Det er helgemodus i leiligheten. Jeg har bevisst lagt bort alt av pliktgjøremål. Tanken er å kunne lade opp uten å ha hengende over meg alle ting jeg burde ha fått gjort. Det blir jeg bare stresset av. Så nå har jeg istedet bestemt at denne helgen skal jeg ha helt fri. Tanken bak er å være desto mer produktiv i ukedagene som kommer.
Den helstekte langkyllingen (økologisk, må vite) står i stekeovnen og godgjør seg helt av seg selv, nam, nam, og jeg gleder meg til søndagsmiddag. Kylling blir aldri feil i min bok, særlig ikke det brune kjøttet. Filet spiser jeg mer av plikt fordi jeg vet det er sunt.
Hva har for øvrig skjedd med spisevanene mine siden sist?
Vel, etter at jeg mistet Lille mirakel, lot jeg simpelthen være å spise i ren protest store deler av dagen, uten noe særlig mål og mening. Jeg hverken orket eller ville bruke tid på det. Hele livsgnisten manglet, og jeg gav mer eller mindre blaffen i å tenke på hvilke næringsstoffer kroppen trengte. For hva var vel poenget i å ta vare på seg selv når alt bare var helt meningsløst? Jeg drakk dessuten store mengder kaffe, faktisk mange ganger så mye som jeg noen gang har gjort i hele mitt liv. Det hele var temmelig selvdestruktivt, for å si det rett ut.
Resultatet ble ikke så uventet at jeg tok kraftig av på kort tid. Jeg var også fullstendig energiløs. Det var helt greit, for jo mer nummen kroppen var, desto mindre trengte jeg å føle. Tanken på ren og skjær sultestreik ble plutselig ganske forlokkende. Heldigvis ble den aldri gjennomført.
En eneste positiv bivirkning ved hele denne sørgelige historien var at vekten var blitt ganske akseptabel da jeg hadde konsultasjonen med kirurgen som skulle operere inn den indre cerclagen. Han sa nemlig at overvekt økte risikoen for komplikasjoner under operasjonen. På det tidspunktet var jeg så smått begynt å våkne opp av den tunge dvalen, så ihjelsulting stod ikke lenger på agendaen, men da begynte jeg istedet bevisst å telle kalorier og spise variert for å gjøre kroppen best mulig i stand til å komme seg velberget gjennom operasjonen. Jeg ville for all del ikke risikere å bli avvist på operasjonsbordet om det bare var det det stod på.
Sist jeg var på bevisst slankekur, var for nokså nøyaktig fjorten år siden, så det er ikke akkurat hverdagskost her i gården. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å bry meg om kiloene i ren protest. Syntes det tok bort for mye av livsgleden. Men da handlet det kun om utseendet. Nå gjaldt det derimot hele fremtiden min, og da ble motivasjonen en helt annen. Jeg hadde allerede gått gjennom ild og vann for de tre englene mine. Nå ofret jeg mer enn gjerne bordets gleder om det var det som skulle til for å få tilbake viljen til å leve igjen. Jeg fant uansett ikke noen trøst i mat lenger.
Jeg hadde riktignok aldri vært sykelig overvektig, men det var lenge siden jeg hadde vært i nærheten av idealvekten. Og i graviditetssammenheng var det mange nok som ristet skeptisk på hodet av alderen min. Da skulle de ikke få vekten å henge seg opp i i tillegg. For selv om den inntil da aldri hadde ført til noen form for livsstilssykdommer, er alle innen svangerskapsomsorgen veldig opphengt i statistikk. Man har f.eks. økt risiko for svangerskapsdiabetes både som eldre gravid og som overvektig gravid (overvektig = kroppsmasseindeks over 25), så om man er begge deler, får man (litt forenklet) dobbel risiko. Det samme gjelder høyt blodtrykk.
Da nytter det ofte sørgelig lite å påpeke at blodtrykket mitt så langt heller har vært for lavt i alle svangerskapene. Dessuten viste sukkerbelastningsprøven nylig at blodsukkeret mitt faktisk sank i løpet av testen (istedenfor å stige som alle forventet). Og selv om eldre mødre har økt rikiko for fosterdød i mors liv, fikk jeg heldigvis fullt medhold av gynekologen som har fulgt meg de siste tre årene, i at dette ikke har vært noe problem hos meg, bank i bordet! Man skal selvsagt ikke kimse av statistikk, men det er frustrerende når den blir brukt til å fremme fordommer med liten rot i den enkelte pasientens virkelighet.
