Januar 2018: Får beskjed om at jeg hadde lett utslag på immunologiprøvene jeg tok i Riga måneden før, og at jeg derfor vil bli satt på immundempende behandling ved neste forsøk. I tillegg er klinikken villig til å prøve ut blodfortynnende, selv om jeg ikke har noen indikasjon for det. Fortsetter å gå jevnlig til fertilitetsakupunktør som jeg har hatt oppstart hos i desember. Hun arbeider særlig med lever, milt, livmorhals og blodomløp i livmoren.
Februar 2018: Måneden er preget av at legene prøver å ta kontroll over syklusen min. Den har nemlig gått helt amok med eggløsning etter eggløsning uten tid til menstruasjon imellom. Selv med progesteronstimulering vil ikke kroppen gi seg med en gang, før den endelig må gi tapt. Legene klør seg i hodet, men jeg er helt klart østrogendominert og kroppen desperat etter å bli gravid. Det fører paradoksalt nok til at neste forsøk blir lenger utsatt enn forventet.
Mars 2018: Jeg føler sterkt at noe har festet seg i rugeperioden, men får samtidig kraftig pollenallergi og begynner å blø rett etterpå. Mistenker bl.a. lave progesteronnivå. Når allergien er regulert og progesteronopptaket oppjustert, er det dessverre for sent, så jeg ender opp med negativ hcg-test.
April 2019: Lider meg gjennom familiepåske med høygravid svigerinne. Reiser over til Riga med moren min rett etter påskeferien og tar nytt hysteroskopi for å sjekke at alt er i orden. Får beskjed om at alt ser veldig gunstig ut.
Mai 2018: Har innsett av nytt embryo på 17. mai og er glad jeg har en unnskyldning for å slippe å feire hjemme. Andre 17. mai uten barn … Istedet spiser jeg en bedre lunsj etter innsett og ruger på hotellrommet. Får intravenøs intralipidbehandling på Aleris en uke før og etter.
Juni 2018: Jeg er gravid med Lille mirakel som senere viser seg å være en gutt. Tidlig hjerteaktivitet vises tidlig, og jeg blir henvist videre til både fødepoliklinikken og privat gynekolog som har erfaring med cerclage. Blir samtidig tante for første gang.
Juli 2018: Kommer inn til sykehuset allerede i uke 10, men må vente til uke 19 før jeg slipper til hos cerclageeksperten. Litt sporadiske kontroller siden mange er på ferie, men får satt inn arabinpessar mot slutten av 1. trimester (“kvalifiserer” ikke til cerclage).
August 2018: Alt ser fint ut med graviditeten, og jeg er på hyppige kontroller. Får beskjed av legene om å begynne å senke skuldrene og slutte å bekymre meg for livmorhalsen.
September 2018: Den store katastrofen inntreffer der alt som kan gå galt, gjør nettopp det. Jeg må nok en gang forlate barnet mitt hos patologen på sykehuset, og denne gangen er jeg enda mer utrøstelig enn før. Jeg er dessuten rasende på alt og alle og den store urettferdigheten i det hele. Føler meg suicidal.
Oktober 2018: Finner nye støttespillere som anbefaler indre cerclage (TAC). Har minnestund for Lille mirakel. Begynner i terapi.
November 2019: Prøver å finne ut hvor jeg kan få tatt TAC-operasjonen. Har seksukerskontroll, ettersamtale og urnenedsettelse for Lille mirakel.
Desember 2018: Finner endelig en lege som vil gi meg henvisning til indre cerclage i Norge. Får støttekontakt i Landsforeningen for uventet barnedød. Reiser bort i juleferien for å unngå familiejul med første barnebarnet som naturlig midtpunkt.