Fertilitetsturisten Jeg var en gang en enslig kvinne i godt moden alder som etter en lang, personlig reise endelig bestemte meg for å vende nesen mot Baltikum for å oppfylle babydrømmen. Tre måneder senere befant jeg meg i overlykkelige omstendigheter med toeggede tvillinger. Ut fra det store intet sprakk plutselig den rosa boblen og ble forvandlet til det store marerittet. Dette er min historie som helseturist og englemor. Hvorfor dro jeg egentlig utenlands? Fordi det per dags dato fortsatt ikke er lov å fertilitetsbehandle single her til lands.

Licensed from: Krasimira Nevenova / yayimages.com

Dagen startet med gode nyheter: Koordinator i Riga kunne meddele at kvaliteten på endometriet mitt var god, så jeg trengte ingen tilleggsbehandling før det vanlige forberedelsesregimet i opptakten til neste forsøk. Takk og lov for det, for ellers hadde nok tidsplanen røket nok en gang. Jeg stod på farten og var på vei til tannlegen, så fikk ikke spurt om noe mer. Har jo lurt på om den adenomyosen som den nye gynekologen oppdaget i februar, har skapt betennelsestilstander i livmoren, men jeg kan ikke tenke meg annet enn at det i så fall ville blitt oppdaget under hysteroskopiundersøkelsen. Likevel hadde det vært fint å få det avkreftet, men jeg regner med at hun sikkert må spørre legen.

Jeg var tydeligvis inne i en god stim, for noen timer senere kunne tannlegen meddele at jeg hadde null hull. Etterpå innvilget jeg meg en sushilunsj. Korsryggen er fremdeles ikke god, men jeg tok en stor dose Ibux i morges for å komme meg helskinnet gjennom dagen uten å gå krokbøyd gjennom sentrum. Det er heldigvis såpass lenge igjen til neste innsett at jeg fortsatt trygt kan ta det.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Kiropraktor var litt i villrede i går da jeg beskrev at jeg var stivest i bekken og korsrygg etter å ha gått en stund og mykest etter å ha hvilt en stund og mente jeg trengte en fysioterapeut. Jeg har nå startet jakten på en med kommunal avtale som kan ta seg av både rygg og knær. Fant en enmannsbedrift med perfekt beliggenhet, men fikk første e-posten i retur fordi den ikke var gyldig. Håper virkelig ikke at vedkommende har lagt ned uten å oppdatere nettsiden. Fikk ikke ringt i dag siden det er umulig å prate på mobil når man er ute blant folk med høyt støynivå, men skal prøve igjen på mandag. 

Var innom helsekostbutikk på vei hjem for å kjøpe melkesyrebakterier og benyttet anledningen til å spørre om råd mot spiserørsbrokk. De hadde ingen vidundermidler inne, men anbefalte meg som ventet å holde meg unna sterkt krydder og syrlig mat. Dessuten burde jeg spise senest to og en halv time før sengetid og ha to puter i nakken og en under skulderpartiet når jeg la meg. Dette hadde butikkinnehaveren lært på medisinstudiet i India. Har tidligere sett en norsk nettside anbefale å legge bøker under hodeenden av sengen, så dette blir i samme gate.

Nå planlegger jeg å nyte solen i helgen og bare slappe av etter en travel uke med veldig mange avtaler og rygg i vranglås. Neste uke blir det nok like mange avtaler, og den aller viktigste av dem er ultralydundersøkelsen som skal bekrefte om jeg kan sette nedreguleringssprøyten. Da blir i så fall onsdag siste dag med p-piller.

