Fertilitetsbehandling er høyaktuell politikk for tiden. Jeg har bevisst unngått å legge opp til debatt på denne bloggen fordi jeg vil den skal handle om det personlige, praktiske og menneskelige aspektet ved fertilitetsbehandling, helt uavhengig av hva man ellers måtte mene om dette. Jeg har overhodet ikke noe ønske om å gjøre mine private anliggender om til en opphetet samfunnsdebatt. Selv innen prøvemiljøet fins det mange meninger og oppfatninger om dette. Jeg ønsker egentlig bare å være i fred og føler ikke behov for å overbevise noen om mine valg. På mange måter angår heller ikke den norske politiske diskusjonen meg fordi jeg som singel aldri har kvalifisert til behandling her til lands. Når de reglene ev. endres, vil det uansett være altfor sent for mitt vedkommende.

Jeg er også forsiktig med å uttale meg altfor bastant fordi jeg selv har endret mange oppfatninger opp gjennom årenes løp, og jeg innser at jeg fremdeles kan komme til å endre mening om en god del ting, sannsynligvis adskillig flere enn jeg i dag greier å forestille meg. Det er imidlertid et par grunnleggende ting jeg er rimelig sikker på at jeg alltid vil kunne stå for.

For det første har jeg i utgangspunktet ikke vanskelig for å forstå synet til dem som mener at det ikke er statens oppgave å finansiere folks barneønske, på samme måte som man er svært tilbakeholden med å innvilge plastiske operasjoner på statens regning. Det handler først og fremst om beinharde prioriteringer innen helsesektoren. Når det er sagt, ville jeg tro at det er god samfunnsøkonomi i å investere i at flere føder barn nå til dags med synkende fødselstall. Man øker jo gjerne andre tilskuddsordninger til barnefamilier når man ønsker å oppmuntre folk til å få flere barn, inkludert lengre fødselspermisjon, så staten har lang tradisjon i å bruke penger på å opprettholde folketallet.

Jeg syns det er noe grunnleggende urettferdig i å forskjellsbehandle dem som kan lage barn på egen hånd, og dem som trenger medisinsk hjelp. Det jeg sikter til, er at de som skal innvilge fertilitetsbehandling, først må foreta en sosial vurdering av søkerne. Om jeg ikke tar altfor mye feil, er dette leger. En lege skal altså vurdere om disse menneskene egner seg til å bli foreldre. Denne vurderingen må også foretas ved private klinikker der søkerne skal betale for behandlingen selv, der det er fastsatt noen ufravikelige krav fra politisk hold som et minste minimum.

Terskelen er veldig mye lavere for at foreldre med hjemmelagde barn vurderes som godkjente omsorgspersoner. Eller for å si det sånn: Det foretas ingen rutinemessig vurdering av vordende foreldre med hjemmelaget spire, med mindre man allerede er i barnevernets søkelys. Og godt er det, for ellers hadde vi stilt i samme kategori som Kina der man først må utstedes med en bevilgning fra lokale myndigheter før man kan sette i gang med å lage barn. For dem som unnlater å følge dette påbudet, venter det represalier som tvungen (sen)abort og ekstra skatt.

Jeg tar forbehold om at Kina kan ha endret seg siden sist jeg satte meg inn i dette, men poenget er at det skurrer i våre ører at staten skal blande seg inn i det de fleste av oss anser som et dypt privat anliggende. Hvorfor reagerer vi da ikke på samme måten når vordende foreldre med fertilitetsutfordringer blir screenet på grunnlag av sin sosiale status og personlige egenskaper? Burde det ikke være en rent medisinsk vurdering som lå til grunn?

En annen gruppe som kommer skeivt ut her, er de som vil adoptere, men det har jeg litt lettere for å godta. Det fins nemlig mange færre adopsjonsklare barn enn folk som ønsker å bli adoptivforeldre. Da har man råd til å velge og vrake blant søkerne. Det handler ikke lenger bare om å vurdere om folk er egnet som foreldre eller ei, men om å velge fra øverste hylle. Det hadde imidlertid vært fint om dette ble formidlet til de stakkars søkerne som rutinemessig blir vraket, til tross for at de helt sikkert kunne blitt flotte foreldre. Det kan jo ta selvtilliten fra noen og enhver av oss. 

Og nei, det er ingen menneskerettighet å få barn, men hva er egentlig så galt i å legge til rette for at flere barn kan få livets rett?