Fertilitetsturisten Jeg var en gang en enslig kvinne i godt moden alder som etter en lang, personlig reise endelig bestemte meg for å vende nesen mot Baltikum for å oppfylle babydrømmen. Tre måneder senere befant jeg meg i overlykkelige omstendigheter med toeggede tvillinger. Ut fra det store intet sprakk plutselig den rosa boblen og ble forvandlet til det store marerittet. Dette er min historie som helseturist og englemor. Hvorfor dro jeg egentlig utenlands? Fordi det per dags dato fortsatt ikke er lov å fertilitetsbehandle single her til lands.

Licensed from: dotweb / yayimages.com

I dag har jeg fått soneterapi og øreakupunktur hos fertilitetsterapeuten, samt en god porsjon samtaleterapi. Hun mente at nedreguleringssprøyten hadde satt meg helt ut og hadde sett folk bli skikkelig deprimerte og til og med suicidale av den før. Nedsatt stemningsleie av p-piller ble bare barnematen i sammenligning. Stakkars endometriosepasienter som kan måtte gå på den i månedsvis, hjelpe og trøste!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Hun så heller ikke bort fra at det var magevirus jeg hadde hatt forrige uke, for det har visst gått en god del av det i det siste. Forhåpentligvis kan det pluss det betente bekkenområdet forklare den økte senkningen … 

På vei hjem svippet jeg innom en velassortert helsekostbutikk som ligger i nærheten av fertilitetsklinikken. Jeg er ytterst sjelden på de kanter ellers, så pleier ofte å benytte anledningen til å raske med meg noen godsaker. I dag var jeg først og fremst på jakt etter hjemmebakt surdeigsspeltbrød. Ble anbefalt det som en del av fodmapdietten. I motsetning til mange andre som har nytte av den dietten, er jeg hverken gluten- eller laktoseintolerant, men jeg får svingende blodsukker av for fint brød og urolig mage av for grovt brød, og dette surdeigsspeltbrødet ser ut til å ha funnet den gyldne middelvei. Dessuten er det ikke minst veldig godt, skjønt jeg mistenker at spiserørsbrokkfolkene muligens vil sette surdeigsbrød på listen over syrlig nei-mat. Merker iallfall at jeg får mer halsbrann om jeg spiser mye av det. Tidligere har jeg kjøpt mye god, økologisk gourmetkaffe der også, men nå bør jeg jo helst ikke drikke mer kaffe. 

Mens jeg stod i kassen, hørte jeg plutselig navnet mitt. Det viste seg å være en venninne jeg ikke hadde sett på flere år. Sist var faktisk på flyplassen i København rett etter en visitt på en fertilitetsklinikk der. Husker at jeg fikk et forklaringsproblem. Nå ville jeg heller ikke uten videre si at jeg befant meg i nabolaget pga. den alternative fertilitetsklinikken, men hun er heldigvis av den diskret typen som ikke spør og graver mer enn nødvendig.

Uansett var det veldig hyggelig å bli minnet om mitt forrige liv, før døde barn og endeløs fertilitetsbehandling tok helt over. Vi ble kjent på en sommerjobb for sytten år siden mens vi fremdeles studerte. Den gangen vi fortsatt levde uten sosiale medier, smarttelefoner og blogging og likevel følte oss unge, dynamiske og fremadstormende, klar til å erobre verden. Til en viss grad gjorde vi også det, erobret verden. Innimellom tok vi den til og med med storm, men vi hadde allerede blitt gamle nok til å ha sett noen av de mange illusjonene våre gå i tusen knas. Nå håper jeg bare inderlig at barnedrømmen min ikke også skal vise seg å være en slik illusjon.

Licensed from: zsirosistvan / yayimages.com

Opptakten til nytt forsøk representerer alltid nytt håp, fornyet framtidstro og gjenvunnet optimisme for meg. Derfor passet det godt å investere i en ny sengepute akkurat i dag. Den vil komme godt med i rugetiden og ikke minst når jeg blir beordret sengeleie om jeg blir gravid. Erfaringen tilsier nemlig at det kan bli mange timer i sengen, og da kan man like gjerne gjøre det litt hyggelig, først som sist.