Fertilitetsbehandling er høyaktuell politikk for tiden. Jeg har bevisst unngått å legge opp til debatt på denne bloggen fordi jeg vil den skal handle om det personlige, praktiske og menneskelige aspektet ved fertilitetsbehandling, helt uavhengig av hva man ellers måtte mene om dette. Jeg har overhodet ikke noe ønske om å gjøre mine private anliggender om til en opphetet samfunnsdebatt. Selv innen prøvemiljøet fins det mange meninger og oppfatninger om dette. Jeg ønsker egentlig bare å være i fred og føler ikke behov for å overbevise noen om mine valg. På mange måter angår heller ikke den norske politiske diskusjonen meg fordi jeg som singel aldri har kvalifisert til behandling her til lands. Når de reglene ev. endres, vil det uansett være altfor sent for mitt vedkommende.

Jeg er også forsiktig med å uttale meg altfor bastant fordi jeg selv har endret mange oppfatninger opp gjennom årenes løp, og jeg innser at jeg fremdeles kan komme til å endre mening om en god del ting, sannsynligvis adskillig flere enn jeg i dag greier å forestille meg. Det er imidlertid et par grunnleggende ting jeg er rimelig sikker på at jeg alltid vil kunne stå for.

For det første har jeg i utgangspunktet ikke vanskelig for å forstå synet til dem som mener at det ikke er statens oppgave å finansiere folks barneønske, på samme måte som man er svært tilbakeholden med å innvilge plastiske operasjoner på statens regning. Det handler først og fremst om beinharde prioriteringer innen helsesektoren. Når det er sagt, ville jeg tro at det er god samfunnsøkonomi i å investere i at flere føder barn nå til dags med synkende fødselstall. Man øker jo gjerne andre tilskuddsordninger til barnefamilier når man ønsker å oppmuntre folk til å få flere barn, inkludert lengre fødselspermisjon, så staten har lang tradisjon i å bruke penger på å opprettholde folketallet.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg syns det er noe grunnleggende urettferdig i å forskjellsbehandle dem som kan lage barn på egen hånd, og dem som trenger medisinsk hjelp. Det jeg sikter til, er at de som skal innvilge fertilitetsbehandling, først må foreta en sosial vurdering av søkerne. Om jeg ikke tar altfor mye feil, er dette leger. En lege skal altså vurdere om disse menneskene egner seg til å bli foreldre. Denne vurderingen må også foretas ved private klinikker der søkerne skal betale for behandlingen selv, der det er fastsatt noen ufravikelige krav fra politisk hold som et minste minimum.

Terskelen er veldig mye lavere for at foreldre med hjemmelagde barn vurderes som godkjente omsorgspersoner. Eller for å si det sånn: Det foretas ingen rutinemessig vurdering av vordende foreldre med hjemmelaget spire, med mindre man allerede er i barnevernets søkelys. Og godt er det, for ellers hadde vi stilt i samme kategori som Kina der man først må utstedes med en bevilgning fra lokale myndigheter før man kan sette i gang med å lage barn. For dem som unnlater å følge dette påbudet, venter det represalier som tvungen (sen)abort og ekstra skatt.

Jeg tar forbehold om at Kina kan ha endret seg siden sist jeg satte meg inn i dette, men poenget er at det skurrer i våre ører at staten skal blande seg inn i det de fleste av oss anser som et dypt privat anliggende. Hvorfor reagerer vi da ikke på samme måten når vordende foreldre med fertilitetsutfordringer blir screenet på grunnlag av sin sosiale status og personlige egenskaper? Burde det ikke være en rent medisinsk vurdering som lå til grunn?

En annen gruppe som kommer skeivt ut her, er de som vil adoptere, men det har jeg litt lettere for å godta. Det fins nemlig mange færre adopsjonsklare barn enn folk som ønsker å bli adoptivforeldre. Da har man råd til å velge og vrake blant søkerne. Det handler ikke lenger bare om å vurdere om folk er egnet som foreldre eller ei, men om å velge fra øverste hylle. Det hadde imidlertid vært fint om dette ble formidlet til de stakkars søkerne som rutinemessig blir vraket, til tross for at de helt sikkert kunne blitt flotte foreldre. Det kan jo ta selvtilliten fra noen og enhver av oss. 

Og nei, det er ingen menneskerettighet å få barn, men hva er egentlig så galt i å legge til rette for at flere barn kan få livets rett?

