Jeg strever fortsatt med å komme tilbake til hverdagen, men det går bittelitt bedre for hver dag som går, selv om det gjerne blir i rytmen to skritt frem og ett tilbake. Uansett bedre enn omvendt, he, he 😉
Ellers syns jeg det har vært mange avbrudd etter nyttår med operasjon både i midten av februar og midten av mars, og i midten av april kommer påsken der jeg er nødt til å være sosial med familie på besøk. Kanskje er det bra for meg også, men jeg kommer så lett ut av hverdagstralten for tiden, og etablerte vaner gir en form for trygghet. Uten dem er det mye lettere å bli vippet av pinnen.
Jeg har vel aldri følt at jeg har hatt så liten kontroll over tilværelsen som nå; jeg står uvilsomt ved et veiskille. Samtidig syns jeg at jeg allikevel har akkurat god nok oversikt til å greie å navigere meg sånn noenlunde velberget fram gjennom både ukjent farvann og ulendt terreng, fra dag til dag og uke til uke. Men uten å fokusere kun på ett delmål om gangen, hadde jeg falt helt sammen for lengst.
Det skal fortsatt veldig lite til for å stresse meg opp. Jeg skal ikke påstå at jeg noen gang har vært verdens roligste person, men etter at jeg mistet Lille mirakel, har det innimellom vært ekstremt. Det kan nesten føles som om jeg holder på å få panikkangst, hjertet hopper nesten ut av brystet, noe som er nytt for meg, men jeg har foreløpig unngått å ende opp med papirpose og åndenød. Forhåpentligvis vil det bli bedre før det noen gang kommer så langt.
Jeg er med i en nettgruppe for folk over hele verden som har mistet barn i 2. trimester, og flere av dem rapporterer også at de har opplevd angst for første gang etterpå. Hos dem som har opplevd angst tidligere, er den gjerne kommet tilbake med økt styrke. Psykologen fra den russiske klinikken sier at kroppen er redd, og at jeg må bygge opp tillit til kroppen igjen. Den slår seg fort vrang når jeg ikke godsnakker med den.
Jeg er på mange måter et barn av den gamle skolen som sa at bare man tok kontroll over situasjonen, ville mye ordne seg, men jeg må gjøre det med kroppen på lag, ikke mot den. Overstyring av kroppens signaler fungerer ikke noe særlig lenger. Det betyr ikke at jeg lar meg overmanne av alle mulige tegn til angst, men det er slitsomt å jobbe mot den, så da trenger jeg desto mere hvile etterpå. Luring og lirking funker bedre nå enn bare å kjøre på. Den siste metoden bruker jeg derfor bare når jeg absolutt må.
Det går også mye tid med til tankesmie og grubling innimellom slagene. Jeg må jo gå opp nye løyper i ubrutt mark, så det er lite som går på autopilot for tiden. Jeg slites mellom å prøve å finne mest mulig informasjon og avgrense søkingen til det aller viktigste.
Jeg holder meg dessuten fortsatt til strategien om å skynde meg langsomt på fertilitetsfronten. På den ene siden føler jeg for å ta det med ro litt til, og på den andre vil jeg helst sette en sluttstrek snart for flere utredninger som kan forsinke prosessen.
Det ble mye filosofering i kveld. Jeg skriver mer konkret i neste inlegg. God natt!
