Licensed from: kyrien / yayimages.com
D ble født nokså nøyaktig 60 timer etter storesøsteren sin. Han hadde plutselig fått altfor god plass da han ble alene igjen i mors liv. Hver gang jeg snudde meg fra side til side, rutsjet han med som et lodd. Ellers viste ultralyd samme kveld at han hadde det bra og virket helt uberørt over at tvillingsøsteren hadde forlatt ham. Magen min ble også merkbart mykere, og de to legene som var på vakt den helgen, øynet et ørlite håp.
Det ble knust da jeg halvannet døgn etterpå våknet av frostrier. Først trodde jeg det var fordi den første høstkulden hadde slått til om natten mens jeg lå med vinduet åpent og uten dyne på overkroppen fordi jeg hadde vært så varm før jeg endelig sovnet. Jeg hadde nemlig strevd med magekramper etter leggetid. Ikke av typen sammentrekninger i livmor, men omgangssykevondt. Lot være å ringe nattevakten så lenge jeg greide å håndtere det selv. Hadde nemlig fått krystallklar beskjed om at det eneste sykehuset ville gjøre om noe skjedde før jeg hadde fullført uke 23, var å sette meg i gang og deretter sitte og se på at gutten min døde uten å gripe inn. Det sier seg nesten selv at jeg kjempet med nebb og klør for å hindre at jeg ble satt i gang. Jeg følte meg som et hjelpeløst bytte som haukene sirklet rundt, for det var ingen som helst tvil om at flertallet av personalet klødde i fingrene etter å få dette overstått.
Da frostriene kom, ble jeg satt på intravenøs antibiotika. Det hadde de ikke villet gi meg før, til tross for stigende crp etter fødselen av tvilling 1. Grunnen var at bakterieprøvene de hadde tatt, ikke ville bli analysert i løpet av helgen. Jeg hadde født på en fredag. Nå var det blitt søndag. Etter at jeg hadde fått tilbake varmen i kroppen igjen, føltes det som om jeg brygget på en vanlig forkjølelse. Magekrampene hadde forsvunnet i løpet av natten, men nå begynte panikkfølelsen å bre seg på avdelingen. De fryktet blodforgiftning. Man trenger ikke være medisinsk kyndig for å vite at det ikke er noen spøk, men jeg hadde gitt klar beskjed om at jeg var villig til å dra den strikken så langt som overhodet mulig. Man skal ikke kimse av en mor som kjemper for livet til barnet sitt. Gutten min var bare ni dager unna å bli født som et barn de kunne forsøke å redde …
Magekrampene vendte tilbake om ettermiddagen. Etter to timer begynte moren min å ta tiden. Da de senere målte 5 cm åpning, måtte jeg innse at det var rier jeg hadde. Etterhvert endret også smertene seg til å minne sterkt om spontanaborten jeg hadde hatt på slutten av 1. trimester. På det tidspunktet bet jeg meg i hånden i ren desperasjon. Det tok likevel lang tid før jeg gikk med på å få morfinsprøyte. Jeg ville ikke gjøre noe som kunne få gutten min til å dø fortere. Sju timer etter at magekrampene hadde begynt, var han endelig ute. Da hadde han lenge ligget fast i bekken og fødselskanal mens riene dabbet av, men etter at jeg hadde fått morfinsprøyten, Var smertene blitt såpass håndterbare at jeg ikke lenger var helt borte for omgivelsene. Han veide 410 gram og målte 27 cm og ble lagt på brystet mitt med hodet ned.
Men det var ikke slutt for det, for jeg hadde fremdeles to morkaker som måtte ut. Jeg ble beordret tre ganger opp på fødekrakk til ingen nytte. Var tørst, men fikk ikke drikke siden det bar mot operasjon.
Jeg mistet halvannen liter blod under operasjonen den natten og fikk blodoverføring neste dag. Da hadde de også rukket å få bekreftet at jeg faktisk hadde blodforgiftning. Blodtrykksapparatet hylte hver gang overtrykket mitt falt under 70, og det var temmelig ofte. Jeg lå og døste mesteparten av tiden og var fryktelig tørst, men kunne ikke drikke selv. Det føltes som om jeg var i dødens forgård, men samme kunne det være nå som begge barna mine var døde. Det gav jo virkelig ingen mening at jeg skulle leve videre når de skulle legges i en grav. Jeg var blitt englemor.
Min Gud, min Gud, ta denne kalken fra meg.
Uff jeg får så vondt av deg <3
ivfetter40: <3 <3