I morgen skal jeg til fertilitetsterapeuten og er spent på om hun likevel mener jeg bør drikke ett glass rødvin til dagen, selv om jeg nå har fått dokumentert at jeg ikke har betennelse i livmoren. Den siste tiden har jeg jukset og tatt Resveratrol-tabletter fra helsekost istedet. Det føles bare ikke riktig å drikke vin av ren plikt, var kun i påsken sammen med venner og familie at jeg virkelig hadde lyst på det.

Midt oppi all optimismen fikk jeg plutselig en bøtte med kaldt vann over hodet da jeg oppdaget en melding fra fastlegen i kveld. De siste blodprøvene viste at senkningen hadde steget ytterligere siden startfasen av forrige forsøk. Jeg er virkelig nervøs for at dette henger sammen med utslaget jeg fikk på de immunologiske prøvene jeg tok i Riga i desember i fjor. I så fall lover det ikke godt så lenge fastlegen ennå ikke har klart å finne årsaken. 

Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Siden jeg hadde fått mensen i går, fikk jeg endelig behandlingsplanen til neste forsøk i dag. Som vanlig er alle datoene foreløpige fram til jeg har vært på ultralyd og målt slimhinner. Det skal skje den 3. mai. I mellomtiden skal jeg ta østrogenpiller hver 8. time fra og med i dag, dvs. 6 mg til sammen hver dag.

Foreløpig tipper klinikken at jeg skal ha innsett enten den 15.- eller 16. mai, men jeg får ikke klarsignal til å bestille reisen før etter ultralyden den 3.5.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Inntil videre vet jeg at jeg skal begynne med 75 mg babyaspirin og 20 mg Prednisolon hver morgen 1 uke før innsett. Da skal jeg også ha første runde med intralipidbehandling. Har klar flaskene som trengs fra Riga, men litt vanskelig å bestille time så lenge jeg ikke vet når innsett blir. Samtidig bør man være ute i god tid, så jeg tror jeg bare må ta en sjanse, og så får jeg heller justere datoen etterpå. Er redd det blir for knapp tid ellers. For øvrig er oppstart av progesteronpiller foreløpig satt til tre døgn før innsett.

Bekkenet mitt har heldigvis kommet seg betraktelig denne uken. Var hos kiropraktor igjen i dag, men trengte ikke komme tilbake før om en uke, hurra! Om jeg er veldig heldig da, blir det siste runden før innsett. Akupunktøren satte noen ekstra nåler i ettermiddag for å få meg til å slappe mere av og sove bedre. Har vært litt for mange bekymringer den siste tiden, og det er sjelden bra for helsen.

Kjenner at jeg må roe meg litt ned nå, så jeg ikke ender opp med å løpe rundt i ring som hodeløse høns av rent stress. Har en tendens til å bli ganske oppjaget når jeg ikke har alt under kontroll, og for tiden er det litt for mange ting som jeg selv ikke har styringen over. Forrige uke ble det litt vel mange opplevelser av å være kjerringa mot strømmen. Nå håper jeg østrogenstimuleringen vil få optimismen tilbake igjen, og at ting vil legge seg til rette på mirakuløst vis.

Licensed from: kyrien / yayimages.com

D ble født nokså nøyaktig 60 timer etter storesøsteren sin. Han hadde plutselig fått altfor god plass da han ble alene igjen i mors liv. Hver gang jeg snudde meg fra side til side, rutsjet han med som et lodd. Ellers viste ultralyd samme kveld at han hadde det bra og virket helt uberørt over at tvillingsøsteren hadde forlatt ham. Magen min ble også merkbart mykere, og de to legene som var på vakt den helgen, øynet et ørlite håp.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det ble knust da jeg halvannet døgn etterpå våknet av frostrier. Først trodde jeg det var fordi den første høstkulden hadde slått til om natten mens jeg lå med vinduet åpent og uten dyne på overkroppen fordi jeg hadde vært så varm før jeg endelig sovnet. Jeg hadde nemlig strevd med magekramper etter leggetid. Ikke av typen sammentrekninger i livmor, men omgangssykevondt. Lot være å ringe nattevakten så lenge jeg greide å håndtere det selv. Hadde nemlig fått krystallklar beskjed om at det eneste sykehuset ville gjøre om noe skjedde før jeg hadde fullført uke 23, var å sette meg i gang og deretter sitte og se på at gutten min døde uten å gripe inn. Det sier seg nesten selv at jeg kjempet med nebb og klør for å hindre at jeg ble satt i gang. Jeg følte meg som et hjelpeløst bytte som haukene sirklet rundt, for det var ingen som helst tvil om at flertallet av personalet klødde i fingrene etter å få dette overstått.

