Det sies at nissen gjerne følger med på lasset. Min erfaring er at det også dessverre gjelder for sorg, i aller høyeste grad. Men i kveld fikk jeg endelig fred i noen få timer. Sist var på en lystig førjulsfest 1. desember. Oppskriften denne gangen også var godt selskap med høy alkoholfaktor, så nå begynner jeg snart å lure på om det er en sammenheng her, særlig med sistnevnte.

Da jeg klagde til terapeuten over mangel på søvn, sa hun spontant at jeg burde drikke vin hver kveld. Snusfornuftige meg klarte ikke å la være å spørre om hun virkelig mente det bokstavelig talt, og da tok hun seg selvfølgelig i det – vi bor jo tross alt i Norge – men jeg tror faktisk at hun mente det, selv om hun ikke kunne innrømme det offisielt.

Grunnen til at jeg ble litt betenkt, var at jeg tidligere hadde hørt at man kan bli enda mer deprimert av alkohol om man har nedsatt stemningsleie fra før. Dessuten vil jeg selvsagt ikke risikere å bli alkoholiker i samme slengen oppå all den andre elendigheten.

Men hva gjorde talløse menn som kom hjem fra krigen med posttraumatisk stresslidelse uten noen form for hjelp eller annen profesjonell støtte? Jo, en hel haug av dem drakk seg tilbake til et tilsynelatende velfungerende liv. Mange slet riktignok med mareritt om nettene, og for noen gikk det dessverre helt over styr med flasken også, men likevel. Noe må de ha gjort riktig, for på et eller annet vis greide iallfall en god del å forsørge familien, og mange klarte attpåtil å bidra til oppdragelsen av barna også. Kanskje noe å tenke på?

Jeg er ihvertfall ikke overbevist om at lykkepiller er noen bedre løsning. Man mente jo på 90-tallet at de var det, men meningene har endret seg en del mtp. sistnevnte siden den gang. Nå trenger ikke økende skepsis til Prozac og co. plent å bety at man anbefaler alkohol istedet, og jeg skal være den første til å påpeke alle samfunnsproblemene Kong Alkohol har ført med seg opp gjennom tidene. Likevel ser jeg ikke bort i fra at alkoholen kan ha gjort sin misjon blant flertallet av befolkningen, i alle fall i mangel av noe bedre.

Det beste med den ovennevnte festen var nesten at hodet var blåst i noen timer av dagen derpå også, så den positive effekten vedvarte faktisk litt, istedenfor å la sorgene komme tilbake med renter idet man våknet opp med tømmermenn slik man nesten kunne forventet. Det var akkurat som om hjernen min hadde nytt godt av å nullstille seg litt. Etterpå gikk dessverre ting tilbake til “normalen” igjen – den nye normalen her i huset er som kjent sørgestemning som jeg bærer med meg dagen lang – men kanskje noen alkoholkuler i ny og ne kan fungere som selvpåførte elektrosjokk? Alkohol på resept til jul hadde vært noe det 😉

Jeg har flyktet til kontinentet for å feire utenlandsk jul med bare godt voksne til stede og relativt høy alkoholfaktor. Tankekvernen har gått i ett på hele turen hit, så foreløpig er det likevel ingen fred å få. Alt som utløser tankestrøm, som innpakking av julegaver, pakking av koffert og reising – om det så bare er en liten spasertur til butikken eller tur med trikken – er døden for meg nå. Da er jeg tilbake til alt det fryktelige nesten med en gang. Vanligvis liker jeg å høre på julemusikk mens jeg pakker kofferten til jul, men i går måtte jeg skru av en cd med kirkemusikk fordi den plutselig føltes altfor alvorstung og dyster. Og i dag har jeg fått gråten i halsen hver gang jeg har sett småbarn på reisen og tenkt på mine tre små som ligger på en kald og mørk kirkegård. Jul blir det uansett; jeg bare håper at jeg skal få lov til å feire den med fred til sinns – om så bare for en stakket stund, men akkurat nå føler jeg meg temmelig fredløs.

