunne mobilisere nok krefter til å greie å gjennomføre. Det gjorde meg såpass nummen at jeg slapp å kjenne på alt det såre i en kort periode.

Nå som operasjonene er blitt et mer eller mindre tilbakelagt stadium, må jeg imidlertid forholde meg til virkeligheten igjen, og det har vært en smule uventet tøft siden jeg har følt meg såpass bra den siste måneden.

Plutselig ble alt bare litt for mye for meg igjen, og jeg har ikke helt visst hvor jeg skulle begynne med å ta fatt i alle de tunge tingene som har ligget på vent til nå. Jeg har hatt aller mest lyst til å flykte inn i min egen verden, til et sted der jeg slapp å tenke på noe mer.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det siste døgnet har jeg derfor tilbrakt med å se på nettserien The Road to Calvary på Netflix. Det har fungert veldig bra for å roe ned nervene generelt, men ikke for den dårlige samvittigheten over ikke å ha arbeidet med ting som egentig har stått på agendaen denne uken. Jeg håper virkelig at ånden kommer over meg snart, så ikke alt plent må føles som en kamp oppoverbakke hele tiden.

Det er ikke så uvanlig å se karakterer i bøker og filmer som er blitt traumatisert, isolere seg fra omverden. At de kan sitte i timesvis på rommet sitt uten å prate med noen. Jeg kjenner meg utvilsomt godt igjen i den beskrivelsen.

Det hele har gått på ren autopilot, uten noen mål eller mening; det har bare blitt sånn. Alt har gått på instinkt og hva som har fått meg til å føle meg bedre i øyeblikket. Og det har altså ofte vært å holde meg i ro for meg selv, uten at jeg alltid har klart å forklare hvorfor. Det har bare vært et akutt behov.

I kveld har jeg likevel vært med i sorggruppen, og i den korte tiden følte jeg meg endelig ganske rolig igjen. Sammen med andre som har mistet det umistelige, føler jeg at jeg kan være meg selv i usminket versjon. De er opptatt av det samme som meg og strever med lignende ting. De har kjent den samme smerten på kroppen. Det gir et absurd fellesskap som er veldig godt å ha. På mange måter er det det eneste stedet jeg kan føle meg helt normal.

Ikke spesielt mye, for å være helt ærlig, men jeg har passert en viktig milepæl. Jeg har fjernet dusjbandasjene over inngangssårene etter operasjonen for godt. Har hatt på løse klær og holdt meg hjemme i dag så ingenting har gnagd, men håper på å klare meg uten plaster fremover også.

Ellers har jeg ryddet på plass litt nyvasket tøy og lagd suppe på rester fra i går. Sist, men ikke minst har jeg sjekket e-post for å være ajour med klinikken. Der var det bare en melding fra koordinator som sa at legen skulle se på resultatet fra sukkerbelastningsprøven og gi meg tilbakemelding senere.

Resten av dagen har jeg stort sett brukt til å se en dokumentarserie på Netflix om forsvinningen av Madeleine McCann. Jeg var på ferie i nærheten bare to måneder etterpå og husker godt alle overskriftene i avisene, men det var flere detaljer jeg ikke hadde fått med meg som kom fram her. Ikke at jeg er såååå interessert, men det har vært fint tidsfordriv. Noen ganger trenger jeg bare å se på noe for å roe meg ned og få tankene over på noe annet. Alt for å unngå å havne inn i tankekjør igjen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Denne uken vil bli tiltagende travel etterhvert, med flere viktige avtaler utover, så det gjorde litt godt å kunne starte med å samle seg først. Jeg kjenner at jeg er ganske trett i hodet etter alt som har skjedd på kort tid de siste ukene. Det skjer mye tankevirksomhet mellom slagene, og det kan være utmattende nok i seg selv.

Det er helgemodus i leiligheten. Jeg har bevisst lagt bort alt av pliktgjøremål. Tanken er å kunne lade opp uten å ha hengende over meg alle ting jeg burde ha fått gjort. Det blir jeg bare stresset av. Så nå har jeg istedet bestemt at denne helgen skal jeg ha helt fri. Tanken bak er å være desto mer produktiv i ukedagene som kommer.