Da frostriene kom, ble jeg satt på intravenøs antibiotika. Det hadde de ikke villet gi meg før, til tross for stigende crp etter fødselen av tvilling 1. Grunnen var at bakterieprøvene de hadde tatt, ikke ville bli analysert i løpet av helgen. Jeg hadde født på en fredag. Nå var det blitt søndag. Etter at jeg hadde fått tilbake varmen i kroppen igjen, føltes det som om jeg brygget på en vanlig forkjølelse. Magekrampene hadde forsvunnet i løpet av natten, men nå begynte panikkfølelsen å bre seg på avdelingen. De fryktet blodforgiftning. Man trenger ikke være medisinsk kyndig for å vite at det ikke er noen spøk, men jeg hadde gitt klar beskjed om at jeg var villig til å dra den strikken så langt som overhodet mulig. Man skal ikke kimse av en mor som kjemper for livet til barnet sitt. Gutten min var bare ni dager unna å bli født som et barn de kunne forsøke å redde … 

Magekrampene vendte tilbake om ettermiddagen. Etter to timer begynte moren min å ta tiden. Da de senere målte 5 cm åpning, måtte jeg innse at det var rier jeg hadde. Etterhvert endret også smertene seg til å minne sterkt om spontanaborten jeg hadde hatt på slutten av 1. trimester. På det tidspunktet bet jeg meg i hånden i ren desperasjon. Det tok likevel lang tid før jeg gikk med på å få morfinsprøyte. Jeg ville ikke gjøre noe som kunne få gutten min til å dø fortere. Sju timer etter at magekrampene hadde begynt, var han endelig ute. Da hadde han lenge ligget fast i bekken og fødselskanal mens riene dabbet av, men etter at jeg hadde fått morfinsprøyten, Var smertene blitt såpass håndterbare at jeg ikke lenger var helt borte for omgivelsene. Han veide 410 gram og målte 27 cm og ble lagt på brystet mitt med hodet ned.

Men det var ikke slutt for det, for jeg hadde fremdeles to morkaker som måtte ut. Jeg ble beordret tre ganger opp på fødekrakk til ingen nytte. Var tørst, men fikk ikke drikke siden det bar mot operasjon.

Jeg mistet halvannen liter blod under operasjonen den natten og fikk blodoverføring neste dag. Da hadde de også rukket å få bekreftet at jeg faktisk hadde blodforgiftning. Blodtrykksapparatet hylte hver gang overtrykket mitt falt under 70, og det var temmelig ofte. Jeg lå og døste mesteparten av tiden og var fryktelig tørst, men kunne ikke drikke selv. Det føltes som om jeg var i dødens forgård, men samme kunne det være nå som begge barna mine var døde. Det gav jo virkelig ingen mening at jeg skulle leve videre når de skulle legges i en grav. Jeg var blitt englemor.

Min Gud, min Gud, ta denne kalken fra meg.

C het hun og ble lagt i et bekken da hun ble født. Først mange timer senere ble hun svøpt og lagt i en barneseng. Da hadde hun allerede stivnet i den samme fosterstillingen, så jordmor greide ikke å rette henne ut igjen. Hun så så fredfull ut der hun lå, så det var kanskje like greit. Jeg lå i timevis og studerte henne, holdt de ørsmå fingrene hennes forsiktig i mine. Turte nesten ikke røre henne. Hun så så skjør ut at jeg var redd hun skulle gå i stykker om jeg holdt henne for hardt.

Jeg hadde fremdeles et spillevende barn igjen i magen, så tolv timer etter den brå forløsningen av C og fortsatt uten rier, ble jeg trillet over til observasjonsposten. C måtte dekkes over under transporten “så hun ikke skulle forårsake reaksjoner” blant de andre kvinnene på fødeavdelingen. 26 cm lang var hun og veide 348 gram. De sa hun var så stor og utviklet som hun skulle være for alderen sin, et sted midt i uke 22. Jenta mi som jeg ikke turte å holde i armene mine fordi jeg var livredd for at den uunngåelige krampegråten det ville trigge, skulle utløse rier og dømme gutten min til samme skjebne.