Licensed from: serhii435 / yayimages.com

Jeg sendte en e-post til koordinator i dag og spurte om analyseresultatet av vevsprøven hadde kommet inn. Nå var det jo gått en uke siden operasjonsundersøkelsen. Hun svarte at hun ennå ikke hadde hørt noe, men at hun ventet å få det denne uken.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt motløs og oppgitt. Det plager meg veldig at jeg foreløpig ikke kan ta for gitt at jeg kan fortsette med flere forsøk om det neste også går skeis. Det er mye lettere å forholde seg rolig når man har en plan B. Forhåpentligvis vil jeg få mer klarhet i det før neste innsett. Det er viktig med senkede skuldre i rugetiden.

Om klinkken ikke finner ut noe mer fra vevsprøvene heller, vil de bare fortsette med samme behandlingsplanen som de to siste gangene, så vidt jeg vet, og det har jo ikke ført fram til nå. Men det har heller ikke fungert å gjenta samme prosedyrene som ved det første forsøket som gav meg to friske barn. Det virker usannsynlig at jeg har fått dårlige egg på samtlige av de fire forsøkene etter det første der jeg fikk full klaff. Samtidig har jeg gjort mye mer for å forberede kroppen nå enn jeg gjorde før det første forsøket. Det er ikke så mye mer jeg kan gjøre. 

Jeg må bare vente og se, som vanlig, samtidig som jeg er nødt til å tenke litt framover også. Det er en vanskelig balansegang. Man kan bare leve i nuet om rammene rundt er sikret.

I mellomtiden prøver jeg å ta tak i det praktiske som er det eneste jeg kan ta kontrollen over. Bl.a. skal jeg på årlig kontroll hos tannlegen på fredag, så er iallfall det unnagjort. Jeg kjente antydning til tannverk tidligere i vår, og når man er gravid, skal man jo ikke ta røntgen. I fjor sommer ble jeg først friskmeldt av tannlegen før han så over røntgenbildene helt til slutt og oppdaget at jeg hadde et hull under en fylling. Forhåpentligvis var det bare ising jeg plagdes med i vår, som er blitt borte med flittig bruk av sensodyne tannkrem og fluorskylling, men det er sånt man ikke vil ha hengende over seg mens man er gravid eller nettopp har født. 

I morgen blir det ny runde hos kiropraktor og akupunktør, samt lang lunsj med en god venninne. En som har vært lenge i prøvegamet selv og virkelig forstår. Ellers føler jeg vel egentlig at det kun er moren min utenom prøvemiljøet som greier å leve seg fullt inn i hva som driver meg. 

Licensed from: LZT / yayimages.com

Det er en blogg her inne som heter Turkistliv. Den inneholder flere innlegg under emnet Englegutten. Det handler om å miste et spedbarn. Selvopplevd og ektefølt, brutalt, vakkert og ærlig.

Jeg klarer ikke å lese noen av disse innleggene uten å ende opp i hulkegråt. Hver eneste gang. Etter to innlegg er jeg helt utrøstelig, og det tar lang tid å hente meg inn igjen. Derfor unngår jeg stort sett disse innleggene, men det er en del av meg som vil bearbeide sorgen på denne måten. I ørsmå porsjoner av gangen; ellers ville jeg ha brutt helt sammen.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg trodde jeg hadde opplevd sorg etter å ha mistet alle besteforeldrene mine, en etter en. Jeg hadde også opplevd å miste to onkler og en tante, to venninner, samt to sjefer som stod meg nær. Jeg hadde til og med mistet en fetter i en tragisk ulykke da vi begge var barn. Men ingenting kunne ha forberedt meg på den uendelige og altomfattende sorgen over å ha mistet mine egne barn.

Jeg har vært lamslått av sorg før, men den har ikke fått hele livet til å stoppe opp. Den har ikke satt seg som en fysisk smerte i kroppen som nektet å gå bort. Nå kjenner jeg ikke lenger på den hver eneste sekund, men den ligger likevel der rett under overflaten, klar til å komme fram igjen, bare noen trykker på de rette knappene. Når ens egne barn dør, mister man en del av seg selv for alltid. Det er en eksistensiell sorg som rører ved selve urinstinktet i oss. Det handler om så mye mer enn bare savn.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men dette er utvilsomt det aller verste jeg noen gang har opplevd, og jeg vet om mange som sier det samme. Skulle jeg ønske at barna mine aldri hadde vært til, slik at jeg slapp å bære denne smerten? Det er en helt umulig tanke.

Enn så lenge ligger englebarna mine trygt begravd under en hjerteformet gravstein med to småfugler oppå. Der besøker jeg dem med jevne mellomrom, og senest nå i påsken. Det passet i grunnen bedre å være der på langfredag enn 1. juledag. De er mitt kors som aldri vil bli den julepresangen de var ment å være. Fødselsdagene deres er sørgedager som minner om to liv som for alltid er gått tapt før de en gang fikk begynt. Jeg liker å tenke på at de leker i paradishagen nå, men vet ikke om jeg innerst inne greier å tro på det. Jeg har bare en trøst, og det er at jeg gjorde alt i min makt for å redde dem.

I går ettermiddag sovnet jeg og sov tungt igjen. Våknet ikke før det var et par timer til leggetid. 

I løpet av helgen har jeg kjent at hoftekammene har vært litt stive, og i går kveld begynte plutselig bekken, hofter og korsrygg å skape seg for alvor. Ble merkbart verre fra time til time. Jeg har ofte litt småplager i muskler og skjelett, men dette var av et helt annet kaliber, mer av typen hekseskudd. Var aller verst når jeg sto og gikk, men til slutt var det til og med vondt å snu meg i sengen, så jeg måtte ty til smertestillende for å få sove.

Det ble en strevsom tur til kiropraktor i dag, for hele kroppen strittet imot. Den stive nakken og svimmelheten som jeg opprinnelig hadde bestilt timen for, var overraskende nok nesten borte (kanskje “sovekuren” de siste to dagene hadde virket tross alt?) men bekkenet viste ingen tegn til å gi seg med det aller første. Kiropraktor ristet litt på hodet og trodde det kunne være trigget av hysteroskopien. Det samme mente fertilitetsterapeuten da jeg med nød og neppe fikk dratt meg bort til henne etterpå. Hun skrev opp en homeopatmedisin som muligens kunne hjelpe, men jeg hadde ikke krefter til å slepe meg bort til apoteket attpåtil, så det må bare vente til jeg enten får hjelp eller føler meg en smule bedre. Det sies jo at det skal løsne opp å gå, men jo mer jeg gikk i dag, desto verre føltes det. Var som å bli stukket med nåler.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Nå sitter jeg tilbake i sengen med en stor kopp Pu Erh-te fra Kina og gjør meg klar til flere episoder av Modern Family på Netflix.

Licensed from: illustratorCZ / yayimages.com

I dag er jeg trøtt. Skikkelig trøtt. Om en drøy time skal jeg av gårde til akupunktør mens kroppen bare skriker etter hvile. Nakken er stiv og vond, bihulene sprenger på og leddene verker. Har i tillegg vært småkvalm og ekstremt lydømfindtlig hele helgen. I går var jeg attpåtil varm og klam, og jeg småblødde fremdeles etter operasjonen. Var en stund redd for at jeg kunne ha fått en infeksjon og gjorde meg klar til å ringe gyn i dag, men akkurat nå tror jeg mest på at jeg bare er veldig sliten. I går ettermiddag var jeg så i ulage at jeg til slutt bare måtte legge meg ned, og da sov jeg som en stein fram til det var leggetid. Tok heller ikke så lang tid før jeg sovnet igjen, og likevel stritter kroppen imot i dag. Jammen godt jeg ikke har noen andre ting på programmet enn akupunktur i dag, for selv det føles som rene maratonløpet. Har ikke hjulpet med te og frokost, og om tjue minutter må jeg bare i dusjen, enten jeg vil eller ei. Når jeg tenker meg om, var jeg veldig sliten etter polyppoperasjonen for to år siden også, og kanskje har kroppen reagert likedan på vevsprøver og scratching. Livmoren har iallfall vært veldig oppblåst igjen, men den ser heldigvis ut til å ha roet seg litt ned nå. Tok for sikkerhets skyld magnesium med frokosten mot svake murringer. Det har føltes litt som å ha første dag av mensen hver dag etter operasjonen.

