Licensed from: serhii435 / yayimages.com
Jeg sendte en e-post til koordinator i dag og spurte om analyseresultatet av vevsprøven hadde kommet inn. Nå var det jo gått en uke siden operasjonsundersøkelsen. Hun svarte at hun ennå ikke hadde hørt noe, men at hun ventet å få det denne uken.
Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt motløs og oppgitt. Det plager meg veldig at jeg foreløpig ikke kan ta for gitt at jeg kan fortsette med flere forsøk om det neste også går skeis. Det er mye lettere å forholde seg rolig når man har en plan B. Forhåpentligvis vil jeg få mer klarhet i det før neste innsett. Det er viktig med senkede skuldre i rugetiden.
Om klinkken ikke finner ut noe mer fra vevsprøvene heller, vil de bare fortsette med samme behandlingsplanen som de to siste gangene, så vidt jeg vet, og det har jo ikke ført fram til nå. Men det har heller ikke fungert å gjenta samme prosedyrene som ved det første forsøket som gav meg to friske barn. Det virker usannsynlig at jeg har fått dårlige egg på samtlige av de fire forsøkene etter det første der jeg fikk full klaff. Samtidig har jeg gjort mye mer for å forberede kroppen nå enn jeg gjorde før det første forsøket. Det er ikke så mye mer jeg kan gjøre.
Jeg må bare vente og se, som vanlig, samtidig som jeg er nødt til å tenke litt framover også. Det er en vanskelig balansegang. Man kan bare leve i nuet om rammene rundt er sikret.
I mellomtiden prøver jeg å ta tak i det praktiske som er det eneste jeg kan ta kontrollen over. Bl.a. skal jeg på årlig kontroll hos tannlegen på fredag, så er iallfall det unnagjort. Jeg kjente antydning til tannverk tidligere i vår, og når man er gravid, skal man jo ikke ta røntgen. I fjor sommer ble jeg først friskmeldt av tannlegen før han så over røntgenbildene helt til slutt og oppdaget at jeg hadde et hull under en fylling. Forhåpentligvis var det bare ising jeg plagdes med i vår, som er blitt borte med flittig bruk av sensodyne tannkrem og fluorskylling, men det er sånt man ikke vil ha hengende over seg mens man er gravid eller nettopp har født.
I morgen blir det ny runde hos kiropraktor og akupunktør, samt lang lunsj med en god venninne. En som har vært lenge i prøvegamet selv og virkelig forstår. Ellers føler jeg vel egentlig at det kun er moren min utenom prøvemiljøet som greier å leve seg fullt inn i hva som driver meg.