Jeg startet med såkalt prøvesyklus i forgårs. Selv om jeg begynte pent og forsiktig, innbiller jeg meg at jeg må ha reagert allikevel. Plutselig ble jeg nemlig veldig kort i lunten, og det har jeg ikke vært på lenge. Velkommen tilbake til hormonkjøret!

Jeg må innrømme at jeg måtte gå noen runder med meg selv på om jeg virkelig orket dette her igjen. Bare behandlingsplanen var så omfattende at den var til å få helt bakoversveis av. Masse ting jeg må holde styr på de neste par månedene fram til innsett. Blir svett bare av å skrive om det.

I går ble det atskillig bedre etter at jeg hadde hatt to lange videosamtaler med klinikken og en fin debriefing med støttekontakten min her hjemme. For jeg vet jo så godt hva jeg egentlig vil, innerst inne. Det er å vite at jeg har gjort absolutt alt jeg kunne før jeg endelig gir meg. Med TAC-en på plass kan jeg bare ikke snu nå.

Men jeg vil samtidig prøve å nyte livet så godt jeg kan og slå ut håret litt i dette oppløpet som forhåpentligvis blir starten på mitt nye liv som mor til et levende barn. Graviditeten vil nok dessverre bli mer nervepirrende enn lykkelig, med strenge restriksjoner for hva jeg kan eller bør gjøre, så om jeg vil ut blant folk, må jeg benytte sjansen nå.

Jeg kunne ha lagt opp til å henge meg på noen som ville ned til byen i dag og sett på 1. maitog, men jeg har en del ting som må på plass før jeg får besøk av mor om to dager. Håper på å være ferdig da slik at vi bare kan kose oss med god samvittighet. Og så håper jeg selvsagt at jeg ikke skal bli så gal av hormonbehandlingen at nervene ligger tykt utenpå meg. Mor fortjener utvilsomt bedre.

For en gangs skyld vil jeg forhåpentligvis ha overskudd til å gjøre morsomme ting når hun kommer på besøk, som å gå på et par utstillinger hun har snakket lenge om. Og så må vil selvfølgelig en tur på graven. Jeg har sett farget ris i en blomsterbutikk som jeg syns ville passet fint til en barnegrav, så håper de ikke blir utsolgt med det aller første.

Jeg har forresten fått unnagjort MR av hofteledd allerede. Fikk time på en avbestilling i går kveld. Sikkert noen som skulle feste eller reise bort kvelden før 1. mai, kan jeg tenke meg, he, he, men siden jeg ikke hadde noen andre planer, grep jeg takknemlig sjansen. Fikk skryt etterpå fordi jeg hadde vært så flink til å ligge i ro. Slapp å få klastrofobi denne gangen, så lot bare tankene fly av sted, og da pleier det å gå fort.

Ble en del trasking fram og tilbake på meg i går med alle avtalene her og der, men i dag føler jeg meg bare behagelig sliten i kroppen uten at det verker overalt, så tror det må ha vært akkurat passe dose denne gangen. Kjenner at jeg har sovet godt i natt, noe jeg ikke har gjort på en stund, så tror kanskje det kan forklare at jeg føler meg så rolig nå. Eller så er det roen som har gjort at jeg har sovet bedre. Umulig å si hva som er høna og egget alltid.

I går tok jeg en viktig avgjørelse om å satse på noe nytt, nemlig embryoadopsjon. Embryoadopsjon kan innebære så mangt, men i praksis betyr det at man adopterer et egg som allerede er befruktet, og i mitt tilfelle nedfrosset. Det er et potensielt liv som får en sjanse ved at noen får det satt inn i sin livmor.

Jeg har alltid vært åpen for å adoptere et barn som allerede er født (noe som dessverre har vist seg å være umulig i praksis), så hvorfor ikke starte enda tidligere og la dette barnet få vokse og uvikle seg i min livmor, der det bokstavelig talt vil livnære seg av mitt blod? Tidligere enn det går det ikke an å bli kjent.

Embryoet har bare levd i fem dager etter befruktning før det ble frosset ned. Nå venter det på å tines opp igjen og settes inn i en mottakelig livmor. Jeg følte meg kallet og sa endelig ja etter en lang samtale med klinikken. Dette er ikke noe som har kommet plutselig. Jeg har grublet på det lenge. I mange år faktisk. Men nå føles det riktig, alt tatt i betraktning. Sov du vesle spire ung, enn så lenge. Forhåpentligvis finner du en trygg havn hos meg.

Det store spørsmålet med en sånn beslutning er hvor mange helsøsken det ev. finnes der ute. Foreløpig er alt jeg vet at det er to embryoer igjen, der jeg er blitt tilbudt det ene. Pga. forhistorien min tør de ikke sette inn to på en gang. Og om jeg skulle lykkes, er det ikke lenger aktuelt å prøve å få søsken senere av mange gode grunner.

Mao. vil sannsynligvis en annen kvinne bli tilbudt det andre embryoet (med mindre den opprinnelige spiren ikke tåler opptiningen, så de må bruke den andre på meg, men det er lite trolig). Jeg aner heller ikke hvor mange embryoer som opprinnelig ble befruktet, og om det allerede er født noen barn av samme “kullet”, men koordinator lo og sa at vi kunne snakke mer om det om jeg ble gravid, så da regner jeg nesten med at jeg vil få vite litt mer; håper iallfall det.

For meg er tanken på potensielle søsken der ute bare en bonus. Man trenger jo ikke å oppsøke dem om man ikke vil, men i disse internettider er sjansen for å greie å spore opp folk større enn noen gang før. Det er umulig å vite nå om dette vil være viktig for det potensielle barnet mitt i fremtiden, men jeg vil iallfall sørge for å grave frem hver eneste lille detalj jeg kan få av klinikken mens jeg ennå har muligheten.

Hurra for våren med nytt håp og nye muligheter! Jeg kjenner at jeg er blitt glad i den lille spiren min allerede <3