Den helstekte langkyllingen (økologisk, må vite) står i stekeovnen og godgjør seg helt av seg selv, nam, nam, og jeg gleder meg til søndagsmiddag. Kylling blir aldri feil i min bok, særlig ikke det brune kjøttet. Filet spiser jeg mer av plikt fordi jeg vet det er sunt.

Hva har for øvrig skjedd med spisevanene mine siden sist?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vel, etter at jeg mistet Lille mirakel, lot jeg simpelthen være å spise i ren protest store deler av dagen, uten noe særlig mål og mening. Jeg hverken orket eller ville bruke tid på det. Hele livsgnisten manglet, og jeg gav mer eller mindre blaffen i å tenke på hvilke næringsstoffer kroppen trengte. For hva var vel poenget i å ta vare på seg selv når alt bare var helt meningsløst? Jeg drakk dessuten store mengder kaffe, faktisk mange ganger så mye som jeg noen gang har gjort i hele mitt liv. Det hele var temmelig selvdestruktivt, for å si det rett ut.

Resultatet ble ikke så uventet at jeg tok kraftig av på kort tid. Jeg var også fullstendig energiløs. Det var helt greit, for jo mer nummen kroppen var, desto mindre trengte jeg å føle. Tanken på ren og skjær sultestreik ble plutselig ganske forlokkende. Heldigvis ble den aldri gjennomført.

En eneste positiv bivirkning ved hele denne sørgelige historien var at vekten var blitt ganske akseptabel da jeg hadde konsultasjonen med kirurgen som skulle operere inn den indre cerclagen. Han sa nemlig at overvekt økte risikoen for komplikasjoner under operasjonen. På det tidspunktet var jeg så smått begynt å våkne opp av den tunge dvalen, så ihjelsulting stod ikke lenger på agendaen, men da begynte jeg istedet bevisst å telle kalorier og spise variert for å gjøre kroppen best mulig i stand til å komme seg velberget gjennom operasjonen. Jeg ville for all del ikke risikere å bli avvist på operasjonsbordet om det bare var det det stod på.

Sist jeg var på bevisst slankekur, var for nokså nøyaktig fjorten år siden, så det er ikke akkurat hverdagskost her i gården. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å bry meg om kiloene i ren protest. Syntes det tok bort for mye av livsgleden. Men da handlet det kun om utseendet. Nå gjaldt det derimot hele fremtiden min, og da ble motivasjonen en helt annen. Jeg hadde allerede gått gjennom ild og vann for de tre englene mine. Nå ofret jeg mer enn gjerne bordets gleder om det var det som skulle til for å få tilbake viljen til å leve igjen. Jeg fant uansett ikke noen trøst i mat lenger.

Jeg hadde riktignok aldri vært sykelig overvektig, men det var lenge siden jeg hadde vært i nærheten av idealvekten. Og i graviditetssammenheng var det mange nok som ristet skeptisk på hodet av alderen min. Da skulle de ikke få vekten å henge seg opp i i tillegg. For selv om den inntil da aldri hadde ført til noen form for livsstilssykdommer, er alle innen svangerskapsomsorgen veldig opphengt i statistikk. Man har f.eks. økt risiko for svangerskapsdiabetes både som eldre gravid og som overvektig gravid (overvektig = kroppsmasseindeks over 25), så om man er begge deler, får man (litt forenklet) dobbel risiko. Det samme gjelder høyt blodtrykk.

Da nytter det ofte sørgelig lite å påpeke at blodtrykket mitt så langt heller har vært for lavt i alle svangerskapene. Dessuten viste sukkerbelastningsprøven nylig at blodsukkeret mitt faktisk sank i løpet av testen (istedenfor å stige som alle forventet). Og selv om eldre mødre har økt rikiko for fosterdød i mors liv, fikk jeg heldigvis fullt medhold av gynekologen som har fulgt meg de siste tre årene, i at dette ikke har vært noe problem hos meg, bank i bordet! Man skal selvsagt ikke kimse av statistikk, men det er frustrerende når den blir brukt til å fremme fordommer med liten rot i den enkelte pasientens virkelighet.

