I går kom jeg tilfeldigvis over dette blogginnlegget da jeg skulle logge meg inn:
Jeg kjenner ikke denne bloggeren fra før, men temaet spontanabort og mangelen på oppfølging av alle som gjennomgår dette traumet, har lenge vært en av mine store hjertesaker. Syns hun fikk satt veldig godt ord på det og anbefaler dere å lese innlegget.
Selv har jeg følelsen av at påsken kommer litt kastet på meg som julekvelden på kjerringa i år. Kan ikke huske å ha hatt det sånn før. Men ingenting er jo helt som før, så det burde ikke forundre noen. Er litt vanskelig å forklare, men jeg skal forsøke.
Vanligvis liker jeg å være der det skjer, men nå vil jeg helst gå under radaren. Og i påsken er det mange som har fri og retter oppmerksomheten mot meg. Det er selvsagt et stort luksusproblem, men jeg føler meg veldig lett presset inn i et hjørne. Stressmestring er blitt et enormt problem etter at jeg mistet Lille mirakel. Det skal ikke så mange jern i ilden til før jeg føler at hele systemet mitt koker. Det legger også ekstra tidspress på alt som helst bør gjøres før ferien.
Jeg har et svært nettverk som jeg gjerne vil beholde, men siden jeg er nødt til å prioritere beinhardt for tiden, er det i praksis umulig å vedlikeholde samtlige av disse relasjonene. Jeg kan bare håpe på at ikke alle forsvinner for meg underveis. For jeg må også gjøre plass til nye forbindelser. Dem jeg har møtt i løpet av denne beinharde prosessen som har vært viktige støttespillere. Ikke bare viktige, men uvurderlige; jeg hadde aldri klart meg så godt uten dem.
Jeg merker nemlig fort når jeg har vært uten det nye supportnettverket mitt en stund. Da kan jeg plutselig bli veldig urolig. Samtidig som jeg er helt avhengig av rikelig alenetid for å greie å fungere. Jeg detter ut av samtaler når jeg har vært sosial for lenge og klarer ikke å konsentrere meg om å gjøre den minste lille ting. It’s complicated to say the least. Jeg føler at jeg hele tiden balanserer på en knivsegg for å finne den rette balansen, og det er slitsomt nok i seg selv.
I helgen hadde jeg kaffebesøk til godt utpå kvelden. Det var for kaldt til å sitte ute, men vårstemningen nådde oss allikevel. Hadde ikke sett denne venninnen siden november i fjor. I går ville en annen venninne treffe meg på ettermiddagskaffe i sentrum. Vi hadde ikke sett hverandre på over to måneder, men jeg orket ikke mer, selv om jeg hadde aldri så mye lyst.
Istedet ble det hår- og klesvask hjemme i fred og ro med pus. Det hadde hopet seg opp en del sengetøy etter diverse overnattingsbesøk som jeg bare måtte få unna før det vokste meg helt over hodet. Håret mitt trenger dessuten lang tid til å tørke, og jeg ville ikke risikere å fryse på meg noen vårforkjølelse ved å gå ut for tidlig. Det var blitt såpass skittent at det var helt uaktuelt å vente med hårvasken til etterpå; kunne ikke vise meg ute blant folk sånn. Eller det kunne jeg selvsagt ha gjort, men jeg hadde ikke følt meg vel. Og tro meg, jeg har virkelig ikke støv på hjernen, men et sted går grensen.
Innimellom prøver jeg å ta igjen det tapte ved å sende meldinger til folk, men det resulterer fort i forslag om å møtes, så det baller lett på seg. Selv utenlandskontaktene mine inviterer på besøk, og da kommer jeg med en gang i skvis. Har jo lyst, men tid og penger må forbeholdes det nye forsøket som jeg ennå ikke vet når er, og om jeg blir gravid, tør jeg ikke sette meg på noe fly sånn uten videre, så planlegging blir helt umulig. Men det kan jeg heller ikke si, for jeg vil helst involvere færrest mulig i neste runde. Tror alle som har holdt på med forsøk, kjenner seg igjen i det.
Jeg kjenner godt at selv om jeg har det sånn noenlunde bra nå, er jeg ganske skjør, og om jeg begynner å kjenne for mye på hvordan jeg egentlig har det, er det altfor lett å miste motet og bare gi opp hele livet. Tåler veldig lite motgang før det bikker over, men enn så lenge klamrer jeg meg fast. Til håpet. Man må for all del ikke ta håpet fra folk; da har de ikke lenger noe igjen å leve for. Det er bokstavelig talt livsfarlig.
For et par-tre netter siden drømte jeg om barna mine, alle tre. Jeg klamret meg til de døde kroppene deres og klemte dem hardt inntil meg. For første gang på lenge kjente jeg på det fysiske savnet igjen. Følelsen som jeg har prøvd så hardt å skyve unna at det er akkurat som om barna mine aldri har eksistert. I sorggruppen snakker vi om de tomme armene. Noen ganger blir det så overveldende at jeg bare har lyst å forsvinne, men i drømmen var det litt godt også. For når jeg blir for nummen i følelsene, er det faktisk litt skremmende, som om jeg ikke lenger er i kontakt med meg selv og bare er en tom maskin. Da blir fort alt veldig meningsløst.
Jeg famler i mørket, snubler, reiser meg opp, går noen skritt videre og ramler på nytt. Kan hende vil jeg aldri oppleve å bli mor. Kan hende vil jeg aldri bli 100% frisk igjen. Men jeg har et hemmelig våpen, TAC-en, og enn så lenge klamrer jeg meg fast til den. Jeg kan ikke gi meg nå.
Akkurat sånn er det:
