Jeg begynner så smått å komme meg fra TAC-operasjonen. I dag var første dagen uten smertestillende, og det har gått overraskende bra. Om tre dager kan jeg forhåpentligvis kaste alle dusjbandasjene for godt. Da vil det ha gått to uker allerede.

Det arbeides en del i kulissene for tiden, men jeg venter med å publisere ting til de er mere avklart. Innimellom sender jeg medisinske oppdateringer til klinikken. Ikke overraskende har jeg allerede fått frikort, og det er ikke på grunn av fertilitetsbehandling, for timene hos den private gynekologen teller ikke med her.

Denne uken har jeg tatt glukosebelastningstest for aller første gang. Det var noe familielegen min anbefalte allerede da jeg var student pga. episoder med opplevd blodsukkerfall, men jeg kom aldri så langt. Jeg har ennå ikke fått legens kommentar til resultatet, men blodsukkeret var 0,8 lavere to timer etter å ha drukket sukkervann enn da jeg møtte opp fastende. Mao har jeg reagert helt motsatt av de aller fleste. Forhåpentligvis er det bra, men jeg føler meg ikke helt sikker ennå.

Jeg er blitt påfallende sprudlende denne uken. Livsgnisten begynner endelig å komme tilbake. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var å ha det sånn. Føler meg så utrolig lettet over at det verste er over nå. Sånn føles det iallfall. Jeg vil tilbake til livet igjen.

Denne uken vil for alltid være preget av at det var da jeg begynte å ha gode drømmer igen. Fram til nå har alt fokus gått med til å unngå å få flere dårlige, så dette har vært en virkelig gledelig overraskelse.

Jeg vet det er ukult å si det i Oslo 2019, men om jeg skal være helt ærlig, føles det som om det er Gud som bærer meg for tiden. Jeg hadde aldri klart dette her uten alle de gode hjelperne rundt meg.