I dag er jeg både rastløs og sliten på en gang. Rastløs fordi jeg var ute i Frognerparken i hyggelig selskap i hele går ettermiddag, noe som ga mersmak, he, he. Kontrasten ble plutselig stor til det stille livet her hjemme, men samtidig er jeg så sliten etter utskeielsen at jeg nesten ikke orker gjøre noen ting.
Måtte ta meg kraftig sammen for å vanne blomster, sjekke postkassen og gå og handle i dag, men nå står attpåtil middagen i stekeovnen, så jeg får bare gi meg selv et klapp på skulderen og si meg fornøyd med dagens gjøremål. Selv pus har fått sitt, og det er tross alt ikke hver dag jeg lager mat fra bunnen av som ovenikjøpet trenger lang tid på å bli ferdig.
Så ferdig 2, sesong av Modus på Netflix etter at jeg kom hjem i går. Har fremdeles ikke sett ferdig siste sesong av House of Cards, men syns den har tatt helt av, så blir bare i dårlig humør av å se på. Tror heller jeg skal se påskens siste episode av Vera på Nrk. Er ellers litt skuffet over at det ikke kommer flere episoder av Nytt på nytt før til høsten. Syns godt de kunne holdt på fram til sommerferien og reddet fredagskveldene mine. Det blir liksom ikke samme schwungen over Norge rundt.
Hadde egentlig vurdert å bli med på ukentlig vennelunsj i dag. Men for det første var jeg for sliten, og for det andre ble det ikke noe av fordi initiativtakerne var bortreist. Har også tenkt at jeg må komme meg en tur på graven snart, men om jeg fortsetter å utsette det mer nå, kan jeg like gjerne vente til mor kommer på besøk om en uke.
Har gjort klar tablettene jeg trenger til oppstart av prøvesyklus over helgen. Foreløpig er det bare østrogen og babyaspirin, men regner med at det snart øker på med progesteron også. Får bare krysse fingrene for at kroppen min fortsatt er med på notene, for om den slutter å spille med på lag, er det game over for min del. Sånn sett er jeg veldig glad og lettet over at den ser ut til å ha godtatt den indre cerclagen så fort. Ble litt skremt av internasjonale Facebook-grupper der folk så ut til å hangle lenge etter operasjonen, men de hadde fått den plassert med åpen kirurgi, og jeg innbiller meg at det må ha en god del å si. Takk og lov for kikkhull!
Alt i alt er det en positiv forandring at jeg har begynt å kjede meg i eget selskap. For lenge var det omvendt – jeg orket ikke være sosial så lenge jeg ikke kunne prate om det som opptok meg mest, nemlig englebarna mine. Samtidig som jeg hverken turte eller ville prate om dem, for alle minnene befant seg på et veldig mørkt sted som skremte livet av meg. Men jeg hadde ikke kapasitet til å snakke om andre ting heller, så da flyktet jeg heller hjem til timevis med ordløs alenetid der ingen krevde noe av meg som jeg ikke kunne gi. Det er vanskelig å forklare, for om man ikke har opplevd det selv, er det nesten umulig å forstå.
Før jeg var på jentetreff i parken i går, hadde jeg en time hos fastlegen der alt gikk like smidig som jeg hadde håpet på. Har ikke vært der så ofte siden jeg mistet Lille mirakel. Har i grunnen kuttet alle slags legebesøk ned til beinet og sluttet helt å gå til fysikalske behandlinger etter at jeg mistet Lille mirakel. Det eneste som er blitt prioritert, har vært psykoterapi, sjelesorg og gynekologi, samt oppfølgingen hos revmatologen.
Fastlegen mente at de degenerative forandringene i ryggen som kom fram på siste MR, gav grunn til å vurdere operasjon, men revmatologen var ikke særlig bekymret, så da orker jeg ikke å gjøre noe mer med det før barneprosjektet enten er i havn eller en saga blott. Det viktigste akkurat nå er at jeg ikke har noen form for revmatisk feber, og ryggen fungerer faktisk bedre enn på lenge. Det er nesten så man skulle tro at den har hatt godt av den lange pausen fra kiropraktor.
Okke som har jeg nå fått en henvisning til MR av hofteleddene for å prøve å finne mer ut av hvor smertene mine kommer fra. For etter en ettermiddag med rolig trasking i parken i går, ble jeg liggende og verke i hoftepartiet hele kvelden og natten etterpå. Det skulle ikke ta mer enn rundt tre uker å få time, mente fastlegen. Det rekker jeg fint før ferietid og neste forsøk.
Fikk forresten et nytt blodsukkerfall mot slutten av parkbesøket i går. Var så vidt jeg greide å komme meg hjem etterpå. Vurderte å stoppe opp flere steder på veien og “medisinere” meg selv med iskrem eller vafler, men det føltes litt bortkastet, så jeg greide å holde meg til jeg nærmest snublet inn døra hjemme og fikk mekket sammen en omelett i full fart. Turen i parken ble riktignok mye lenger enn jeg hadde beregnet, men jeg begynner å mistenke at den forhøyede dosen med stoffskiftetabletter har økt forbrenningen min.
