Som nordmenn flest har jeg vokst opp med å gå på ski i fjellet i påsken. Og tro meg, jeg har virkelig prøvd å like det, men det har bare aldri vært tingen for meg. Jeg forbinder det med en eneste lang utholdenhetsprøve i å late som, og like stor lettelse når skituren for dagen endelig var over.
Så snart jeg ble voksen og fikk bestemme selv, har det vært bypåske som er blitt selve symbolet på lykken her i gården. Solrike dager med caffelatte og prosecco på uteservering. Rolig storby med nesten bilfrie gater. Kino. Vårklær. Hvem i all verden kan ønske seg tilbake til snøen og vinteren da?
De siste årene har familien kommet hit istedenfor at jeg har reist hjem til familien. Skiturene i fjellet er blitt byttet ut med spaserturer i byen og kaffepauser på bakeri. Vi hadde ikke en gang kvikklunsj med da jeg var liten, men måtte nøye oss med en appelsin. Altfor mye strev og lite vinn. Det var strenge regler for hvor lenge man måtte gå før det var lov å nyte nistepakken. Nordmenn har i alle år kalt det verdier og god oppdragelse. Jeg kaller det å ta bort livsgleden fra barn og unge.
Når nordmenn snakker om såkalte norske verdier, kjenner jeg meg bare delvis igjen. Til tross for at jeg både genetisk og kulturelt sett er omtrent så norsk som det går an å få blitt, og jeg har tilbrakt store deler av oppveksten på landsbygda. Men så fort jeg fant en mulighet, dro jeg ut i den store verden, og det har satt varige spor.
De fleste vennene mine liker heller ikke å gå på skitur, så vi har pleid å lage stor fest på påskeaften istedet. Den har nesten vært enda gjevere enn nyttårsaften med høy champagnefaktor. Jeg tror neppe det er tilfeldig at akkurat de er blitt vennene mine. De fleste av dem er akkurat like etnisk norske som jeg, men slett ikke alle, og godt er det, for ellers hadde jeg sannsynligvis kjedet livet av meg. Takk og pris for at jeg slipper å leve lenger i den norske “påskedrømmen”!
