Det forsiktige nyttårsønsket mitt om litt bedre tider ser heldigvis ut til å ha gått i oppfyllelse; iallfall så langt. Nå var riktignok forbedringspotensialet såpass stort at det ikke skulle så mye til. Jeg er likevel evig takknemlig over så smått å ha fått en slags hverdag som ikke lenger føles bare uutholdelig.
Om jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg ha sagt at det kom av at tiden leger alle sår. Men på dette stadiet etter tapet av tvillingene var jeg milevis fra å være kommet så langt, så jeg vet at det umulig kan være hele forklaringen. Særlig siden jeg falt enda ett hakk (eller to) ned i kjelleren etter å ha mistet Lille mirakel.
Derfor tror jeg at nøkkelen må ligge i støtteapparatet jeg har hatt rundt meg denne gangen. Det som glimret med sitt fravær forrige gang. Terapeuten min hadde helt rett da hun sa: “Dette går det ikke an å hale seg opp av på egen hånd.”
Fastlegen hadde forsåvidt rett da han sa at ingen terapeut i verden kunne gi meg tilbake englebarna mine, men å bruke det som begrunnelse for at det ikke var noe poeng i å søke hjelp, var en grov feilslutning. For jeg trengte desperat hjelp til å finne minst en grunn til å fortsette å leve videre, og jeg trengte sårt hjelp til å finne en måte å leve med det umistelige tapet på.
Jeg er glad jeg oppsøkte hjelp på alle bauger og kanter denne gangen, for til sammen har de utgjort den støtten jeg trengte. Hvert og ett av tiltakene hadde ikke vært nok på egenhånd.