Okke som, har jeg altså vært fullt og fast bestemt på at legene ikke skulle få de ekstra kiloene å rette pekefingeren mot på toppen av det hele. Når jeg likevel var så “godt i gang” med ditto innskrumpet magesekk, ble det desto lettere å gjennomføre. Med mindre vekt å bære rundt på, dukket det etterhvert opp en ny fordel, nemlig at jeg begynte å passe inn i gamle klær som hadde ligget på hylla siden jeg begynte med prøverørsbehandling. Det passet veldig godt siden jeg ikke har hatt råd til å utvide garderoben nå som alle pengene har gått med til to operasjoner på kort tid.
Hva har jeg så spist? Stort sett den maten jeg har vokst med, med unntak av den jeg etterhvert har oppdaget at jeg har begynt å reagere på (ved hjelp av eliminasjonsmetoden; temmelig sporadisk, vel å merke). I en periode levde jeg nærmest kun på brød og melk (da jeg var på mitt mest apatiske), og magen har aldri vært bedre enn da, så nå er det endelig opplest og vedtatt: Lenge leve gluten og laktose for mitt vedkommende! Løk derimot skal jeg ikke lenger ha mye av før magen slår seg temmelig vrang. Synd, men sant, for jeg er egentlig veldig glad i løk. Syns nesten det er vanskeligere å gi avkall på den enn brød, men, men.
Jeg har heller ikke fulgt noen lavkarbodiett. Kun sørget for å holde blodsukkeret stabilt, og har ellers telt kalorier (sånn omtrentlig), enkelt og greit. Når tarmene har gnagd, eller blodsukkeret har skapt seg om kvelden, er det stort sett blitt håndtert av frukt og grønt eller varm drikke med litt melk i. Av dyrekjøpt erfaring vet jeg nemlig at jeg legger mere på meg av det jeg spiser om kvelden, særlig når det nærmer seg leggetid.
Nyttårsforsettet gikk for øvrig ut på å prøve å redusere mengden bearbeidet mat i kosten. Det er lenge siden sist jeg hadde noe nyttårsforsett, så jeg har med vilje ikke satt meg noen konkrete mål, bare tenkt at jeg burde bli mer bevisst på det. Alt med måte.
Akkurat nå er det viktigere at jeg bruker energien fornuftig enn at jeg gjør alt “riktig”. En middag fra Fjordland er tross alt mye bedre enn potetgull. Noen dager er det bare for mye forlangt å lage mat fra bunnen av, og jeg har fortsatt ikke fryseboks. Men av økonomiske grunner er det blitt flere fiskeboller fra Rema enn varmretter fra Meny, og det har vært helt greit. Mat har som sagt havnet ganske langt ned på prioriteringslisten siden Lille mirakel måtte gi tapt. Det er akkurat som om jeg har skrudd litt av.
Jeg hadde også lenge en pause fra alle mulige kosttilskudd, for det gadd jeg iallfall ikke å styre med lenger. Nå har jeg så smått begynt igjen og er bl.a. satt på en måneds probiotikakur etter den harde antibiotikakuren for å gjenoppbygge tarmfloraen, men går fremdeles for halv maskin. Vil nok ikke starte for fullt før klinikken har gitt meg en plan. Akkurat nå er jeg mest fokusert på å få livet sakte, men sikkert tilbake. Syns det er deilig å slippe å telle timer til neste pille.
Det eneste jeg må gå på hele veien, er tyroksin for lavt stoffskifte. Legen i Russland mente nemlig at skjoldbruskkjertelen min bar preg av et autoimmunt angrep. Mao. må jeg ikke lenger bare ta tyroksin mens jeg prøver å bli eller er gravid, men resten av livet. Hadde det ikke vært for fertilitetsbehandlingene, ville ikke dette ha blitt oppdaget eller tatt tak i på lenge enda, så noe godt har de også gjort for helsen min. Alt er ikke bare elendighet, takk og lov!