Det skulle til slutt vise seg at den stigende mistanken min om at jeg fremdeles hadde rester igjen etter fødselen, var sann. Heldigvis tok klinikken i St. Petersburg dette på alvor da de hørte om det.
Før jul mente de at vi fremdeles kunne vente og se litt, men da tilstanden fortsatt var uforandret etter nyttår, ble legen streng og nærmest beordret meg til å komme dit på hysteroskopi. Hun syntes slett ikke det var noen god ide å ta det sammen med TAC-operasjonen. First things first. Så jeg måtte plutselig ut av dvalen og kaste meg rundt for å ordne med visum, billetter og hotell.
Samtidig pushet terapeuten på at jeg måtte be om en ny time på sykehuset for å gjennomgå fødselsforløpet og obduksjonsrapporten. Lydig som jeg vanligvis er, gjorde jeg pliktoppfyllende som jeg ble fortalt, selv om det kostet meg i overkant mye. Det sammenfalt tilfeldigvis også med oppstart i sorggruppen og ny samtale på Skype med klinikkens psykolog.
Sistnevnte var bekymret for at dette ble litt for mye på en gang; det fikk hun helt rett i. Jeg endte opp med midlertidig tilbakefall og mer eller mindre kontinuerlig migrene i nesten to uker. Midt oppi alt følelseskaoset kom i tillegg termindagen til Lille mirakel, tett fulgt av morsdagen …
Den onde sirkelen ble heldigvis brutt av turen til St. Petersburg. Den gav meg en grunn til å mobilisere det lille jeg måtte ha igjen av positiv energi. Den viste seg også å være høyst nødvendig, for kirurgen fant både infiserte rester av morkaken, arrvev i morkakefestet, en endometriepolypp og betennelsesceller. Heldigvis kunne det meste fjernes.
Det var en sann lettelse endelig å få kroppen i orden igjen, og den natten sov jeg for aller første gang etter fødselen uten noen form for mareritt. Endelig følte jeg meg i trygge hender. Og vips var alle tegn til renselsen borte vekk! Ikke rart det hadde luktet så råttent. Siden all styggedommen hadde fått ligget og godgjort seg altfor lenge, ble jeg satt på en skikkelig hestekur med antibiotika. Det har forhåpentligvis også fått bukt med betennelsescellene.
Hei Wow, nå har det skjedd mye. Bra Ava Peter tok noen grep. Du er i trygge hender der. Synd de ikke utfører indre cerclage.
Lykke til, håper det ordner seg nå.
Les neste innlegg 🙂
Nesten så man vurderer å emigrere til et land som tar helse mer på alvor. Kjenner jeg koker på dine vegne.
Jeg orker ikke koke mer, har hatt så mye å være sint for at jeg er helt utslitt av å være rasende. Fokuserer nå istedet på at ting har ordnet seg likevel, selv om jeg måtte fikse det selv. Men det er skremmende å tenke på at uten økonomisk nødhjelp fra familien hadde jeg etter alle solemerker fremdeles sittet her med problemene, uten å bli tatt på alvor av norsk helsevesen.