Okke som, har jeg altså vært fullt og fast bestemt på at legene ikke skulle få de ekstra kiloene å rette pekefingeren mot på toppen av det hele. Når jeg likevel var så “godt i gang” med ditto innskrumpet magesekk, ble det desto lettere å gjennomføre. Med mindre vekt å bære rundt på, dukket det etterhvert opp en ny fordel, nemlig at jeg begynte å passe inn i gamle klær som hadde ligget på hylla siden jeg begynte med prøverørsbehandling. Det passet veldig godt siden jeg ikke har hatt råd til å utvide garderoben nå som alle pengene har gått med til to operasjoner på kort tid.

Hva har jeg så spist? Stort sett den maten jeg har vokst med, med unntak av den jeg etterhvert har oppdaget at jeg har begynt å reagere på (ved hjelp av eliminasjonsmetoden; temmelig sporadisk, vel å merke). I en periode levde jeg nærmest kun på brød og melk (da jeg var på mitt mest apatiske), og magen har aldri vært bedre enn da, så nå er det endelig opplest og vedtatt: Lenge leve gluten og laktose for mitt vedkommende! Løk derimot skal jeg ikke lenger ha mye av før magen slår seg temmelig vrang. Synd, men sant, for jeg er egentlig veldig glad i løk. Syns nesten det er vanskeligere å gi avkall på den enn brød, men, men.

Jeg har heller ikke fulgt noen lavkarbodiett. Kun sørget for å holde blodsukkeret stabilt, og har ellers telt kalorier (sånn omtrentlig), enkelt og greit. Når tarmene har gnagd, eller blodsukkeret har skapt seg om kvelden, er det stort sett blitt håndtert av frukt og grønt eller varm drikke med litt melk i. Av dyrekjøpt erfaring vet jeg nemlig at jeg legger mere på meg av det jeg spiser om kvelden, særlig når det nærmer seg leggetid.

Nyttårsforsettet gikk for øvrig ut på å prøve å redusere mengden bearbeidet mat i kosten. Det er lenge siden sist jeg hadde noe nyttårsforsett, så jeg har med vilje ikke satt meg noen konkrete mål, bare tenkt at jeg burde bli mer bevisst på det. Alt med måte.

Akkurat nå er det viktigere at jeg bruker energien fornuftig enn at jeg gjør alt “riktig”. En middag fra Fjordland er tross alt mye bedre enn potetgull. Noen dager er det bare for mye forlangt å lage mat fra bunnen av, og jeg har fortsatt ikke fryseboks. Men av økonomiske grunner er det blitt flere fiskeboller fra Rema enn varmretter fra Meny, og det har vært helt greit. Mat har som sagt havnet ganske langt ned på prioriteringslisten siden Lille mirakel måtte gi tapt. Det er akkurat som om jeg har skrudd litt av.

Jeg hadde også lenge en pause fra alle mulige kosttilskudd, for det gadd jeg iallfall ikke å styre med lenger. Nå har jeg så smått begynt igjen og er bl.a. satt på en måneds probiotikakur etter den harde antibiotikakuren for å gjenoppbygge tarmfloraen, men går fremdeles for halv maskin. Vil nok ikke starte for fullt før klinikken har gitt meg en plan. Akkurat nå er jeg mest fokusert på å få livet sakte, men sikkert tilbake. Syns det er deilig å slippe å telle timer til neste pille.

Det eneste jeg må gå på hele veien, er tyroksin for lavt stoffskifte. Legen i Russland mente nemlig at skjoldbruskkjertelen min bar preg av et autoimmunt angrep. Mao. må jeg ikke lenger bare ta tyroksin mens jeg prøver å bli eller er gravid, men resten av livet. Hadde det ikke vært for fertilitetsbehandlingene, ville ikke dette ha blitt oppdaget eller tatt tak i på lenge enda, så noe godt har de også gjort for helsen min. Alt er ikke bare elendighet, takk og lov!