I går var det to år siden jeg hadde termin med tvillingene. Babyverden sendte en e-post om trassalder og gratulerte meg med dagen. Jeg har ikke hatt hjerte til å informere dem om at barna mine døde over fire måneder før termin.

Istedenfor å håndtere trassige toåringer, pyntet jeg på graven med moren min og tente to lys. Det var de hellige tre kongers dag, den dagen barna i Spania får julepresanger. Trettende dags jul hos oss fra gammelt av.

Mor begynte å hulke og snufse allerede på veien opp. Jeg prøver å holde avstand når jeg går på graven, for ellers blir det så grusomt at jeg gruer meg til hver gang. Jeg vil ikke at det skal bli slik at jeg ikke orker å besøke den mer, for da vil jeg få kjempedårlig samvittighet. Barna mine skal ikke bli glemt. De har levd, selv om det ikke var så mange som kjente dem, og de betydde noe. Det vil jeg gjerne at verden skal få se, og derfor fortsetter jeg å gå til graven med jevne mellomrom for å hedre deres minne. Men jeg greier fortsatt ikke å føle meg nær dem uten å bryte sammen.

Om en knapp måned skulle jeg hatt termin med Lille mirakel. Da blir det ny tur til den lille barnegraven.

I slutten av denne måneden skal jeg begynne i sorggruppe i regi av Landsforeningen for uventet barnedød. Kjenner at jeg er klar for det nå, og at det skal bli godt å snakke med andre i samme situasjon. Håper det vil bli god stemning i gruppa, og kjenner jeg er litt spent. Har aldri vært i gruppeterapi før.

Har fortsatt besøk, så hverdagen er ennå ikke helt tilbake, men jeg hadde en ny terapitime forrige uke. Fant også endelig obduksjonsrapporten i postkassen da jeg kom tilbake fra ferie, men den har jeg fremdeles ikke hatt overskudd til å se på. En ting om gangen. Det er dumt å bli helt ute av seg og fjern når man må være sosial. Er litt roligere nå, men det skal ikke så mye til før jeg mister fatningen, så føler meg fremdeles ganske skjør.

I går orket jeg faktisk å gå på utstilling på Nasjonalgalleriet, kryss i taket! Hadde vondt i ryggen etterpå, men var likevel ikke helt utkjørt da vi kom hjem igjen, og det er en stor seier i seg selv.