Det sies så fint at fødsel er smerter til liv. For meg vil det alltid være forbundet med død. Når man føder et barn som er dømt til å dø så snart det ser dagens lys, prøver man instinktivt å holde igjen slik at det kan ha en sjanse til å overleve. Jeg har aldri presset ut noe barn – de er motvillig blitt halt ut av meg. C trengte bare et lite rykk av to jordmødre, selv om hun lå i sete. Resten av jobben hadde tyngdekraften allerede sørget for. Velkommen til den makabre verden av uventet livmorhalssvikt. 

Jeg kom over denne bloggen i kveld, og dette innlegget fikk meg til å gjenoppleve det samme marerittet på nytt:

Fra glede til sorg

Min Gud, min Gud, hvordan kunne du gjøre dette mot meg?

Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Jeg har gått rundt og ventet på mensen siden jeg satte nedreguleringssprøyten tidlig onsdag morgen. Allerede torsdag kveld så jeg masse spottblødning og trodde at den var like om hjørnet. Neste morgen var det ingen blødning mer å spore. Det samme mønsteret gjentok seg i går kveld og i dag morges, og jeg begynte så smått å bli litt frustrert. Deretter så jeg to ganske store, blodrøde flekker i truseinnlegget da jeg kom hjem fra handletur i ettermiddag og tenkte at nå skjer det …. not. Det tydelige røde har gått over til litt spor av brunt i kveld, og nå begynner jeg virkelig å lure: Har jeg allerede fått mensen, eller ikke ennå?

Akupunktøren sa til meg at det mange ganger ble veldig liten blødning om man gikk på p-piller i bare to uker slik jeg har gjort nå, men ultralydmålingen på onsdag viste at endometriet burde være tykt nok til å få en normal menstruasjonsblødning, hmm.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Grunnen til at det er så viktig å finne ut av dette, er at jeg skal begynne med østrogentabletter på syklusdag 2. Så om det faktisk er mensen jeg har i dag, må jeg begynne med Progynova allerede i morgen tidlig. Hater denne uvissheten!

Merker også godt at jeg er nedregulert. Er mye mer sulten og fysen på noe godt enn vanlig, og frustrasjonsterskelen er ekstremt lav. Det hjalp ikke heller at det er et par byråkratiske ting som ikke har gått på skinner etter at jeg fikk satt sprøyten. Har plutselig sovet dårlig igjen tre netter på rad, og det kan ikke være tilfeldig at det begynte allerede ved leggetid samme kveld som jeg hadde fått sprøyten.

Jeg gleder meg til å få litt østrogen tilbake i kroppen igjen og kan nesten ikke vente til oppstart av stimuleringen! I morgen når jeg våkner blir det store spørsmålet: Skal, skal ikke?

Licensed from: RGebbiePhoto / yayimages.com

På lørdag er jeg invitert til å være med en vennegjeng ut på piknik og grilling i Oslofjorden. Vanligvis elsker jeg slike sammenkomster, men nå blir jeg sliten bare ved tanken. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

For det første fordi det er så mange ting jeg ikke kan snakke om, som at jeg var med moren min i Riga rett etter påske og ble operert, eller at jeg sannsynligvis kommer til å ruge i Riga på 17. mai. Det krever at jeg til enhver tid greier å holde tunga rett i munnen. 

For det andre orker jeg ikke tanken på å ha mange folk rundt meg når jeg hele tiden sliter med kvalmebølger av og på. Gudene må vite om det skyldes p-pillene, magevirus eller spiserørsbrokken. 

For det tredje tør jeg ikke utfordre den forræderiske vårluften og risikere å pådra meg nok en langdryg luftveisinfeksjon i opptakten til det som muligens kan være det siste forsøket mitt. Luftveisinfeksjoner er ikke bra å ha rundt innsett og ruging. Vanligvis er jeg ikke så opptatt av slike ting og pleier å si pytt, pytt, men når en forkjølelse kan utgjøre den store forskjellen mellom å lykkes eller feile, ja da blir det helt andre boller. Jeg har fremdeles mykoplasmalungebetennelsen fra i fjor sommer friskt i minnet. 