Jeg har ellers fått innkalling til gastrospesialist i slutten av mai. Jeg hadde håpet på å få det unnagjort før neste forsøk, men det var nok for mye å håpe på. Nå må jeg bare greie å komme meg hjem i tide til å få tatt mrsa-prøvene etter forsøket, slik at svarene foreligger før jeg skal på sykehuset. 

Etterord: Da jeg kom fram til akupunktøren i dag, var jeg fryktelig svimmel. Hun merket det godt på pulsen og mente det kom fra den stive nakken. Får håpe kiropraktor greier å ordne opp i morgen!

Orket såvidt å handle litt på veien hjem. Hadde gått helt tom for truseinnlegg, og det passer dårlig med spottblødning. Blør endelig mindre enn før i dag, så nå slapper jeg litt mere av. Fikk også sikret meg grønn asparges som jeg er blitt helt hekta på i det siste. Prøvde også å få tak i artisjokker, den andre nye lidenskapen min, men det hadde de dessverre ikke inne, og jeg orket ikke å lete i flere butikker. Det sies at artisjokker skal være gode for fordøyelsen.

Ellers er det blitt mye Netflix i helgen.

Jeg blør fortsatt litt etter hysteroskopi og scratching. Klinikken mente det vanligvis burde slutte senest i morgen. Har ellers veldig lite murringer og føler meg mye sprekere enn etter polyppoperasjonen for to år siden. Det eneste er at kroppen virker litt forvirret over plutselig å ha blitt satt på p-piller. Har fått utslett i ansiktet og føler meg en smule labil.

For en gangs skyld fikk jeg handlet litt mens jeg var i Riga. Turen gikk hovedsaklig til matavdelingen i 1. etasje av det finske kjøpesenteret Stockmann. Det ble litt latvisk kjøttpålegg, tsjekkiske posteier og polsk geitost, samt armensk brandy. Sistnevnte var en gave 😉

Hjemturen gikk heldigvis helt knirkefritt, men nå er jeg skikkelig trøtt. Var deilig å slippe å gå ut for å spise middag i kveld. Varmet bare opp noen rester jeg hadde stående i kjøleskapet fra 2. påskedag. Borte bra, men hjemme best!

Licensed from: Creatista / yayimages.com

Legen fant heldigvis ingenting galt i livmoren min, men tok noen vevsprøver av endometriet før han gjorde scratching. Vevsprøvene blir sendt til analyse som det skulle ta en uke å få svar på. Da jeg spurte om hva det var som skulle analyseres, svarte han at noen ganger ble endometriet ødelagt av østrogendominans, så de mistenker tydeligvis at jeg har det. Var fortsatt så dopet etter narkosen at jeg ikke fikk spurt noe mer. Det hadde jo vært interessant å vite hva de i så fall har tenkt å gjøre med det.

En annen overraskelse var at syklus ikke så ut til å ha startet ennå, til tross for at jeg var på dag 14. Endometriet var bare 3-4 mm, men det gav desto bedre sikt, så for operasjonen var det gunstig. Jeg må imidlertid utsette å sette nedreguleringssprøyten med 8-9 dager, for ellers risikerer vi visst at det vil ta år og dag før jeg får neste blødning siden det ikke vil være noe å blø ut. I mellomtiden skal jeg ta p-piller i fjorten dager med oppstart i morgen. I praksis betyr dette innsett i midten av mai istedenfor i begynnelsen. Det blir nok 17. mai-feiring i Riga i år.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Klar for avgang om en drøy time. Jeg prøver å minne meg selv om at en gang i tiden elsket jeg å reise. Helt ærlig er det en god stund siden. Nå gleder jeg meg bare til operasjonsundersøkelsen i morgen er vel overstått og håper at selve reisen ikke blir altfor slitsom. Det er lenge siden jeg syntes det var spennende å fly. Svært lenge siden. Faktisk i et helt annet liv.

