Fertilitetsturisten Jeg var en gang en enslig kvinne i godt moden alder som etter en lang, personlig reise endelig bestemte meg for å vende nesen mot Baltikum for å oppfylle babydrømmen. Tre måneder senere befant jeg meg i overlykkelige omstendigheter med toeggede tvillinger. Ut fra det store intet sprakk plutselig den rosa boblen og ble forvandlet til det store marerittet. Dette er min historie som helseturist og englemor. Hvorfor dro jeg egentlig utenlands? Fordi det per dags dato fortsatt ikke er lov å fertilitetsbehandle single her til lands.

Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com

Jeg trives ikke grytidlig om morgenen, så lange hverdagsfrokoster i vintermørket før man skal på jobb, er ikke noe lystbetont for meg. Som barn var jeg alltid så kvalm på den tiden at jeg ikke greide å spise før storefri. Da var jeg til gjengjeld blitt veldig sulten. Det kom seg litt etter at jeg bikket tredve, men generelt er frokost bare noe jeg egentlig nyter når jeg har fri, og da snakker vi i realiteten om brunch. På hverdager ender jeg som regel opp med å stappe en banan i vesken som jeg spiser mens jeg er på vei til dagens gjøremål utenfor huset. Det holder meg mett fram til lunsj og sørger for at hjernen kommer i gang, og selv om banan visstnok skal inneholde mye fruktsukker, holder jeg blodsukkeret fint og stabilt på den dietten, faktisk bedre enn om jeg skulle spist en tallerken havregrøt før jeg gikk. For det har jeg nemlig også prøvd, og det funker dessverre ikke for meg når det er flere timer til neste måltid.

Men nå var det ikke hverdagsvanene mine jeg skulle skrive om her i dag. Jeg ville bare få fram hvor mye bedre jeg har det på morgener der jeg får våkne i mitt eget tempo og ikke trenger å stappe i meg frokost før kroppen har fått summet seg litt. Jeg begynner alltid med en stor kopp med varm drikke. De siste årene er det blitt stadig mer melkekaffe med unntak av når jeg har vært gravid, men ellers er det te av alle slag som har vært min store lidenskap i alle år. Jeg drikker gjerne både en og flere kopper over et par timer før jeg endelig kjenner at jeg er sulten. Akkurat nå er jeg på andre svære koppen og har vært våken i halvannen time, men rugbrødskiven med julesylte står fremdeles urørt på asjetten ved siden av meg på nattbordet. Vanligvis ville jeg fortsatt vært i nattklærne på denne tiden på en lørdag, men i dag var det så kaldt at jeg ble nødt til å kle på meg med en gang. Det er likevel koselig å holde seg under dyna, men det er nok bare et spørsmål om tid før jeg havner under et pledd på sofaen istedet. Der sitter jeg gjerne når jeg vil se på fjernsyn, men i dag nyter jeg bare stillheten.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det eneste dumme med disse formiddagsvanene mine på lørdager som jeg anser som hellig tid for meg selv, er at jeg har en vennegjeng som liker å møtes til lunsj i sentrum kl. 12. Det lar seg ikke forene med morgenroen min, så da må jeg velge. Det hadde passet så mye bedre om den lunsjen kunne vært klokka to istedet. Nå som jeg ikke arbeider, er riktignok ikke helgene like viktige lenger, men jeg har likevel hatt en travel uke med mange avtaler jeg skulle rekke. Vel, travel og travel, fru Blom, men iallfall akkurat på kanten av hva jeg har hatt overskudd til.

Natt til i forgårs måtte jeg omsider krype til korset og ta en innsovningstablett. De hadde jeg ikke tatt siden jeg hadde det nest siste fryseforsøket i Riga i mars. Men jeg hadde da gått gjennom fem stormfulle døgn der kroppen var i konstant alarmberedskap og trengte desperat å få summet meg litt før ettersamtalen på fødepoliklinikken som jeg hadde gruet meg til så lenge. Jeg tok derfor en hel tablett – bruker vanligvis en halv – fordi jeg husket at det var så mye jeg minst hadde trengt etter at jeg mistet tvillingene. Jeg sovnet ganske greit, men etter to-tre timer var jeg våken igjen og måtte ta en ny. Under vanlige omstendigheter ville det ha dopet meg såpass ned at jeg ville ha fått en slags hukommelsessvikt av den typen folk i fylla får når de ikke husker hva som skjedde dagen etter. Men istedet våknet jeg sånn noenlunde utsovet uten å være sløv. I en stakket stund hadde jeg fått litt ro, selv om tankekjøret startet igjen med en gang jeg begynte å våkne til, men da hadde jeg iallfall sluppet å ha kverna gående hele natten i tillegg.

Natt til i går gjentok jeg det samme, men da jeg igjen oppdaget at jeg lå våken og urolig bare et par timer etter at jeg hadde sovnet, var det blitt for sent å ta tablett nummer to, for ellers ville for store deler av virkningen fortsatt sittet igjen i kroppen når jeg måtte stå opp neste dag. Det betydde at jeg nok en gang måtte gå gjennom dagen med stor manko på søvn, men heldigvis tok dagen en fin vending da jeg hadde den første oppfølgingssamtalen med sykehuspresten. Det fikk roet meg såpass ned at i natt holdt det med en tablett for å sove gjennom hele natten. Dagen i dag startet derfor endelig med en god følelse <3

To timer senere er jeg fortsatt rolig og lys til sinns – så lenge det varer for denne gangen. For jeg vet at stemningen fort kan snu igjen. Såpass har jeg lært om sorgreaksjoner nå. Men bare det å få en bitteliten smak av normalitet i en stakket stund mellom slagene, gjør at det steintunge sorgarbeidet blir hakket mindre uutholdelig.

Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com

I natt kom jeg plutselig på at jeg hadde skrevet i tre måneder på en annen blogg for fire år siden. Det var egentlig et privat skriveprosjekt som det ikke var meningen noen skulle lese, ihvertfall ikke før jeg følte at jeg hadde funnet stemmen min. Jeg fant aldri helt ut hva jeg ville med den, og dermed havnet den ganske fort i glemselens rekker.

Ikke før i kveld da jeg bestemte meg for å lese gjennom alle innleggene og fant ut at den ikke var sååå kjedelig som jeg opprinnelig hadde husket den, men hukommelsen min var utvilsomt preget av at jeg visste jeg med viten og vilje hadde prøvd å holde den litt grå og anonym for å unngå å erte på meg de beryktede nettrollene.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Siden vi nå er inne i førjulstiden enten vi vil det eller ei, kan det passe godt å hente den gamle bloggen frem igjen fra glemselens skygger. Mange av innleggene handler nettopp om juleforberedelser.

Den gamle bloggen er også fertilitetsfri sone da jeg på den tiden hadde tatt en lang tenkepause fra prøvingen på ubestemt tid og gjorde et realt forsøk på å gå videre uten barn og heller fokusere på andre ting som kattehold. Sistnevnte var nytt av året og noe jeg virkelig gikk inn for med liv og sjel. Man kan legge mye omsorg i en kattunge som trenger adskillig mer oppmerksomhet enn en voksen katt, og så lenge jeg hadde pelskledde babyer i hus, kunne jeg fortrenge det altoverskyggende ønsket om lite menneskebarn. På den tiden var jeg overhodet ikke aktiv i noen form for nettfellesskap med andre prøvere. 

Jeg har med vilje ikke delt så mange andre sider av meg selv i den nåværende bloggen siden det er en temablogg om fertilitetbehandling utenlands, men om dere mot for odning ikke skulle ha noe annet å gjøre på enn å bli litt bedre kjent med hvem jeg er som person bak all prøvingen, kan dere jo klikke dere inn på denne linken:

https://livsgrubleren.blogspot.com/search?updated-max=2014-11-22T13:40:00-08:00&max-results=7

Ha en fortsatt fin helgenatt!

Licensed from: 3DAgentur / yayimages.com

På lørdag var det flere av venninnene mine som stod i demonstrasjon foran Stortinget til forsvar for abortloven slik den er i dag. Som de liberale Oslo-borgerne mesteparten av bekjentskapskretsen min er, tok de det som en selvfølge at vi alle var enige. Jeg lot det forbigå i stillhet at om jeg hadde hatt krefter til å demonstrere for noe jeg brenner for akkurat nå, så er det retten til IKKE å ta abort. Men dette er et så stort tema for meg personlig for tiden at jeg må få komme tilbake til det.

Jeg syns uansett det ville vært vanskelig å demonstrere under parolen “Ikke rør abortloven”, for det er mye ved den jeg faktisk ikke syns er greit. F.eks. syns jeg det er hårreisende at leppe- og ganespalte skal være et eget abortkriterium. Påfølgende operasjonsarr i ansiktet og potensielle talefeil som lesping kan umulig regnes som alvorlig utviklingshemming. Det fins mange verre ting man kan bli født med som ikke regnes som abortgrunnlag i dag.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg syns heller ikke noe om at retten til selvbestemt tvillingabort er blitt snikinnført via et notat fra Justisdepartementet uten debatt i Stortinget. Siden selve aborten av medisinske årsaker må gjennomføres i 2. trimester, er jeg enig med fagfolkene i at det blir søkt å si at det kommer innunder 12-ukersregelen så lenge man bestemmer seg i 1. trimester. Det betyr ikke det samme som at man ikke skal ha adgang til tvillingabort, men at det bør bestemmes av en nemnd på lik linje med andre senaborter i 2. trimester. 

Så kommer vi til diskusjonen om man kan tvinge folk til å bære fram et sterkt pleietrengende barn, som er det de aller fleste som har mobilisert foran Stortinget har demonstrert imot. Det er jeg faktisk enig i at jeg ikke syns man kan. Men her syns jeg dagens lovverk er dobbeltmoralsk. For når man først godtar prinsippet om at alvorlig syke og/eller utviklingshemmede fostre kan aborteres, blir det helt absurd å nekte kvinner (tilstrekkelig) informasjon om dette i 1. trimester. Hensikten er at avgjørelsen ikke skal kunne tas før retten til selvbestemt abort er utløpt. Grunnen til det er å gjøre terskelen høyest mulig slik at færre vil orke å gjennomføre en slik abort. Så ja, man får omsider innvilget svangerskapsavbrudd på dette grunnlaget, men man skal jaggu ikke slippe så lettvint unna at man kan klare å få det utført innen utgangen av 1. trimester.

Så når jeg selv betaler for privat ultralyd her til lands, har ikke gynekologen lov til å opplyse meg om misdannelser vedkommende ev. finner dersom undersøkelsen utføres før uke 12. Og om jeg er så smart å bestille time til første dagen av uke 12, dvs. i uke 11+0, vil jeg ha frem til uke 11+6 å gjennomføre en selvbestemt abort på. Det vil nødvendigvis bli på sviktende grunnlag da det er så å si umulig å få en endelig diagnose etter en enkelt ultralyd. Dermed risikerer man også å fjerne et friskt foster.

Og når man gjør prøverørsforsøk og ender opp med x antall befruktede egg, må legene uansett ta en vurdering av hvilke som er gode nok til å settes inn, noe som lett kan ende opp i elle melle, for da er det altså ikke lov å teste dem for gen- eller kromosonfeil. Nei da, er man under 38 år (som man gjerne er ved et prøverørsforsøk – aldersgrensen ved Rikshospitalet er nylig satt ned fra 40 til 39), er det ikke meningen man skal oppdage at det er noe alvorlig galt med fosteret før man tropper opp på ordinær ultralyd nesten halvveis ut i 2. trimester. Først da kan man gå videre til annen fosterdiagnosikk for å få dette bekreftet, og vips, før man vet ordet av det, er man kommet faretruende nær grensen for når man setter inn livreddende tiltak for for tidlig fødte barn. Dette er helt grotesk i mine øyne og kynisk gambling med den gravides fysiske og psykiske helse.

For duotesten som tilbys gratis til alle over 38, har man ikke en gang lov til å betale for i Norge om man er yngre enn det, og alle de som tilbys duotesten, bikker over i 2. trimester før resultatet av testen er klart. Og selv da har man ikke noe sikkert svar. For å få det, må man gå videre med enda flere tester mens tiden går og fosteret vokser seg stadig større …

Da diskusjonen om dagens abortlov gikk for fullt på 70-tallet, var et av argumentene for å avskaffe nemndene og heller overlate avgjørelsen til kvinnene selv innen utgangen av uke 12 å spare tid. For når man måtte vente på at nemndene skulle ta en avgjørelse først, var det mange som ikke fikk gjennomført aborten før i 2. trimester, og dette ble vurdert som en økt helserisiko som bl.a. kunne føre til barnløshet. Har man helt glemt dette da reglene for fosterdiagnostikk ble fastlagt?

Så nei, jeg kan ikke være med på en demonstrasjon mot å røre dagens abortlov, for der er det faktisk rom for forbedringer, men ja, med unntak av leppe- og ganespalte som eget kriterie syns jeg ikke man skal endre på paragraf 2c. En helt annen sak er at jeg er ekstremt opptatt av at ingen heller skal legges press på til å benytte seg av den paragrafen når de istedet ønsker å bære fram barnet. Det må ikke bli sånn at alle hjelpetiltakene fjernes fordi det er ens “egen feil” om man velger å beholde et potensielt sterkt pleietrengende barn. Da snakker vi for alvor om sorteringssamfunnet.

Selv har jeg bevisst unngått all fosterdiagnostikk utenom ultralyd fordi jeg har vært redd for at oppfølgingen i resten av svangerskapet kunne bli dårligere om det ble oppdaget at jeg bar på et barn som legene mente var “uforenlig med liv”, og da kommer vi innpå retten til ikke å ta abort som jeg skal komme tilbake til senere. Abortloven skal riktignok være klar på dette punktet, dvs. at ingen skal utsettes for abortpress, men så var det hvordan dette praktiseres i virkeligheten da …

For å illustrere dette, avslutter jeg med å legge ved et utdrag av en dansk avisartikkel fra 2013:

NÅR DET DANSKE samfund mener, at det bedste er at frasortere mennesker som Morten og Peter, så er argumentet i høj grad økonomisk.

Da Hovedstadens Sygehusfællesskab i 2003 indførte nakkefoldsscanninger som screeningstilbud, lød begrundelsen ifølge beslutningsreferatet: Der fødes årligt cirka 12 børn med Downs syndrom i Københavns og Frederiksberg Kommuner. Ved indførelse af nakkefoldsscanninger som screeningstilbud vil cirka ti af disse fødsler kunne undgås. Herved opnås en samfundsmæssig besparelse på minimum to millioner kroner årligt. Besparelsen vil være stigende over årene og vil efter 55 år (som er den gennemsnitlige levetid for en person med Downs syndrom) være betydeligt over 100 millioner kroner. (Citat efter Ole Hartling: Liv og død i menneskets hænder, DR 2008).

Jeg skylder at nævne, at Hovedstadens Sygehusfælleskab selv understreger, at hensigten med scanningerne ikke er at frasortere Downs syndrom, men alene at give forældrene det, der på nydansk hedder et informeret valg.

Men viser det ovenstående økonomiske regnestykke ikke, at sygehusfællesskabets åbne og humanistiske understregning er rent hykleri? Man forudser med sikker hånd, hvordan forældrene vil vælge. For naturligvis er det uansvarligt at sætte et barn med Downs syndrom i verden, hvor det kan forebygges. Og gud nåde de forældre, der ikke vil bidrage til, at samfundet kan spare 100 millioner kroner om 55 år.

Jeg skriver ikke dette for at spille Karl Smart over for forældre, der kastes ud i den store krise at få meddelelsen om, at de venter et handicappet barn. Som far til tre børn uden handicaps har jeg kun forestillinger om de tanker, følelser og praktiske spørgsmål, der skal konfronteres. De forældre skylder vi at møde med ydmyghed og give al den hjælp og det nærvær, som samfund og netværk kan præstere.

Men vi er nødt til at spørge, hvad det gør ved vores samfund og os som enkelte mennesker at frasortere de sårbare, skæve og ineffektive. Spørgsmålet ligger og lurer: Hvor meget skal man kunne præstere for at have ret til at leve i dette samfund?

Licensed from: Novic / yayimages.com

I det siste har jeg både sovet mye urolig og altfor lite. Natt til i går kvernet drømmene om indre cerclage og hva i all verden jeg skulle gjøre om det ikke ble innvilget. Det er utrolig mye som står på spill nå og som bør landes på temmelig kort tid. Når jeg ikke sover godt nok, blir alt enda mere overveldende. Har prøvd å ta melatonin siden lørdag, men det har mer eller mindre vært som å sprette vann på gåsa. Dessuten blir jeg fryktelig uttørket av dem, så jeg kan nesten våkne igjen bare av det.

I går fant jeg en stor konvolutt fra LUB (Landsforeningen for uventet barnedød) i postkassen. Der var det mange fine brosjyrer og medlemsblader. Det var også en del skremmende lesning samt gjaldt økt hyppighet av både fysisk og psykisk sykdom samt dødelighet blant mødre som hadde mistet barn, og det var ganske store økninger også.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det som imidlertid var enda mer forstemmende, var at det bare var seks prosent som forble barnløse. Og i denne gruppen var risikoen mangedoblet. Videre står det at den normale responsen etter å ha mistet et barn, er å få et nytt, og at det å få barn igjen vil kunne lette sorgarbeidet og gi mindre risiko for depresjon. Man trenger ikke være professor i psykiatri for å forstå det.

I går var jeg på englegraven for å se hvordan steinen var blitt med Lille mirakels navn på. Den så heldigvis fin ut, men hele opplevelsen gjorde at jeg var satt ut resten av kvelden. Alt som minner meg om det grusomme, får meg ut av balanse for tiden. Det er nesten ikke til å bære.

Ellers har jeg gjenopptatt kontakten med fysioterapeuten jeg skulle begynt å gå til rundt den tiden jeg ble innlagt. Prøver å få til litt trening/evaluering så snart som mulig, så får vi se om han finner en tid til slutt. Det samme gjelder samtaler med sykehuspresten.

Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Uroen steg jo nærmere jeg kom tidspunktet for legeavtalen i dag. Etterhvert sank motet stadig mer, og til slutt var jeg bare trist. Uendelig trist og en smule desperat. 

Bare det at jeg skulle på kontroll, betød nemlig at jeg måtte forholde meg til alt det grusomme. Forrige gang med tvillingene var i tillegg en fæl opplevelse. For istedet for å være trøstende, snurpet gynekologen munnen sammen da hun fikk høre hva som hadde skjedd (epikrisen fra sykehuset hadde aldri kommet fram) til den ble som en smal strek. Så tok hun på seg lærerinneminen og sa at nå måtte vi tenke på psyken min og sette en strek. Heldigvis hadde jeg allerede blitt oppmuntret av sykehuset til å fortsette; ellers hadde jeg blitt helt knekt. For det var ikke mye medlidenhet å spore hos den faste gynekologen min, til tross for at hun tilsynelatende var så opptatt av psyken min. Og da snakker jeg ikke en gang om at hun trenerte planene mine videre, til tross for at de var lagt av overlegen på fødeavdelingen.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Denne gangen skulle jeg til cerclage-eksperten som kun hadde rukket å følge meg på en hel og en sterkt amputert kontroll før fødeavdelingen overtok igjen. Og jeg kjente på meg at om han også skulle være negativ nå, ville det bli veldig vanskelig å takle. Så jeg hadde allerede tårer i øynene og lommetørkleet ute da han kalte meg inn til timen.

Heldigvis klarte han snart å snu fortvilelsen til håp. Han var til og med villig til å henvise meg til indre cerclage (!) Fram til nå hadde det visst gått bra med alle sammen som hadde fått det her <3 Men han mente det ville veie tyngre om henvisningen kom fra fødeavdelingen, så da vil alt avhenge av hva som kommer ut av ettersamtalen jeg skal ha med overlegen neste uke. Til syvende og sist kan det hele strande på alderen min, men legen mente at jeg ihvertfall ikke ville bli avvist fordi jeg ville bli gravid alene. Han mente også at det måtte skje temmelig kjapt, så han sendte noen ord opp til sykehuslegen som forhåpentligvis til senke vektskålen i min retning. Da blir det i så fall gratis kikkhullskirurgi som dagpasient i egen by istedenfor rådyr åpen kirurgi i et annet land. Ingen tvil om hva jeg foretrekker.

Ellers var det ingen rester igjen i livmoren, og urinprøven viste heller ingen tegn til infeksjon. Jeg glemte helt av å spørre om hemorriden som har plaget meg etter fødselen, men den er så å si borte nå, så den har i praksis forsvunnet av seg selv. Spurte om hva skumming av urinen kunne bety, og da sa han proteiner som man visstnok skilte ut mere av under graviditet. Men det hadde ingenting med diabetes å gjøre.

Jeg har ikke vært på vekten siden svangerskapskontrollen i uke 19, men klesmessig har jeg gått ned 1-2 størrelser, og kinnbeina har begynt å vise igjen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, og om jeg skal prøve igjen, vil det lønne seg å være litt lettere, men jeg ville mye heller sett ut som Bolla Pinnsvin for evig og alltid om jeg fortsatt kunne hatt Lille Mirakel her.

Licensed from: kentoh / yayimages.com

Barseltiden er endelig over, og denne uken skal jeg på seksukerskontroll. Det betyr også at jeg må se å få lest epikrisen som jeg ikke har orket å se på enda. Det føles både skummelt og slitsomt på en gang. Er redd det skal bli opprivende og sette i gang tankekvernen igjen; dessuten krever det mye konsentrasjon. Men jeg vet jeg vil angre om jeg ikke gjør det før timen, i tilfelle jeg sitter igjen med spørsmål.

Søvnen er det så som så med. Har prøvd å ta melatonin de to siste nettene for å reversere døgnforskyvningen en smule, men det har bare vært som å skvette vann på gåsa. Det verste er at selv om jeg våkner tidlig en dag, får jeg heller ikke sove tilsvarende tidlig den påfølgende kvelden. Istedet er jeg så overtrøtt at jeg bare blir enda mere rastløs, og da greier jeg iallfall ikke å roe ned i tide til sivilisert leggetid.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Helgen har vært ganske traurig. Begynte forsåvidt godt ved at jeg følte meg hakket mindre sløv enn lørdagen før, men det skulle ikke mer til enn at noen skulle framføre voggesanger de hadde skrevet til sitt nyfødte barn på fjernsynsprogrammet jeg så på, før hele stemningen snudde brått og hele resten av dagen var ødelagt. Søndagen begynte forsiktig optimistisk før alle de vonde minnene kom over meg igjen og ikke gav seg før det nærmet seg leggetid igjen.

I dag har jeg våknet altfor tidlig, og da blir jeg alltid fysisk uvel. Er i tillegg løs i magen etter en fylt jalapenopepper som jeg spiste rett før jeg la meg. Likevel har jeg faktisk greid å være litt produktiv, men nå er der rett før rullegardinen går ned igjen. Det skjer fremdeles ofte at jeg bare sitter og stirrer ut i løse luften, selv når jeg tror at jeg holder på med noe, som å se på TV. 

Formen er heldigvis blitt litt bedre, dvs. at jeg føler meg sterkere i mage og rygg, men jeg er fortsatt stiv i nakken og har innimellom rare stikksmerter rundt overalt. Psykisk er det ikke mye endring å spore. Det sies at “normal” sorg varer i en måned. Om den fortsetter å sette en ut etter det, har man sannsynligvis utviklet noe man kaller for komplisert sorg. Jeg har først og fremst mange tegn til posttraumatisk stress.

Det var et innslag i magasinet i søndagsrevyen i går om posttraumatisk stresslidelse ifbm. minnemarkerngen av første verdenskrg. Det var nemlig i den krigen at fenomenet først ble kjent og opprinnelig kalt for granatsjokk. En mann forklarte at sansene til enkelte av soldatene ble så overstimulert av bomberegnet at de sluttet å reagere på noe som helst. Det er visst 55 000 i Norge som har denne lidelsen i dag. 

Jeg må snart inspisere graven og gi tilbakemelding til begravelsesagenten om hvilken dekorasjon jeg vil ha til urnenedsettelsen. Det er en stor belastning i seg selv, særlig når jeg leser gjennom forslagene til minnetekst på dekorasjonsbåndet. Alt minner om det forferdelige som ikke er til å tenke på en gang. Sov, du dyreste gutten min <3 Du var tydeligvis for god for denne verden. 

Siden jeg vurderer å få hjelp av en britisk ekspert på livmorhalssvikt, er jeg nylig blitt medlem av flere FB-grupper for kvinner som har fått operert inn indre cerclage. Noen har fått det gjort før de ble gravide (de aller fleste), andre etterpå. Mange har prøvd ytre cerclage først uten å lykkes. Der finner jeg haugevis av kvinner med samme skjebne som meg, og en av dem delte dette diktet i dag:

 💔 

Anyone that has lost a child is so so strong and nobody deserves to walk in those shoes.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

I am wearing a pair of shoes.
They are ugly shoes.
Uncomfortable shoes.
I hate my shoes.

Each day I wear them, and each day I wish I had another pair.
Some days my shoes hurt so bad that I do not think I can take another step.
Yet, I continue to wear them.

I get funny looks wearing these shoes.
They are looks of sympathy.
I can tell in others eyes that they are glad they are my shoes and not theirs.
They never talk about my shoes.

To learn how awful my shoes are might make them uncomfortable.
To truly understand these shoes you must walk in them.
But, once you put them on, you can never take them off.
I now realize that I am not the only one who wears these shoes.
There are many pairs in this world.

Some women are like me and ache daily as they try and walk in them.
Some have learned how to walk in them so they don’t hurt quite as much.
Some have worn the shoes so long that days will go by before they think about how much they hurt.

No woman deserves to wear these shoes.
Yet, because of these shoes I am a stronger woman.
These shoes have given me the strength to face anything.
They have made me who I am.
I will forever walk in the shoes of a woman who has lost a child 

– Author Unknown

Ellers gikk det heldigvis fint med pusemor hos dyrlegen i går. Jeg var helt fra meg da jeg holdt henne mens hun sovnet inn før narkosen, selv om jeg holdt meg rolig for hennes skyld, og tenkte at det kanskje var siste gang jeg så henne i live. Har ikke helseangst til vanlig – snarere tvert imot – men etter å ha mistet både barn og katt hhv. fem og to uker før, var nervene tynnslitte. Heldigvis gikk det over all forventning. Pus tålte både narkosen og slapp å trekke noen tenner. Kom hjem i morfinrus med Colgate-tenner etter tannrensen og kastet seg over maten etter den lange fasten.

Pustet lettet ut, men kjente at jeg var fryktelig sliten. Hadde vært svimmel og anspent hele dagen, og rett før leggetid kom plutselig kvalmen veltende over meg, fulgt av voldsom oppblåsthet og sterke magekramper. Hadde jeg ikke hatt kvalmestillende fra den gangen jeg måtte ta Cytotec etter MA-en i fjor høst, er jeg sikker på at jeg ville ha kastet opp opptil flere ganger. Fikk ikke sove før nærmere halv seks i dag morges. Enten var det et virus, eller så var det nervene som spilte meg et puss. Jeg tror mest det siste, for i dag er det borte. 

Begravelsesagenten ringte i går rett før jeg dro av gårde til dyrlegen. Minnesteinen var klar, og urnenedsettelsen kunne finne sted i slutten av måneden. Jeg ble litt overrasket over at gravferdsetaten hadde så god tid, for med tvillingene fant seremonien sted allerede dagen etter at steinen var ferdig i midten av november, og da hadde jeg inntrykk av at det var i siste liten før vinteren satte inn, men det varierer visst fra år til år, naturlig nok. Jeg har bare ikke hatt inntrykk av at det har vært spesielt mildt i høst sammenlignet med for to år siden, men hva vet vel jeg om jord og tele?

Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Hodepinen har vært helt borte etter at jeg fødte, men fredag kveld etter seminaret begynte den å yppe seg igjen, og det har den dessverre fortsatt med siden. Ikke sånn å forstå at jeg har vondt i hodet hele veien, men den bryter fram hver gang jeg anstrenger meg, og nakken er plutselig blitt stiv igjen.

Helgen ble tilbrakt i zombietilstand. I forgårs fikk jeg ikke gjort noen ting som helst, mens jeg i går ihvertfall greide å lage ordentlig middag – som for øvrig var kalkunstek med gresskarrisotto – og omsider vaske håret. Men da jeg ble spurt om å bli med ut og spise om kvelden, måtte jeg pent takke nei. Til gjengjeld har jeg vært på et koselig kafetreff i kveld, og selv om jeg måtte kjempe skikkelig med konsentrasjonen og kvele noen gjesp underveis, følte jeg meg bedre etterpå enn før jeg gikk, til tross for støle hofter da jeg kom hjem. Det er alltid et godt tegn, for etter seminaret på fredag følte jeg meg umiddelbart verre.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg sovner altfor sent for tiden, mest fordi jeg nærmest må være i koma før jeg legger meg til å sove, for ellers begynner tankekverna med en gang, men fram til natt til i dag har jeg stort sett sovet godt når jeg først har sovnet. Slik var det dessverre ikke i natt. Da sov jeg urolig og våknet opp flere ganger av vonde drømmer. Slikt blir man engstelig av, så jeg er glad jeg fikk snudd det ved å møte en gammel venn i kveld.

Jeg blør fortsatt litt, så renselsen er fremdeles ikke over. Vi får se hva legen sier på seksukerskontrollen neste uke. 

I overimorgen skal katten til pers. Da står det tannrens og tannrøntgen i narkose på programmet og muligens trekking av tann. Forhåpentligvis vil forsikringen dekke deler av det, men først og fremst er jeg bekymret for hvilken diagnose vi ender opp med. Er tannkjøttet rundt ene tannen betent pga. tannstein, eller er pusefrøken i ferd med å utvikle den irreversible tannsykdommen FORL/TR? I verste fall kan det bety en dødsdom. Moren hennes var bare et hakvt år eldre da hun måtte avlives pga. dette. I beste fall betyr det at vi langsomt, men sikkert må trekke ut tann for tann etterhvert som de forvitrer, slik at katten skal slippe smerter. Noen annen behandling finnes foreløpig ikke. Heldigvis klarer de visst å spise uten tenner også, men det kan bli mange turer til dyrlegen framover om dette slår til.

Akkurat nå er jeg også bekymret for narkosen. Man hører jo om katter som aldri våkner opp fra den. Heldigvis har hun vært i narkose før og tålte det godt, men etter å ha mistet både barn og annen katt helt uventet de siste ukene, er jeg blitt rimelig på tuppa. Må også huske på å fjerne maten de siste åtte timene før – stakkars pus! Jeg gleder meg virkelig til vi er ferdige.

I morgen skal jeg lade opp til den store styrkeprøven, samt gjøre litt papirarbeid. Det har hatt en tendens til å bli utsatt i det uendelige den siste tiden, men nå må jeg bare. Kobler ellers ut til Mord i paradis på Nrk, men det er egentlig best å spare det til rett før jeg skal sove. Før det kan jeg heller se de to siste episodene av Le bureau som kommer i morgen. Innimellom ser jeg på Fascismen på 200 minutter med Bernt Hagtvedt, men det er ikke så lett å koble ut til det, så da må jeg først føle meg sånn noenlunde i vater.

Har ellers vært i kontakt med en britisk ekspert på livmorhalssvikt den siste uken, som jeg ble anbefalt av legen jeg har mailet med i Athen. Han anbefaler neg kort og godt å få operert inn en indre cerclage (tac) før jeg ev. blir gravid igjen. Det innebærer kikkhullsoperasjon. De har visst nylig begynt å gjøre operasjonen på Ullevål også, men jeg tviler på om jeg vil bli henvist dit grunnet alder og/eller status som enslig, så jeg prøver å finne ut hva det ev. ville ha kostet å få det gjort privat  av denne britiske eksperten istedet. Det er mest for å samle informasjon. Jeg hadde likt bedre å få den satt inn etter at jeg ev. ble gravid igjen, for tenk om jeg tar en slik dyr opeasjon til ingen nytte? Jeg orker ikke gå gjennom fem forsøk til før spiren endelig sitter. Operasjonen kan visst også gjøres rundt uke 10 (ikke i Norge), men da risikerer man i verste fall å forpurre hele graviditeten.

Alternativet er å legge en ytre cerclage her i uke 10; det er jeg allerede blitt lovt av sykehuslegen, men det spørs om det holder. To dager etter fødselen til Lille mirakel virket det iallfall som om legen selv hadde sine tvil om det. 

Men først og fremst må jeg få bearbeidet traumene i terapi. Er nemlig blitt advart om at en ny graviditet vanligvis vil trigge dem igjen, og de stresshormonene som kroppen da skiller ut, kan i verste fall føre til at det går galt igjen. Tiden arbeider ikke akkurat for meg, men her har jeg i praksis ikke noe valg.

Licensed from: jeffbanke / yayimages.com

I går var jeg med på åpent sorgseminar i regi av Landsforeningen for uventet barnedød. Det varte i fire timer, så jeg hadde i utgangspunktet vært skeptisk til at jeg kunne klare det. Men det var to kjente sorgeksperter som skulle tale, og jeg ville så gjerne få med meg hva de hadde å si. Dessuten var det en gyllen anledning til å hilse på kontaktpersoner i LUB. 

Allerede noen timer før jeg skulle dra, begynte jeg å lure på om jeg hadde tatt meg vann over hodet. Det var nemlig en av de dagene der jeg følte meg sliten og tårene spratt av den minste ting. Trodde jeg hadde god tid da jeg begynte å gjøre meg klar, men jeg brøt stadig ut i gråt og var veldig distrahert, så det tok sin tid. Endte opp med å dukke opp i siste liten og fikk såvidt satt meg på plass rett før arrangementet begynte.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Kjente med en gang at dette ville bli krevende og tok fram papirlommetørkleet for sikkerhet skyld. Satt stiv som en stokk og konsentrerte meg om ikke å bryte sammen. Første timen fikk jeg likevel med meg mesteparten av det som ble sagt, men da jeg skulle hilse på den nye støttekontakten min i pausen, følte jeg meg helt på siden av meg selv og oppførte meg nærmest som en robot.

I den neste timen følte jeg meg stadig mer nummen og falt mer og mer ut av foredraget. Etterhvert begynte jeg å bli redd for å falle sammen og ende opp på gulvet i neste pause. Tenk om jeg ikke ville være i stand til å komme meg hjem på egen hånd? Det var en skremmende tanke. Heldigvis kom jeg meg opp allikevel, og etter å ha spist en banan, bestemte jeg meg for å prøve å bli værende tross alt. Men selv om jeg hadde veldig lyst på noe varmt å drikke, orket jeg ikke en gang tanken på å stå i kø, så det ble skrinlagt.

I løpet av den tredje økten var jeg muligens enda mindre fokusert og kjente at det velkjente, ubehagelige trykket i brystet var i ferd med å bygge seg opp. Vi snakker ikke om panikkangst her, men fysiske smerter uten pustebesvær. Bekkenet begynte også å krangle, så jeg vred meg stadig på stolen i forgjeves let etter en mer behagelig stilling. Den siste timen ble jeg bare sittende igjen på ren trass, men fikk så å si ingenting med meg mer av det som ble sagt. 

Konklusjonen ble at dette var et flott arrangement, men dessverre for tidlig for mitt vedkommende. Sett i ettertid tror jeg faktisk at det hadde vært bedre om jeg ikke hadde gått. Det er dessverre ikke alltid slik at når man bare får tatt seg sammen og kommet seg ut, blir alt så mye bedre. Kropp og sinn må være klar for det først. Men jeg er iallfall glad jeg fikk hilst på folk. Det var i grunnen det viktigste, men det hadde vært mye hyggeligere om jeg hadde vært mitt vanlige, sosiale selv.

Etterpå gikk jeg innom noen venner som satt på en pub i nærheten. Hadde håpet at det skulle være et sted å puste ut, men forstod snart at jeg var altfor sliten og ville bare hjem. De pratet om dustete politikere og urimelige arbeidsfohold, ting som jeg vanligvis ville engasjert meg i, men plutselig ble det også for mye for meg. Jeg klarer nesten ikke å høre om problemer lenger, blir bare opprørt av det. Har mer enn nok med å takle hverdagen og har ikke kapasitet til å gruble over samfunnsproblemer i tillegg. Så jeg falt ut av samtalen og ble sittende og surfe på telefonen istedet, noe jeg ellers aldri gjør i selskap med andre.

Da jeg endelig kom hjem, var jeg like utmattet som da jeg var gravid, men fikk ikke sove fordi det verket i beina og bekkenet. Dessuten trengte jeg å roe ned. Endte opp med å se diverse programmer på nrk.no og kastet meg til slutt over restene av Halloween-godteriet (bivirkning av å ha drukket øl når man egentlig er sulten) før jeg endelig sovnet.

I dag hadde jeg halvveis vurdert å bli med på ukentlig vennelunsj, men det kunne jeg ihvertfall bare glemme. Føles som om jeg har hangover, og det er ikke den ene kirsebærølens skyld, for å si det sånn. Er mer mørbanket i både kropp og sjel, og bekkenet er fremdeles vondt. Gråten sitter like under overflaten, men fireløpig har jeg klart å holde den i sjakk med dokumentar om dronning Elizabeth og melkekaffe, rugbrød med spekeskinke og banan til frokost.

Og hva fikk jeg så med meg av det rent faglige? Ikke så mye som jeg klarer å huske, er jeg redd, bortsett fra at det er forskjell på en traumereaksjon og en sorgreaksjon, men så fins det også noen ting som er felles. Jeg klarer ikke lenger å ramse opp alle punktene, men da jeg så dem, var det helt klart at jeg befant meg på traumesiden. Det har jeg forsåvidt mistenkt lenge, men det var greit å få det bekreftet.

Ellers var jeg ute på kafe med en venninne torsdag ettermiddag. Jeg hadde ennå ikke fått fortalt henne at det hadde gått galt denne gangen også. Hadde utsatt det lenge fordi jeg gruet meg. Den delen gikk egentlig fint, inkludert ulykken med katten, men så viste det seg at hun også hadde sin egen personlige krise å fortelle om: Kjæresten hadde fått kreft og skulle snart opereres. Deretter ventet ett år med cellegift. I tillegg hadde en god bekjent dødd, så hun hadde vært i begravelse dagen etter Lille mirakels. Og noen hun arbeidet med, hadde helt uventet fått et barn med Down’s syndrom. De hadde trodd det var friskt helt fram til fødselen og var nå i sjokk.

Vi ble enige om at den siste måneden hadde vært en ulykkesmåned der alle universets krefter hadde rottet seg sammen mot noen og enhver av oss. Hadde jeg trodd på astrologi, ville jeg sagt det skyldtes konstellasjonene på stjernehimmelen. Livet altså! 

Licensed from: gary steele / yayimages.com

Jeg er fryktelig ufokusert for tiden, og det er ikke alltid jeg skjønner det selv en gang. På sykehuset lette jeg etter ordene. Greide ikke finne akkurat det jeg ville si og måtte møysommelig lete fram synonymer istedet. Det skjedde stadig vekk og var fryktelig frustrerende. En enda skumlere ting er at ejg kan tenke på ett ord og så i neste øyeblikk tro at jeg sier det til noen, men så viser det seg at jeg har sagt noe annet. Jeg kan altså tenke katt idet jeg tror jeg sier katt, men så sier jeg av en eller annen ubegripelig grunn hund istedet. Jeg hadde aldri trodd det om jeg ikke hadde fått høre det av samtalepartner. Jeg kan også sitte og se på et tv-programmig tro at jeg følger med, helt til sidemann kommenterer noe i sendingen og jeg innser at jeg ikke aner hva vedkommende snakker om. På samme måten kan jeg falle ut av samtaler. Det er ikke en gang slik at jeg nødvendigvis begynner å tenke på noe annet. Jeg greier bare ikke å holde fokus.

Plutselig greide jeg heller ikke å betale en regning fordi jeg hadde glemt hvilken knapp jeg skulle trykke på. Jeg går også rundt med resept på ormekur til katten i vesken, men glemmer å gå innom apoteket hver gang jeg er i nærheten. Husker til og med at det er noe jeg skal huske, men greier ikke for mitt bare liv å komme på hva det er. Og for hver ting jeg må ordne som krever litt konsentrasjon, er jeg helt utmattet etterpå.

Hørte på toppen av det hele en allmennlege fortelle i en av sorgpodene til LUB (Landsforeningen for uventet barnedød) at de som har mistet barn, vanligvis ikke får tegnet livsforsikring fordi risikoen for å bli uføretrygdet visstnok er så stor. Der er virkelig en skremmende tanke. Jeg får nesten være glad da for at jeg ikke ble gravid før jeg overhodet hadde kommet ut i arbeidslivet. For så skjør som psyken min var i 20-årene, så ville dette garantert ha tatt helt knekken på meg. Nå har jeg tross alt litt mere ballast.

Purret på begravelsesbyrået i går og fikk beskjed om at steinhoggerne lå etter planen pga. sykdom. Det betyr at urnenedleggelsen blir forsinket. Får bare håpe at vi fremdeles rekker å gravlegge Lille mirakel før telen setter inn. Noe annet er egentlig ikke til å tenke på en gang, så det må bare gå.

Far sendte meg spørsmål om julegaveønsker i går. Der er det foreløpig helt blankt. Jeg har kun hatt fokus på at julegaven min i år skulle være Lille mirakel. Nå må jeg stille om hodet helt, men det er vanskelig før barseltiden og urnenedleggelsen er over. Har allerede bestemt meg for å dra langt bort i julen. Feiring hjemme med familien vil bare minne altfor mye om det manglende familiemedlemmet.