Licensed from: LZT / yayimages.com

Det er en blogg her inne som heter Turkistliv. Den inneholder flere innlegg under emnet Englegutten. Det handler om å miste et spedbarn. Selvopplevd og ektefølt, brutalt, vakkert og ærlig.

Jeg klarer ikke å lese noen av disse innleggene uten å ende opp i hulkegråt. Hver eneste gang. Etter to innlegg er jeg helt utrøstelig, og det tar lang tid å hente meg inn igjen. Derfor unngår jeg stort sett disse innleggene, men det er en del av meg som vil bearbeide sorgen på denne måten. I ørsmå porsjoner av gangen; ellers ville jeg ha brutt helt sammen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg trodde jeg hadde opplevd sorg etter å ha mistet alle besteforeldrene mine, en etter en. Jeg hadde også opplevd å miste to onkler og en tante, to venninner, samt to sjefer som stod meg nær. Jeg hadde til og med mistet en fetter i en tragisk ulykke da vi begge var barn. Men ingenting kunne ha forberedt meg på den uendelige og altomfattende sorgen over å ha mistet mine egne barn.

Jeg har vært lamslått av sorg før, men den har ikke fått hele livet til å stoppe opp. Den har ikke satt seg som en fysisk smerte i kroppen som nektet å gå bort. Nå kjenner jeg ikke lenger på den hver eneste sekund, men den ligger likevel der rett under overflaten, klar til å komme fram igjen, bare noen trykker på de rette knappene. Når ens egne barn dør, mister man en del av seg selv for alltid. Det er en eksistensiell sorg som rører ved selve urinstinktet i oss. Det handler om så mye mer enn bare savn.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men dette er utvilsomt det aller verste jeg noen gang har opplevd, og jeg vet om mange som sier det samme. Skulle jeg ønske at barna mine aldri hadde vært til, slik at jeg slapp å bære denne smerten? Det er en helt umulig tanke.

Enn så lenge ligger englebarna mine trygt begravd under en hjerteformet gravstein med to småfugler oppå. Der besøker jeg dem med jevne mellomrom, og senest nå i påsken. Det passet i grunnen bedre å være der på langfredag enn 1. juledag. De er mitt kors som aldri vil bli den julepresangen de var ment å være. Fødselsdagene deres er sørgedager som minner om to liv som for alltid er gått tapt før de en gang fikk begynt. Jeg liker å tenke på at de leker i paradishagen nå, men vet ikke om jeg innerst inne greier å tro på det. Jeg har bare en trøst, og det er at jeg gjorde alt i min makt for å redde dem.