Da jeg for fire år siden skrev litt på denne bloggen, kom det mange muntre juleinnlegg: http://livsgrubleren.blogspot.com/

Dette blir den tredje julen etter at taket begynte å ramle ned i hodet på meg, og jeg vet helt ærlig ikke om det vil bli en nitrist jul som jeg bare må komme meg gjennom, eller om jeg også kan greie å glede meg litt som før.

Julegaveinnpakkingen er dessverre blitt et mye større ork enn kos i år. For når jeg skal pakke inn presanger, begynner tankene automatisk å vandre, og det er ikke noe godt tegn i disse beintøffe tider. Noen ganger er det bedre å la være å tenke.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I dag har jeg imidlertid pratet med en russisk fertilitetslege som også kan mye om svangerskapsomsorg. Hun skulle sende meg en skisse på e-post senere, men planen hennes videre så omtrent slik ut:

1. Ta ultralydbilder av livmoren denne uken for å se hvordan det står til etter fødsel og utskrapning, og om syklus er kommet i gang igjen.

2. Ta nytt hysteroskopi om ultralyd skulle tilsi det. Man kan visst nemlig få f.eks. endometriose etter en fødsel, skrekk og gru! Bør tas før indre cerclage settes på da det kan bli trangt etterpå …

3. Sette inn indre cerclage i god tid før innsett slik at livmoren får roet seg ned først. Hun var enig i at det var best å hoppe over forsøk med ytre cerclage først i mitt tilfelle og skulle sjekke om det var mulig å gjøre det med kikkhull i Russland, og hvor mye det ev. ville koste. Det er et drastisk tiltak, men siden jeg har hatt så klassiske tegn på livmorhalssvikt, i tillegg til at det plutselig har skjedd så fort og i to svangerskap, mente hun at tilstanden var alvorlig nok til å rettferdiggjøre det.

Jeg har mao et langt lerret å bleke foran meg, men det får bare ta den tiden det tar.

Jeg er ikke særlig teknisk anlagt, og når jeg møysommelig endelig har lært meg å beherske de viktigste verktøyene et sted, er det siste jeg vil at noen skal endre på hele opplegget. For jeg syns virkelig ikke at det er gøy å finne ut av dette. Det ville vært stress til vanlig, men i min tåkehjernetilstand føles det umiddelbart som nesten uoverkommelig.

Men nå har jeg iallfall endelig greid å logge meg på med nytt passord – riktignok etter mye om og men, he, he. Neste steg blir om jeg klarer å poste dette innlegget. Wish me luck!

Licensed from: yuriytsirkunov / yayimages.com

Man kan fort bli litt schizofren når man er i sorg og plutselig veksle fra det ene humøret til det andre. Skiftet i stemningsleie kommer ofte brått og uventet, og man har som regel liten eller ingen kontroll. Iallfall er det slik jeg har opplevd det etter å ha mistet barn. Denne gangen er jeg ikke like sjokkert som sist, for jeg har tross alt opplevd dette før, så jeg befinner meg ikke lenger i ukjent farvann. Grotesk nok er det noe jeg har begynt å venne meg til. Det er nesten blitt den nye normalen.

I dag har jeg hatt såkalt inntakssamtale på psykologisk poliklinikk. Jeg hadde egentlig fått med meg en skriftlig anmodning fra fødeavdelingen til øyeblikkelig hjelp, men fikk innkalling først i dag. Mulig det var fastlegens feil, men når ikke han forstår hvordan systemet virker, hvordan skal da jeg gjøre det? Okke som fikk jeg vite i går at jeg fremdeles ikke er blitt innvilget behandling – den første timen skulle kun brukes til å vurdere om jeg hadde behov for den hjelpen de kunne tilby.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg følte meg plutselig helt matt. Bare det at jeg må bevise at jeg sliter etter å ha mistet tre barn er utmattende i seg selv. Det er ille nok at jeg må bite i gresset og be om hjelp, men så må jeg på toppen av det hele trygle i tillegg. Jeg har ikke konsentrasjon nok til å starte med lange utlegninger for å overbevise noen nå, og jeg har heller ikke fokus nok til å oppsummere alt på en ryddig og poengtert måte.

Ironien er at hjernetåke er et av symptomene som tyder på at jeg trenger hjelp, samtidig som hjernetåken er grunnen til at jeg ikke greier å være like overbevisende som jeg pleier. Jeg skriver kun her på bloggen når jeg har et sånn noenlunde klart øyeblikk, men jeg kan ikke velge når jeg skal snakke med folkene på poliklinikken, og i dag var jeg uvanlig surrete til meg å være.

Det gav ingen god følelse når behandleren virket utålmodig fordi jeg ikke greide å komme med presise svar på sparket. Og selv om jeg var veldig glad for at det virket som hun tok meg på alvor og gikk tilsynelatende grundig til verks, følte jeg meg litt som i et heftig intervju med en pågående journalist på 60 Minutes. Etterpå spant hjernen i flere timer, og da kom jeg selvfølgelig på hva jeg hadde glemt å si, eller hvordan jeg kunne ha ordlagt meg mye bedre.

Problemet er bare at om jeg hadde greid å ta meg såpass sammen at jeg klarte å dekke over forvirringen, kunne helt sikkert det også blitt brukt som argument for at jeg var altfor velfungerende til å trenge hjelp på et sånt sted. Det er ille nok at de ser CV-en min. Det er dessverre noe som heter for ressurssterk, særlig når det er kamp om midlene.

Jeg fikk til slutt avtalt en ny time. Tar det som et tegn på at jeg slapp gjennom det første nåløyet, men det kan også være hun ikke ble ferdig med utredningen. For da hun skulle begynne å kartlegge store deler av livet mitt i detalj, fant hun fort ut at det ikke lot seg oppsummere i en fei. Til det har jeg holdt på med altfor mange forskjellige ting. Man har da tross alt levd en stund.

Et av punktene jeg måtte krysse av for i et symptomkartleggingsskjema på forhånd, spurte om jeg hele tiden gikk rundt og følte at noe fælt kunne hende meg når som helst. Til det kunne jeg bare krysse av for ja, men hadde lyst å tilføye at det ikke kun var en følelse, men faktisk noe som hadde skjedd. Og ulykkene, ja, de bare fortsetter å strømme på.

I går fikk jeg nemlig vite at gynekologen fra seksukerskontrollen ikke ville overprøve sykehuslegen min ved å sende henvisning om indre cerclage, og ergo må jeg dra utenlands igjen og betale for det selv. Jeg har i mellomtiden funnet ut at den velrenommerte spesialisten jeg har vært i kontakt med i London, tar rundt 5500 og 6000 pund for operasjonen, inkludert tre netter på privatsykehus. Det er mye penger og et stort inngrep (blir som et keisersnitt). På Ullevål gjør de det med kikkhull istedet og skriver ut folk på dagen. 

Det føles litt for galt å skulle betale i dyre dommer for å påføre meg selv et stort operasjonsarr. Legen sa jeg kunne begynne å prøve allerede i neste syklus, men jeg har hørt folk si at det tok dem opptil tre måneder å komme seg etterpå. Og da er jeg ennå ikke blitt gravid en gang og må ha penger til nytt forsøk. Skrekken er å slippe opp for både tid og ressurser før jeg endelig lykkes igjen. På den annen side ville jeg da vært garantert et mye tryggere svangerskap.

For alternativet er ny russisk rulett med ytre cerclage istedet. Det er riktignok mye sikrere enn arabinpessar som jeg fikk denne gang, men gir likevel liten garanti. Spørsmålet er om jeg virkelig orker å utsette både meg selv og et nytt barn for den risikoen igjen. I tillegg har jeg hørt om et tilfelle der fosteret døde av narkosen som ble brukt under operasjonen. Snakk om forgjeves!

Licensed from: vilevi / yayimages.com

For en uke siden var jeg på ettersamtale på fødepoliklinikken med den legen som har fulgt meg opp i dette svangerskapet. På forhånd var jeg veldig i tvil om hvor ærlig jeg skulle være, men jeg hadde i det minste tenkt å stille et par kritiske spørsmål. For som en god venn av meg påpekte, skal en ettersamtale først og fremst handle om bearbeiding av den traumatiske hendelsen. 

Jeg var skikkelig oppbrakt da jeg satt og ventet i korridoren. Såpass mye at det kjentes som om jeg ville komme til å buse ut med alt uten å legge to fingre imellom.

Samtalen begynte forsåvidt godt. Istedenfor å svare at det gikk bra, som jeg har for vane å gjøre når folk spør meg om hvordan det går, sa jeg at det ikke gikk bra. Men da oppfølgingsspørsmålet kom – Hva syns du er mest vanskelig? – la det seg en tåkesky over meg, og jeg ble bare sittende som lammet, uten å være i stand til å si ett eneste ord. Det varte så lenge at legen til slutt spurte om hun heller skulle begynne å si noe, og til det måtte jeg bare svare ja.

Dermed sporet samtalen av, og tema var over på ny prøving. For hun hadde fått meldingen fra gynekologen jeg var på seksukerskontroll hos, og hadde vært ganske overrasket over at han hadde foreslått indre cerclage. For det var ikke noe hun hadde tenkt på. Og i og med at hun ikke hadde greie på det, kunne hun heller ikke stå inne for det, og ergo ville hun ikke sende noen henvisning. Det måtte gynekologen som hadde foreslått det, gjøre selv. Dermed ble mulighetene mine for å få dette gjennom ytterligere redusert om jeg skal tro på det den andre legen sa til meg på seksukerskontrollen.

Etterpå hadde jeg min første samtale med kontaktpersonen jeg har fått utdelt av LUB. Det var da jeg fikk snakket om det jeg burde ha tatt opp på ettersamtalen. Jeg syns både det er fortærende og like greit på en og samme tid. Fortærende fordi det er for ille at man ikke kan adressere problemene der de hører hjemme, men like greit fordi jeg innerst inne vet at sykehuspersonalet lever i sin egen verden, og at det vil være en forgjeves kamp å prøve å få dem til å forstå hva jeg har opplevd som vanskelig. Jeg har tross alt prøvd litt mens jeg har vært innlagt i flere omganger og opplevd å møte veggen i ni av ti tilfeller.

Jeg fortalte forresten moren min i går om at en av jordmødrene hadde sagt at jeg måtte tenke på henne som argument for at det var riktig å avslutte svangerskapet med gode marginer for risikoen jeg selv utsatte meg for. Hun ble skikkelig irritert over å ha blitt brukt som pant på den måten. Sannheten er at hun ble helt sjokkert over å høre at jeg ikke fikk bestemme selv. Dette handler om prinsippet, og både LUB og moren min forstår det.

Og nei, jeg har fortsatt ikke sovnet. Jeg kommer til å gå rundt i dag.

Licensed from: CartoonResource / yayimages.com

I minnestunden til tvillingene for to år siden leste presten opp salme 23. I tenårene sang jeg en sang i et kor som omhandlet den salmen. Noen strofer derfra har brent seg fast for alltid:

“Selv når jeg går i mørket i dødsskyggens dal – frykten vil fange meg – trenger jeg ikke være redd for Du er alltid med meg.”

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Vel, de ordene føles ganske tomme og meningsløse nå. Det gjorde de etter at jeg mistet tvillingene også.

For tiden virker det som om verden har rottet seg sammen mot meg, for den ene katastrofen etter den andre har rammet meg og mine nærmeste etter at jeg mistet Lille mirakel. Tre av tingene er så alvorlige at bare en av dem ville være nok til å sette de fleste ut av spill i lengre tid. Andre er bare mer eller mindre irriterende, men oppleves som katastrofale fordi jeg ikke har noe mer å gå på.

Som da jeg fant et brev i postkassen fra Hafslund da jeg kom hjem fra urnenedsettelsen. Der stod det at siden de ikke hadde fått montert en automatisk strømmåler hos meg, ville jeg få et straffegebyr på 2000 kr (!) fra og med neste år. Sist jeg hørte fra dem, var i april. Da skrev de at de ville ta kontakt innen 1-3 måneder for å installere dette meteret, og siden har jeg ikke hørt noe mer før det nevnte trusselbrevet. Jeg hadde andre ting å bekymre meg for enn å purre på dem – det var tross alt ikke jeg som hadde hastverk med å få installert det hersens meteret. Da jeg leste trusselbrevet, toppet det seg helt for meg, godt bevitnet av de stakkarene som hadde vært med meg på graven. Jeg klikket rett og slett i vinkel.

De siste par ukene har det vært flere slike episoder. Frustrasjonsterskelen er blitt så lav at den er så å si ikke-eksisterende. Det er fælt å si det, men jeg har det verre nå enn noensinne etter fødselen, og jeg føler virkelig at mørket er i ferd med å fange meg. Det er ikke så viktig for meg om man kaller det sorg eller depresjon. Akkurat nå virker det som et definisjonsspørsmål som går ut på ett. Det høres bare mindre sykeliggjørende ut å være i sorg enn å være deprimert. Det er et mindre belastende ord, for vi vil jo alle gjerne føle oss normale. I min verden er det derimot normalt å bli deprimert av store tap. Jeg har ikke finlest disse diagnosene, men det er heller ikke viktig for meg. Det som betyr noe, er at jeg føler meg så langt nede som jeg aldri noen gang før har vært, og jeg lurer på om jeg ikke snart er i ferd med å nå bunnen. Den er tydeligvis enda lenger nede enn jeg har kunnet forestille meg. Den eneste magre trøsten er at jeg vet at andre kvinner som har mistet barn i 2. trimester, har det akkurat på samme måten. 

Life is a bitch, pleide en kanadisk venninne av meg å si når livet gikk oss imot i tenårene. Life is a washing machine, sa den engelske venninnen, it goes round and round. 

I natt har jeg ikke tatt noe å sove på, og resultatet er at jeg fortsatt er lys våken. Dagen startet med enda flere dårlige nyheter som gjorde at jeg ikke greide å spise før til kvelds.

Da jeg startet i terapi, ble jeg opplyst om at dersom jeg skulle føle meg suicidal, kunne jeg ringe legevakten. Jeg bare så på henne mens jeg tenkte at om jeg noen gang skulle komme dit, ville det siste jeg orket, være å måtte krangle med legevakten for å bli tatt seriøst. Man skal jo ha overskudd for å gå på legevakten. Jeg blir stresset bare jeg tenker på det. 

Siden jeg av flere grunner er blitt nødt til å ta en pause i barneprosjektet nå, uten sikre utsikter til å kunne prøve igjen, har jeg måttet føle på tanken å “gå videre” uten barn. Selve begrepet er helt misvisende, for i realiteten har livet stoppet opp. Uten mere prøving og håp finnes det ikke lenger noen buffer mellom meg og den avgrunnen som åpnet seg etter at jeg mistet den første tvillingen.

Som LUB-kontakten min har bekreftet, går det dessverre ikke så bra med dem som mister barn som ikke får barn igjen, og som heller ikke har barn fra før. For hovedmantraet blant dem som har mistet barn, er at det er det nye barnet og/eller de barna de har fra før, som har reddet dem fra å gå helt til grunne. Dessverre virker det som om dette er noe som bare folk som selv har mistet barn, eller som har spontanabortert, som forstår.

Når man mister noen kjære, blir man fratatt fortiden, men når man mister et barn, blir man fratatt framtiden. Det berører hele livet ditt på en mye mer omfattende måte. Jeg har mistet både fettere, onkler, tanter, besteforeldre, kolleger og venninner i et aldersspenn fra 11 til 90 år. Noen av disse dødsfallene har berørt meg dypt, og noen har gjort meg helt fra meg i en kortere periode, men ingen av dem har satt meg så ut at bare det å leve videre har vært en stor kamp hver eneste dag.

I dag fikk endelig Lille Mirakel bli stedt til hvile i samme grav som søsknene sine. Jeg har ikke likt tanken på at han skulle ligge stuet bort alene på et eller annet oppbevaringslager mens vi har ventet på dato for urnenedsettelsen.

Det begynner å bli lenge siden vi la ham ned i den bittelille barnekisten og tok farvel ved minnestunden i sykehuskapellet, og det har føltes rart å se navnet hans inngravert på minnesteinen i urnelunden og vite at han fortsatt ikke var på plass, men det er han altså gudskjelov nå.

Jeg kastet selv et par spadetak jord oppå urnen før representanten for gravferdsetaten tok over. Etterpå tente vi et lys i kapellet for den lille, tapre englegutten min, akkurat som vi gjorde det for tvillingene. Same procedure as the year before last year, same procedure as every year to come …

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

På to år og to måneder har jeg gravlagt tre elskede barn og kremert to dyrebare katter. Det er litt mye å bære for å si det forsiktig. Jeg kan ikke miste flere barn nå. Det er ikke plass til flere navn på gravsteinen. Det bør være et tegn på at det holder nå.

Morsdagen kommer heretter til å feires på graven. Det er det eneste naturlige stedet for meg å være på en sånn dag. Inntil jeg skulle være så heldig og endelig bli velsignet med et levende barn. 

Saken er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen – Les mer

Inngrep øker risiko for tidlig fødsel

Inngrep i livmorhalsen før svangerskapet gir tre til fire ganger så stor risiko for at kvinner føder for tidlig. Flere opplever sen abort.

REDAKTØR, PÅ HØYDEN

PUBLISHED September 23. 2008

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det viser en studie forskere ved Kvinneklinikken, Haukeland Universitetssykehus har gjort i samarbeid med Medisinsk Fødselsregister og Kreftregisteret.

Vi har funnet at kvinner som har fått utført inngrepet har tre til fire ganger så stor risiko for å føde for tidlig, sammenlignet med kvinner som ikke har hatt inngrepet eller har hatt inngrepet etter avsluttet svangerskap.

Det sier overlege Susanne Albrechtsen på Kvinneklinikken til Helse Bergen sine nettsider.Til daglig er hun seksjonsoverlege ved fødeseksjonen, og postdoc ved Institutt for klinisk medisin ved UiB.

Få vil utvikle kreft

Om lag 2500-3000 kvinner i Norge får årlig fjernet den ytterste delen av livmorhalsen på grunn av celleforandringer.

Det gynekologiske inngrepet utføres fordi noen typer av celleforandringer kan føre til utvikling av livmorhalskreft. Man vet at det kun er en liten andel av kvinnene som får utført inngrepet som reelt ville ha utviklet kreftsykdom.

Det er imidlertid en alvorlig sykdom og det norske samfunnet har et betydelig fokus på problemet via screeningprogrammet.

Det er anbefalt at kvinner i aldersgruppen 25-70 år får tatt celleprøver fra livmorhalsen hvert tredje år.

17 prosent føder før termin

I de senere tiårene er kvinner blitt eldre når de får sitt første barn.

Det betyr at flere kvinner enten fjerner den ytterste delen av livmorhalsen før de får det første barnet eller må gjennomføre inngrepet på et tidspunkt hvor de fortsatt ikke har fått det antall barn de ønsker.

17 prosent av kvinnene som har hatt inngrepet, føder før termin. Det vil si før 37 svangerskapsuke, forteller Albrechtsen.

Studien baserer seg på innsamlet materiale fra Kreftregisteret fra 1953, samt alle registrerte svangerskap i Norge fra 1967 til 2003. Der inngår i alt 2,1 millioner fødsler registrert i Medisinsk Fødselsregister.

Av disse har cirka 72 000 kvinner fjernet den ytterste delen av livmorhalsen. 15 108 kvinner hadde fått utført det gynekologiske inngrepet før svangerskap og fødsel.

Flere aborterer

Studien viser også at kvinnene har en større risiko for å føde før 28. og 32. svangerskapsuke, sammenlignet med andre norske kvinner. En større andel av disse kvinnene opplever en sen abort.

Det er et svangerskap som avsluttes i 16.-23. uke, på et tidspunkt hvor fosteret ikke kan overleve.

Svangerskap som resulterer i barn født mellom 24. og 32. svangerskapsuke er bekymringsfulle.

Disse barna har behov for en lang periode med intensivovervåkning i nyfødtperioden, men krever også spesialoppfølging gjennom barneårene.

I gruppen av barn som blir født før uke 37, er det gynekologiske inngrepet kun forklaringen til omtrent to prosent av kvinnene.

Kvinner som fjerner ytterste del av livmorhalsen bør informeres om at de kan føde for tidlig. Kvinnene bør også få informasjon om at dersom de mistenker at fødselen er i gang, bør de ta kontakt med en fødeavdeling for å bli undersøkt, anbefaler overlege Albrechtsen.

SE OGSÅ

• 

  Usikkert om antibiotika