Ettersom jeg langsomt har våknet opp av dvalen og begynner å få overskudd til å interessere meg for omverden igjen, har jeg så smått begynt å oppdatere meg på bloggene jeg pleide å følge jevnlig før jeg mistet Lille mirakel.
En av disse har vært Pilotfrue. Egentlig veldig utypisk meg, for jeg har verken interessert meg for storbloggere eller rosabloggere. Jeg visste heller ikke om henne fra fjernsynsserien “Bloggerne”, for den kanalen har jeg ikke en gang hatt tilgang til hjemme. Alle de sponsede innleggene med reklame for produkter som uansett sjelden eller aldri er aktuelle for meg, har jeg lett og elegant hoppet over. Så hva var poenget da?
Jo, jeg sjekket opp alle blogger som skrev om graviditet, og på den tiden var Pilotfrue nettopp det. Gravid. Hun hadde attpåtil vært gjennom en rekke mislykkede prøverørsforsøk før jeg la merke til henne. Vanskelig å la være å føle sympati da. Jeg unnet henne virkelig den graviditeten av hele mitt hjerte, og hun fremstod som en oppriktig, snill og løsningsorientert person. Snill og grei kommer man nemlig veldig langt med i min verden.
Så fikk det heller være at hun innimellom skrev om fancy selskap på Tjuvholmen med høy jetset-faktor og kjendiser jeg knapt hadde hørt om, fordi populærkultur aldri har vært helt min greie. Jeg fikk se før- og etterbilder fra leppefyllere og syntes hun så mye bedre (og ærlig talt smartere) ut uten “duckface”. Men jeg kunne strengt tatt vært moren hennes, og dagens unge bryr seg helt sikkert katten om hva jeg syns om nymotens skjønnhetsidealer. So be it.
Jeg syntes likevel synd på henne for alle de teite (i mine øyne) og inngående spørsmålene hun hele tiden måtte svare på. Noe jeg for øvrig syntes hun stort sett håndterte ganske fornuftig på en konfliktdempende måte. Forstår godt at hun stengte kommentarfeltet og heller foretok noen oppsummeringer innimellom.
Men når hun viste til andre sosiale medier som Instagram og Snapchat, falt jeg av, for dem har jeg ikke en gang installert. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke vil. Må skjerme meg selv fra for mye eksponering; blir altfor mye å forholde seg til i min bok. Sånn sett er jeg en typisk representant for min genererasjon – den siste som vokste opp uten verken mobiltelefon eller Det store nettet. Jeg vil heller være til stede her og nå når jeg er sammen med andre, og multitasking har aldri vært min sterke side. Selv katten blir sjalu når jeg tilbringer for mye tid foran skjermen, he, he.
Da jeg skummet meg gjennom alle innleggene jeg hadde gått glipp av siden i fjor høst, la jeg plutselig merke til at noen hadde spurt om hva Pilotfrue syntes om den pågående konflikten mellom Sophie Elise og Kristin Gjelsvik. Hæh, konflikt?! Den hadde jeg aldri hørt om før. Og hvem i huleste var Kristin Gjelsvik? Det endte opp med at jeg måtte ty til gode, gamle Google. Jeg klarte bare ikke dy meg og fikk straks opp en rekke aktuelle treff.
Storm i et vannglass, mente Pilotfrue. Eller hun formulerte seg ikke helt slik, men det var sånn jeg oppfattet henne. Vel, jeg kan godt forstå at hun ikke ville risikere å bli dratt med inn i den konflikten, så jeg skal la være å overanalysere svaret hennes, for det er ikke hun som er viktig her. Jeg tror likevel jeg vil kalle det for en aldri så liten underdrivelse.
For selv om den nevnte konflikten hadde et element av såkalt Cat Fight i seg, lå det saklig uenighet i bunnen av krangelen. Den ble bare litt i overkant personlig fordi hovedpersonene kjente hverandre såpass godt fra før. Og når man blir kritisert i full offentlighet av noen man kjenner privat, er det vanskelig å la være å ta det nettopp personlig.
Siden jeg bare er en ubetydelig småblogger som aldri har truffet noen av disse folkene, kan jeg (i motsetning til Pilotfrue) tillate meg den luksusen å ha en mening om saken. Jeg syns i grunnen at Kristin Gjelsvik har helt rett, men som den åpenhjertige bergenseren hun er, kommer budskapet frem en tanke for brutalt og usminket, så Sophie Elise ville vært overmenneskelig om hun ikke hadde reagert. Og når man føler seg personlig angrepet og eksponert, går man automatisk til motangrep. Gjerne under beltestedet.
For de av dere som er enda mindre opplyst enn meg, handler debatten altså om hvorvidt det er moralsk riktig av bloggere å fronte plastiske operasjoner og andre kosmetiske inngrep på utseendet.
Sophie Elise kjenner jeg stort sett bare fra massemedia og har sjelden eller aldri lest selve bloggen hennes. Havner i samme kategori som Fotballfrue for min del. Man merker jo fort om man er på samme planet, og de lever i et univers som jeg helst ikke vil ha så mye med å gjøre om jeg kan slippe.
Da var jeg mer nysgjerrig på hva småbloggeren Helse Maria hadde gjort siden sist og ble litt skuffet da jeg oppdaget at hun hadde vært like inaktiv som meg. Til gjengjeld fant jeg mye godt stoff da jeg endelig fikk tatt en ny titt på Kristins hverdagsblogg. De såkalte melkegenserne var jammen fine, særlig den røde for helmelk <3 Nå står snart Jernbanefrua for tur, men kjenner jeg henne rett, blir det mye å ta igjen, hi, hi.
Den eneste bloggeren jeg har fulgt jevnlig i hele denne vanskelige perioden, er Ivfetter40, men det er fordi hun også er den eneste jeg har hatt kontakt med utenom bloggen. Når det er sagt, var det bloggen hennes som førte oss sammen. Felles skjebne, felles trøst. Jeg håper fremdeles at jeg en gang får følge etter henne over den endelige målstreken. I mellomtiden konsentrer jeg meg om å prøve å leve litt igjen.