Kofferten er fortsatt ikke lukket pga. klær som måtte tørke ferdig i natt. Jeg sitter fortsatt under dynen og venter på at hodepinetablettene skal slå inn, men nå må jeg snart stå opp uansett. Muskler og skjelett har slått seg litt mer vrange for hver dag som gikk i påsken, så man skulle ikke trodd jeg hadde vært to runder hos kiropraktor like før. Nå krysser jeg alt jeg har for at ikke kroppen skal streike helt mens jeg er på tur. En ting er når jeg reiser alene, men jeg blir særdeles dårlig reisefølge når jeg bare orker å slappe av på hotellrommet.

Jeg holder pusten til resultatet av hysteroskopien foreligger. Tør ikke ta neste forsøk for gitt før jeg vet noe mer. Tenk om det blir kroken på døra for godt nå? Det er ikke en gang til å tenke på, men jeg prøver å forberede meg på alt. Akkurat nå er jeg bare avventende.

Licensed from: CartoonResource / yayimages.com

Jeg er i full gang med å telle kalorier og holde et øye med glykemisk indeks. I praksis har jeg viet Grethe Roede og Fedon Lindberg. Resultatet er blitt Grethe Roede uten raske karbohydrater og med mer proteiner og Fedon Lindberg med mindre fett og ingen sjokolade. Det blir lite frukt og desto mere grønnsaker, kyllingfilet, bokhvetegrøt og ertesuppe lagd fra bunnen av, men fremfor alt i små mengder av gangen, og resultatet vises allerede i form av adskillig mindre oppblåst buk.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg har i tillegg fått beskjed om å drikke en alkoholenhet med rødvin om dagen av fertilitetsterapeuten min. Det syns jeg faktisk blir litt mye, så innimellom drikker jeg et lite glass druejuice istedet. Druejuice inneholder mye sukker og alkohol skjerper appetitten, så det føles ganske kontraintuitivt, men poenget er å få i meg resveratrol som skal motvirke betennelser i kroppen, og dem har jeg tydeligvis mye av for tiden. Av samme grunn er jeg blitt bedt om å pøse på med omega 3- og gurkemeietilskudd.

Kaffen er byttet ut med te i ulike varianter. Prøver å drikke opp alle de helsebringende urteteene jeg ikke kan drikke når jeg er gravid. Savner caffeelatte om morgenen, men svart te med melk er en nesten like god erstatning. Bare synd jeg ikke får drukket den koffeinfrie kaffen jeg har kjøpt inn til prøveperioder. Drikker fortsatt peppermyntete, men blander den ut med andre urter så den ikke skal bli så sterk. Kommer heller ikke til å kjøpe ny når jeg har drukket opp den jeg har igjen i skapet. Har også en grapefruktjuice stående i kjøleskapet som jeg kjøpte fordi den kan virke forebyggende på urinveisinfeksjon og inneholder lite sukker, men den blir for hard for magen nå. Har likevel ikke hjerte til å kaste den, så får heller blande den ut med vann. Har spist opp de siste kirsebærtomatene jeg hadde liggende, og har greidd å motstå fristelsen til å kjøpe nye. Det ble knaskereddiker istedet. Sitronvann om morgenen utgår også nå.

Ikke lett når de tilsynelatende sunne vanene viser seg å være helseskadelige for akkurat meg, men slik er altså stoda for tiden. Det er virkelig ikke verdt å gjøre noe som kan få senkningen til å stige enda høyere.