Mens jeg holdt på med de to operasjonene jeg nå har hatt i løpet av kort tid, måtte jeg legge sorgen midlertidig til side for å kunne mobilisere nok krefter til å greie å gjennomføre. Det gjorde meg såpass nummen at jeg slapp å kjenne på alt det såre i en kort periode.
Nå som operasjonene er blitt et mer eller mindre tilbakelagt stadium, må jeg imidlertid forholde meg til virkeligheten igjen, og det har vært en smule uventet tøft siden jeg har følt meg såpass bra den siste måneden.
Plutselig ble alt bare litt for mye for meg igjen, og jeg har ikke helt visst hvor jeg skulle begynne med å ta fatt i alle de tunge tingene som har ligget på vent til nå. Jeg har hatt aller mest lyst til å flykte inn i min egen verden, til et sted der jeg slapp å tenke på noe mer.
Det siste døgnet har jeg derfor tilbrakt med å se på nettserien The Road to Calvary på Netflix. Det har fungert veldig bra for å roe ned nervene generelt, men ikke for den dårlige samvittigheten over ikke å ha arbeidet med ting som egentig har stått på agendaen denne uken. Jeg håper virkelig at ånden kommer over meg snart, så ikke alt plent må føles som en kamp oppoverbakke hele tiden.
Det er ikke så uvanlig å se karakterer i bøker og filmer som er blitt traumatisert, isolere seg fra omverden. At de kan sitte i timesvis på rommet sitt uten å prate med noen. Jeg kjenner meg utvilsomt godt igjen i den beskrivelsen.
Det hele har gått på ren autopilot, uten noen mål eller mening; det har bare blitt sånn. Alt har gått på instinkt og hva som har fått meg til å føle meg bedre i øyeblikket. Og det har altså ofte vært å holde meg i ro for meg selv, uten at jeg alltid har klart å forklare hvorfor. Det har bare vært et akutt behov.
I kveld har jeg likevel vært med i sorggruppen, og i den korte tiden følte jeg meg endelig ganske rolig igjen. Sammen med andre som har mistet det umistelige, føler jeg at jeg kan være meg selv i usminket versjon. De er opptatt av det samme som meg og strever med lignende ting. De har kjent den samme smerten på kroppen. Det gir et absurd fellesskap som er veldig godt å ha. På mange måter er det det eneste stedet jeg kan føle meg helt normal.