Jeg er mao blitt fryktelig kjedelig å ha som venninne. Den tiden der det var jeg som dro i gang det meste av sosiale sammenkomster, synes som en saga blott, men jeg kommer forhåpentligvis enda sterkere tilbake når tiden igjen er moden for det.

Licensed from: Feverpitched / yayimages.com

Dagen i dag ble avsluttet med samtaleterapi. Før det fikk jeg også klemt inn en venninnefrokost etter gynekologbesøket.

På mandag var jeg først hos akupunktør og deretter bar det rett til kiropraktor.

I går innvilget jeg meg en hjemmedag, fikk endelig sovet ut etter en helg med mye kvalme og funnet tilbake likevekten. Godt var det, for etter dagens program er jeg helt utslitt igjen.

I morgen står fastlegen for tur, fulgt av akupunktør og kiropraktor. Nok en maratondag mao.

Det tar på å gå i behandling, kanskje aller mest fordi det blir så mange avtaler å holde styr på hele tiden. Dyrt er det også, men som plaster på såret har jeg i alle fall fått frikort for resten av året, så nå slipper jeg i det minste å betale hos fastlegen – og hos fysioterapeut når jeg endelig finner noen som har tid til å ta meg inn. 

Veldig mange av disse behandlingene er enten direkte relatert til forsøkene mine eller i det minste berørt av dem. Når man holder på med dette en stund, omfatter det stadig større områder av livet ditt. Jeg prøvde lenge å holde mine vanlige behandlere utenfor fertilitetsprosessen, men etterhvert ble det stadig mer umulig å skille mellom dem. Fertilitetsforsøkene gikk jo utover og påvirket den øvrige helsen min også.

Nå høres det kanskje mer dramatisk ut enn det er, men det blir stadig vanskeligere å opprettholde et vanlig liv når alle kreftene brukes på å gjennomføre forsøkene. Man lever i en egen boble som få utenforstående greier å sette seg inn i. Ikke at det er så veldig interessant for dem heller. Det er jo mye venting og kjedelige tekniske detaljer i denne prosessen.

Men som samtaleterapeuten min sa så treffende i dag: “Det er umulig å få stoppet det damplokomotivet som driver deg nå – det er uante krefter i en biologisk klokke som tikker på siste verset.” Nåde den som står i veien for meg, unna vei!

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Gynekologen var fornøyd med det han fant på ultralyd i dag og klinikken likeså. Fikk hjelp av legen til å sette nedreguleringssprøyten etter klarsignalet fra Riga. Det hele var over på et kvarter. Så lett kan det altså gå når bare alt er i orden. 

Dermed kan jeg legge bort p-pillene for nå og vente på mensen. Den skulle komme om 3-5 dager, men man vet jo aldri. Så snart den er kommet, vil jeg endelig få en tidsfestet behandlingsplan å forholde meg til. Hallelujah!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Dagen startet med at koordinator bekreftet at de hverken hadde funnet adenomyose eller betennelse eller noe annet galt under hysteroskopien, så nå kan jeg endelig senke skuldrene litt og gå neste forsøk i møte med freidig mot.

Jeg tar det med adenomyosen som et tegn på at jeg kan trappe ned på rødvinen med god samvittighet. En enhet per dag blir altfor mye. Siden jeg mistet tvillingene, har jeg drukket maks. et par i måneden i snitt. Alkoholformen min er virkelig ikke det den en gang var.

Fikk også svar fra fysioterapeuten jeg hadde prøvd å kontakte på fredag, så da hadde jeg altså klart å finne fram til riktig adresse på 2. forsøk. Han kunne i tillegg bekrefte at han virkelig hadde avtale. Nå venter jeg bare på at han skal gi meg første time. Han hadde tydeligvis ikke så mye kapasietet, men hadde heldigvis litt igjen.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

I helgen har jeg vært temmelig utslått. Tror det er blitt litt for mye i det siste. Jeg har også pollenallergi, så ser ikke bort fra at den hadde mye av skylden, til tross for flittig bruk av antihistaminer.

I dag var det nytt besøk hos kiropraktor, som endte med at jeg må tilbake igjen på torsdag. Nå føler jeg meg helt mørbanket etter å ha blitt knekt og tøyd både her og der.